RIP journalism?

Her om dagen så jeg denne gå som en farsott over nettet:

RIP journalism

Mens jeg er helt enig i at dette knapt kan kalles en nyhetsverdig sak, eller i det hele tatt noe som noen burde snakke om, fikk det meg til å tenke/synse/mene/skrive.

Er Twitter med på å ødelegge journalistikken?

På den ene siden kan man se på det som en lettvinn utvei hva kilder angår. Tenk så ålreit, å slippe å løfte ræva opp av kontorstolen. Å ikke trenge å ta opp telefonen og faktisk snakke med noen. Flott, da.

Nei.

Jeg tror vår generasjon journalister er todelt. Vi har de som vil bli som de gamle heltene; de som dro ut og avslørte heftige, juicy news, som endret verden gjennom pennen. Og vi har de som vil jobbe i nettredaksjonen, der man for det meste sitter inne og publiserer saker man sakser fra NTB. Man lager nyheter, men man slipper å utfordre seg selv.

Slik sett er Twitter perfekt: Twitter inneholder mennesker som sier noe om det som er hot – trending.

Men jeg ser fordeler også, helt klart. For det er jo nettopp «mennesker som sier noe om det som er hot» vi vil ha i nyhetssakene våre. Man må bare bruke kildene riktig. Som med alle andre kilder: De er tilgjengelige for oss, men vi må vite hva vi skal spørre dem om.

Nevnte meme viser altså en sak der journalisten ikke har gjort jobben sin. Kanskje det regnet ute den dagen, eller han lå i senga og ikke orket å stå opp. Hvem vet.

Jeg ser likevel på Twitter som en berikelse av nyhetsbildet. Ikke bare er nyheter mer tilgjengelig enn noen gang på grunn av tjenester som denne, de er også lettere å spre. Vi kan enklere nå ut til folk. Jeg tror ikke vi skal benytte oss av altfor mange sitater som finnes på Twitter, men menneskene som er der vil vi ha. Smarte folk er på Twitter, sier nyhetslæreren min. Det er en sannhet med modifikasjoner, men at mennesker som har noe å komme med er på Twitter, er helt klart. Kilder man aldri ville funnet for ti år siden, kan man komme i kontakt med i dag.

Twitter er ikke journalistikkens dødsdom, men et verdifullt redskap som gjør jobben vår enklere.

Advertisements

4 tanker på “RIP journalism?

  1. Dette var en litt halvkokt bloggpost, tykkjest det meg. Men den slags er jo lov når man småpludrer litt privat. Den utøste imidlertid en liten serie av rants, som følger her:

    Hva vil «vår generasjon journalister»?
    Journalistikk er en temmelig hybrid sjanger, som krever mange forskjellige ferdigheter. Det sier seg selv at ikke alle er like gode på absolutt alt. Noen eksempler på nyttige ferdigheter: evne til å jobbe raskt og presist, et godt utviklet «nyhetsblikk» (i samsvar med det aktuelle mediets behov), et godt språk/formidlingsevne/fortellerevne, tålmodighet til grundige analyser av tungt tallmateriale/offentlige rapporter, gode kommunikasjonsevner/evne til å få intervjuobjekter og kilder i tale, evnen til rask sammenstilling av informasjon, skarp kildekritisk sans, solid etisk ryggrad, osv, osv, osv. Jeg har sett mange som er dyktige på mange slike punkter, få som er like dyktige på alle.

    På samme måte tviler jeg sterkt på enten/eller-oppstillingen din av hva som motiverer «vår» generasjon journalister. For det første møter man på mange journalistutdanninger et temmelig idealisert bilde av faget, presentert av lærere som til dels er pensjonert/aldrende/det begynner å bli en stund siden selv var aktive journalister. Møtet med dagens mediehverdag kan da selvsagt bli litt overraskende for studenten, og kanskje føre til en viss grad av resignasjon. Eller det kan kanskje motivere til å bite tenna sammen og vise «dem» at det faktisk nytter å holde idealenes fane høyt hevet.

    Hva gjør man i nettedaksjonen?
    For det andre er jeg litt overrasket over din fremstilling av hvordan en nettredaksjon fungerer, all den tid du sjøl hever lønna i en slik. NTB er en byråtjeneste som både papir-, eter-, og nettmedier betaler i dyre dommer for å abonnere på. Noe av stoffet deres er rene oversettelser fra byråer de igjen samarbeider med/abonnerer på, annet er sitatsaker fra andre norske medier (samlet på et sted, nyttig nok), atter annet stoff er egenproduksjon fra pressekonferanser, statsrådreiser og krigsskueplasser ikke alle NTBs abonnenter (for eksempel en liten lokalpapiravis) har råd til å sende sine reportere på.

    I nettredaksjonen jeg jobber i abonnerer vi på NTB. Vi har også to dedikerte grave/spesialistjournalister (på tross av at det er en liten redaksjon i norsk sammenheng), vi har sendt reportere for å dekke demoer, følge statsrådsreiser, lage egenproduserte reisereportasjer og reportasjeserier om bestemte emner. Ved siden av dette driver vi, på samme måte som NTB, Dagbladet, NRK, ja igrunn alle norske medier jeg vet om, selvsagt en utstrakt grad av siteringsjournalistikk. En nyhet er en nyhet, og er den vesentlig/informativ/sensasjonell/aktuell/konfliktpreget nok skal vi ha den. Med behørig kreditering av original kilde.

    Mer om kreditering/sitatjournalistik
    Lytter du nøye til NRKs radioprogrammer vil jeg også anbefale å merke deg hvor nøye eller mindre nøye de er med kreditering sammenlignet med de fleste nettaviser. Det har i dag blitt kotyme å dyplenke til original kilde ved sitatstoff i de fleste nettaviser. I radioen (dette er en fordom, jeg har ikke forsket på det, så du får ta det med en klype salt) tror jeg fremdeles man kan oppdage at kreditering «faller ut» etter en 3-4 runder med nyhetssendinger. Da er saken en «fellesnyhet». Men her synder selvsagt mange i andre medier også. Sjekk gjerne også utenriksdekningen i en rekke større papiraviser og sammenlign med byråstoff fra dagen i forveien. Sjekk kreditering ekstra nøye. Tror ikke nettaviser er så veldig mye verre enn andre på det punktet der. Ei eller hva gjelder sitatjournalistikk. Men at størrelsen på en redaksjon spiller en rolle virker temmelig åpenbart.

    Hva motiverer oss?
    I forhold til motivasjon kan jeg for min egen del si at jeg frilanset en sju måneders tid i Sør-Amerika før jeg begynte i nevnte nettavis, og solgte inn omtrent 22 artikler, blant annet dit jeg jobber nå. Nå driver jeg mye med «kjapp klipp-og-lim» og telefoner fra kontorstol. Eller legger inn stoff fra samarbeidspartnere. Jeg har også dekket demoer, PKer, statsbesøk og statsrådsreiser for avisen. Det ene trenger ikke utelukke det andre.

    Det var den første del av ranten. Over til Twitter.

    Kvitre, kvitre
    Twitter er, på samme måte som Facebook, Wikipedia, og en rekke andre «sosiale medier» / internettverktøy et fint supplement til tradisjonelle journalistiske kilder (off. dokumenter, dommer, PKer, ekspertintervjuer m.v.). Såfremt man er istand til å utvise kildekritisk sans. Og det er det ikke alle som er, jfr. den falske Faremo-profilen denne uken. Jeg har inntrykk av at enkelte lar seg blende av mengden ekspertkilder som er/later til å være tilgjengelige på Twitter. Det kan være skummelt, for å si det mildt. Men nå har heldigvis Twitter innført en slags sertifiseringsordning for «ekte» kilder, blant kjendisene ihvertfall (liten blå splætt med hvit hake). Det er et greit utgangspunkt. Men jeg ville fortsatt kjørt en dobbeltsjekk per telefon med mindre jeg var hellig overbevist at Twitterkontoen tilhørte vedkommende den gir seg ut for å tilhøre.

    Jeg ser også fordelene ved å kunne lage til sine egne, spesialiserte feeds på Twitter. Skriver du om reisestoff kan du følge BBC Travel m.fl., skriver du om populærvitenskap kan du følge Nasa, Discovery osv. For ikke å snakke om muligheten til å følge bestemte journalister istedenfor å måtte lete deg rundt etter stoffet deres i all nakenniqabhorestøyen.

    Personlig føler jeg ikke at alle på Twitter har så mye å «komme med», som du sier. Det kommer mye an på hvem du putter i kontosalaten din, men signal-to-noise-raten bærer fortsatt preg av stormer i sølepytt (ikke minst den foregående måneden), spam og over-twittring.

    Som journalister, med hensyn til det journalistiske samfunnsoppdrag, er det også viktig å ha klart for seg at slett ikke alle er på Twitter. Selv om «vi» er ferdigdiskutert om et emne for en halvtime siden vil ikke debatten nødvendigvis nå alle før i morgen. Eller neste uke. Her spiller også sosioøkonomiske forhold inn. Eller klassemessige, om jeg tør være så umoderne.

    Og det er ikke sikkert det ditt lokale ekkokammer på Twitter eller Face synes er hot faktisk er så forbanna hot i «virkeligheten» (evt, «de andre virkelighetene»).

    Ikke minst, som jeg og min venn @Gird_09 beklaget oss over i en samtale her for leden, er det kanskje litt i overkant mange som fyller mediet med samtaler om mediet i seg selv. Mediet er selvsagt interessant, men for meg som konsument/leser er det først og fremst mediets innhold som er av interesse. Og da er det mindre viktig om innholdet er å finne i en nettavis, på papir, radio, tv eller Twitter.

    Selv om det selvsagt er fint å umiddelbart kunne svare «n00b!! Er du helt molle, eller?!», med en gang du har lest noe du synes er molle.

    • Kjempefint at du kommenterer! Jeg regner med du forstår at innlegget er satt ganske på spissen helt bevisst, for å skape reaksjoner som din. Og halvklokt blir det jo når man bruker fem minutter på innlegget. Helklok blir jeg nok aldri uansett.

      Så til det du skriver:

      Du har helt rett i at journalistutdanningene maler et rosenrødt bilde av journalistenes hverdag. De gamle sølvrevene som underviser skulle nok ønske deg ennå var slik. Helvete, JEG skulle ønske det ennå var slik og at jeg var god nok til å utføre den typen journalistisk arbeid. Det jeg beskriver i innlegget er bare basert på mine inntrykk av journalistspirer som meg selv.

      Når det gjelder nettredaksjonen, mener jeg selvfølgelig ikke å kritisere eller underdrive viktigheten av deres arbeid. Jeg hadde aldri satt mine ben i en nettredaksjon uten at jeg var stolt av å jobbe der. Der vi jobber får vi til utrolig mye bra, det har jeg stor respekt for. Avsnittet er igjen en beskrivelse av de holdninger det virker som mange, og da mener jeg gjerne ikke-journalister, har – og det er satt på spissen. Det blir ikke gøy ellers.

      Hva Twitter angår ser det ut til at vi er ganske enige. Egentlig gjelder det hele innlegget, men jeg er glad jeg klarte å provosere fram en rant, som jo også var målet mitt. Takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s