Hvorfor jeg forsvant fra sosiale medier

Så – jeg tok en slags pause fra sosiale medier. Noen vil kanskje kalle det avvenning, men jeg forbinder avvenning med abstinenser, og det har jeg faktisk ikke hatt. Det bare skjedde. Plutselig sjekket jeg aldri Twitter , og jeg var aldri særlig aktiv på Facebook mer – helt uten problemer. Slik har det blitt: Det føles nesten som en bragd at det var enkelt. Satt på spissen kunne jeg sagt at jeg meldte meg ut av en stor del av dagens samfunn, for det er jo sosiale medier blitt.

Er jeg spik spenna gærn?!

Neida. Årsaken til denne plutselige stansen i min fascinasjon – og ja, sikkert avhengighet – av sosiale medier, var en stadig klarere bevissthet om at den var ute av kontroll. Det var for mange impulser; konsentrasjonen min ville hele tiden splitte seg i tre hundre, og jeg holdt på å eksplodere. Jeg ble et urolig, ufokusert og stressa menneske, og jeg hatet det. Så jeg holdt opp. Jeg trengte å få tilbake kontrollen.

Det er noe galt når man ikke får til å fokusere på jobb eller skole i mer enn ett minutt av gangen, fordi man føler at det hele tiden er noe man bør få med seg et sted ute i verden. På Internett.

Jeg tilhører en generasjon som fikk med seg det siste av hverdagene uten PC. Da jeg var åtte år fikk jeg min aller første stasjonære datamaskin. Den brukte jeg til å legge puslespill og til å skrive søte små barnehistorier i Wordpad. I gamle dager. De som er født bare noen få år seinere vet ikke hvordan en skoledag uten distraherende SMSer er. De vet ikke hvordan en bukselomme kjennes ut uten en mobil oppi.

Hjernens rastløshet

Dagens unge er rastløse på en helt annen måte enn jeg var da jeg var barn. Mange av mine klassekamerater hadde det man kalte «mark i rumpa»; manglende evne til å sitte stille. I dag er det hodet som ikke kan stå stille. Det trenger kontinuerlig stimulans, og det får det: Gjennom statusoppdateringer på sosiale medier, rullende nyhetsfeeder og gjennom TV. Nå er riktignok sistnevnte en del eldre enn meg selv, men TV-produksjoner tilpasser seg også den nye tiden. Klippingen er raskere. Det må den være, ellers faller seeren av. Det blir for kjedelig. Slikt sier noe om samfunnet vårt på så mange måter.

Man trenger ikke være rakettforsker for å påstå at det jeg beskriver over, er mye av årsaken til at mennesket sliter med stress. Med så mye stimulans, og i tillegg en forventning om at man skal være med på alt, er det uunngåelig å gå på en smell.

Vær våken

Det er derfor viktig å være bevisst, og motbevegelsen til sosiale medier-trendene har lenge ventet på sin tur. Nå kommer det for fullt: Mindfulness. Å leve i nuet. Være våken, og legge fra seg de tingene som stresser en. Slappe av, meditere. Arbeidsplassene arrangerer stressmestringskurs, og dét er ikke uten grunn. Vi fikk de teknologiske mulighetene i fanget, kastet oss over dem – og vi aner ikke hvordan vi skal stoppe det når det går over stokk og stein.

Det finnes likevel mange ting du kan gjøre uten noe kurs for å komme vekk fra den digitale hverdagen en stund. Her er tre av dem:

Finn tilbake til de analoge fritidssyslene

Les en bok. Jeg syntes dette var utrolig vanskelig, fordi jeg ikke lenger var vant til å lese lengre tekster. Men da jeg tvang meg til å sitte der med historien, ble omverdenen plutselig borte. Å leve seg inn i noen andre menneskers liv i en fremmed virkelighet på slutten av dagen, er bare utrolig avkoblende.

Gjør alvor av den kaffen

Møt folk på ordentlig. Gå på kafé, gå en tur – anything – og bare prat. En ordentlig samtale er det ingenting som kan erstatte.

Eliminer dørstokkmila

Jeg kaster like godt stein i glasshus, og oppfordrer dere til å trene. Selv har jeg brukt lang tid på å komme meg dit, men trening kurerer virkelig gruff. For det første er det din private terapitime: Hjernen får bearbeidet tankene dine mens du svetter på sykkelen eller tredemølla. For det andre har du kanskje et mål – og det å ha et mål som ikke har med verken jobb eller studier å gjøre, er viktig. Å føle at man mestrer noe mer enn akkurat hva man fyller arbeidsdagen med, og å ha noe helt utenforstående å jobbe mot.

Bare disse tre enkle – og kanskje helt opplagte – tiltakene gjør at du fyller dagen din med mer enn bare ting som kommer fra Internett. Jeg sitter foran skjermen åtte timer daglig på jobb, men hjemme vil jeg ha mulighet til å velge.

Advertisements

RIP journalism?

Her om dagen så jeg denne gå som en farsott over nettet:

RIP journalism

Mens jeg er helt enig i at dette knapt kan kalles en nyhetsverdig sak, eller i det hele tatt noe som noen burde snakke om, fikk det meg til å tenke/synse/mene/skrive.

Er Twitter med på å ødelegge journalistikken?

På den ene siden kan man se på det som en lettvinn utvei hva kilder angår. Tenk så ålreit, å slippe å løfte ræva opp av kontorstolen. Å ikke trenge å ta opp telefonen og faktisk snakke med noen. Flott, da.

Nei.

Jeg tror vår generasjon journalister er todelt. Vi har de som vil bli som de gamle heltene; de som dro ut og avslørte heftige, juicy news, som endret verden gjennom pennen. Og vi har de som vil jobbe i nettredaksjonen, der man for det meste sitter inne og publiserer saker man sakser fra NTB. Man lager nyheter, men man slipper å utfordre seg selv.

Slik sett er Twitter perfekt: Twitter inneholder mennesker som sier noe om det som er hot – trending.

Men jeg ser fordeler også, helt klart. For det er jo nettopp «mennesker som sier noe om det som er hot» vi vil ha i nyhetssakene våre. Man må bare bruke kildene riktig. Som med alle andre kilder: De er tilgjengelige for oss, men vi må vite hva vi skal spørre dem om.

Nevnte meme viser altså en sak der journalisten ikke har gjort jobben sin. Kanskje det regnet ute den dagen, eller han lå i senga og ikke orket å stå opp. Hvem vet.

Jeg ser likevel på Twitter som en berikelse av nyhetsbildet. Ikke bare er nyheter mer tilgjengelig enn noen gang på grunn av tjenester som denne, de er også lettere å spre. Vi kan enklere nå ut til folk. Jeg tror ikke vi skal benytte oss av altfor mange sitater som finnes på Twitter, men menneskene som er der vil vi ha. Smarte folk er på Twitter, sier nyhetslæreren min. Det er en sannhet med modifikasjoner, men at mennesker som har noe å komme med er på Twitter, er helt klart. Kilder man aldri ville funnet for ti år siden, kan man komme i kontakt med i dag.

Twitter er ikke journalistikkens dødsdom, men et verdifullt redskap som gjør jobben vår enklere.

Jeg er ikke alvorlig!

Generasjon Alvor heter forsidesaken i D2 i går. Saken omtaler de tilsynelatende store kontrastene mellom Generasjon X – det vil si alle født mellom 1960 og ’80 – og Generasjon Ordning (svensk betegnelse) – de som er født mellom 1985 og ’95. Sistnevnte er altså «min» generasjon, som visstnok er langt foran foreldrene da de var på vår alder når det kommer til engasjement, seriøsitet og ambisjoner.

«En prektigere generasjon som drømmer om A4-livet og dyrker nære relasjoner og «lengter etter struktur». (…) De drikker mindre, skulker mindre og beundrer foreldrenes verdier fremfor å gjøre opprør mot dem.»

Jaså ja. Jeg kan nikke gjenkjennende hvis jeg tenker på hjembygda der mange i mitt kull allerede er foreldre til én, to eller tre og har kjøpt hus med gubben/kjerringa. A4-livet. Det er forsåvidt min generelle oppfatning at de fleste på min alder planlegger å stifte familie på sikt, og jeg er nok et avvik her. Jeg ønsker meg ikke barn og heller ikke en streit ni til fire-jobb (derfor blir jeg journalist). Men i denne artikkelen framstilles «vi» – og jeg skriver det slik fordi jeg ikke kjenner meg helt igjen – som unge mennesker som ikke kan bli voksne fort nok.

Drikker ikke, skulker ikke. Etter hva jeg hører er tendensen nå at videregåendeelever prioriterer russetida og heller tar det siste skoleåret opp igjen året etter. Skulker FOR å drikke. Jeg kjenner riktignok flere som er avholds, men jeg har i mye større grad sett (og smertelig erfart) grøftefylla på sitt verste og det er i grunn slik mennesker fra 18 til 25 år sosialiserer i dag. Hva gjør vi for å ha det gøy? Drikker oss fulle.

Ikke veldig voksent eller prektig, er det?

Når det kommer til ambisjonsnivå er jeg dog helt enig. Aldri har Norge hatt så mange studerende som i dag, og aldri har det vært flere utdanninger å ta. Mange, inkludert meg selv, har slitt og sliter fortsatt med å velge hva de vil gjøre fordi det er for mange valgmuligheter. Alle kan ta utdanning og man kan faktisk bli akkurat hva man vil hvis man går inn for det. Det skaper naturligvis ambisjoner. Fokus på samfunnskunnskap tidlig i skolen bidrar til engasjement. Vi vil forandre verden, ikke sitte passive og se den fare forbi. Om det gjelder naturvern eller å sette dagsorden spiller ingen rolle, det er ønsket om å bidra som teller. «Forandre verden» er kanskje ikke bokstavelig hva jeg mener, men i alle fall utgjøre en forskjell, gjøre en innsats.

Når jeg leser Generasjon Alvor føler jeg at den er skrevet av en mann i 50-åra som ser på dagens ungdom og rister på hodet over hvor naive vi er. Jeg fant jo fort ut at dette ikke er tilfellet, men jeg får virkelig litt skyldfølelse når de som uttaler seg i saken, de voksne synes de unge er for skikkelige. Det er jo feil! Jeg vil da for svarte ikke be om unnskyldning for at jeg er mer aktiv enn de som mimrer om hasjrøyking og kumbayasang om at noe burde forandres. Så lenge de slapp å reise seg fra sofaen.

Forfatteren Kristina Leganger Iversen sier i artikkelen egentlig akkurat det jeg mener:

«Jeg blir irritert når voksne beskylder meg for ikke å leve: «Du er ung bare én gang – nå må du leve livet ditt», sier de, som om de har definisjonen på hva det vil si å leve. (…) Det dreier seg vel om ulike interesser da.»

Stjålet telefon = stjålet liv?

Dette er ikke noe nytt, men jeg finner det ganske skremmende hvor fortapt jeg følte meg da mobilen min ble stjålet for noen uker siden. Uten telefon var jeg utilgjengelig for andre, og jeg følte samtidig at mye av livet mitt var utilgjengelig for meg. Det verste er at ingen kommer til å stemple meg som avhengig, fordi de aller fleste vil kjenne seg igjen.

Jeg kan jo liste opp tre eksempler på ting som gjør at telefonen er uunnværlig for meg:

Telefonnummere
Jeg husker bare enkelte telefonnummere som jeg lærte meg utenat da jeg var liten, moren og bestemoren min, for eksempel.

Bursdager
Jeg kan bare datoene til de jeg kjente før Facebook (som såklart er synkronisert med telefonen) gjorde sitt inntog i livet mitt.

GPS
Jeg trenger ikke spørre noen om veien, jeg spør Google Maps istedet. Har reddet meg en trillion ganger i ny hjemby og på ferie.

All kunnskap vi hadde behov for i «gamle dager» er nå presset inn i telefonen. Det er litt trist, men samtidig greit fordi det er hit samfunnet vårt er kommet. Vi har livene våre lagret på et kort.

Det er naturligvis også et sikkerhetsaspekt ved dette. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke var særlig bevisst på å sikre telefonen før jeg fikk den stjålet. Hadde jeg hatt en god, gammeldags mobil, som den jeg hadde før, ville jeg kun mistet telefonnummere og meldinger. Som egentlig er rimelig ille i seg selv. Likevel, i en smarttelefon er så mange flere data lagret; passord til alle mulige kontoer, Facebook, Twitter, for ikke å snakke om e-post! Alle passord ble byttet rimelig kjapt, men fortsatt kan mye data hentes opp av den som
nå har telefonen mellom hendene.

Ja, jeg har lært og har nå oppgradert sikkerheten rundt mobilen min betydelig.

For ti år siden ville jeg aldri gjettet at jeg skulle bli avhengig av en sånn liten duppedings. Nå derimot, kan jeg lett se for meg at jeg om noen år vil trenge den bare for å huske hvordan omgangskretsen min ser ut…

I alle fall nesten.

Den første teksten og ny jobb

Som nevnt leverte jeg min første mappeoppgave denne uka. Etter flere tilbakemeldinger har jeg bearbeidet utkastet mitt, og det lyder nå som følger:

Beretningen om et liv

1984. Svanesjøen. Tusen blanke øyne fylte den overveldende salen. Tsjajkovskijs dramatiske komposisjon drønnet ut i salen mens spinkle kropper trippet bortover scenegulvet. Jeg satt ytterst på stolen min og betraktet danserne, spesielt hovedpersonen. Svanen som ble et menneske om natten. Smidig og lett fløy hun gjennom rommet, som en ekte svane. De definerte musklene spilte for hver bevegelse hun gjorde. Gang på gang ble hun kastet opp i luften før hun grasiøst landet på bakken igjen.

Jeg ønsket så inderlig å bli som henne.

Speilet var ikke min venn den kvelden. Det viste ingen svanekropp. Ingen kunne påstå at jeg var noe annet enn smal, men muskler eksisterte ikke. Jeg tok en hårstrikk og satte opp de mørke, tykke lokkene mine i en knute. Ny kikk i speilet, jeg stilte meg på tå. Sukket. Moren min kom inn på rommet og skakket på hodet. Hun skjønte nok hva jeg holdt på med.
«Jeg ser at Svanesjøen inspirerte deg,» sa hun, halvveis i spøk.
«Jeg vil bli danser,» svarte jeg ganske kontant. Moren min lo.
«Når du finner ut hvor vanskelig det vil bli, kommer du til å skifte mening,» sa hun og forsvant ut i stuen. Jeg ble raskt dratt ned fra min vektløse tilstand.

2001. Beklageligvis fikk hun rett. Det var vanskelig. Men jeg skiftet aldri mening.

Jeg ble en svane.

Atle Næss mente blant annet at første avsnitt viste et litt for voksent blikk fra et barn, men jeg likte det så godt allerede at jeg beholdt det. Det er dessuten et forsøk på å bruke moren som en gravitasjon i kontrast til hovedpersonen, som vil være en fugl. Gi gjerne tilbakemeldinger på hvordan det og resten av teksten fungerte.

Jeg har fått jobb! Jeg skal skrive for Radio Nova, og gleder meg veldig til det. Akkurat nå skulle jeg vært på kurs for nye medarbeidere, men en mektig hodepine satte en stopper for det. Forhåpentligvis er jeg på plass i morgen. Det er frivillig arbeid, så jeg må fortsatt finne meg en betalt jobb, men erfaringen er gull verdt. Dessuten er det gøy å bli kjent med andre journalistspirer og danne et nettverk. Det er viktig at jeg skriver så mye som mulig i tiden framover for å utvikle meg videre.

Neste uke blir det mer fortellerteknikk og jeg håper vi snart skal skrive lengre tekster!

Musikktips!

It's Blitz! av Yeah Yeah Yeahs

It's Blitz! av Yeah Yeah Yeahs

For noen uker tilbake fortalte jeg en kollega at jeg ikke likte jenteband noe særlig. Det tok han selvfølgelig som en utfordring, og her sitter jeg og hører på hele TO band med kvinnelig vokalist. Og ja, jeg må innrømme at jeg liker det. Metric og Yeah Yeah Yeahs. Sistnevnte er forholdsvis kjente, men jeg har klart å unngå dem til nå.

Metric er et kanadisk band som spiller rocka indiemusikk. Anbefaler albumet Fantasies, særlig låtene Help I’m Alive og Sick Muse.

Yeah Yeah Yeahs kicker Metrics butt når det gjelder rock, men de to kan ikke sammenlignes, sånn egentlig. Denne jenta tar jo helt av, og skal visst være helt vill på scenen. Bandet har også prøvd ut en ny sjanger i det siste. De begynte knallhardt med Fever To Tell, som ble litt mye skriking for min smak. På det neste albumet, Show Your Bones, har de funnet sin stil og det låter mye bedre. Men så har de gjort en ny vri på ting, og prøver ut dancesjangeren (!) på albumet It’s Blitz! Det verste er jo at det funker. For de som vil høre noe nytt anbefaler jeg sistnevnte album på det varmeste.

Ida the producer

Yeah, jeg har fått mitt eget prosjekt i praksisen! Det vil si, jeg skal gjøre alt selv og det skal bli et par filmer ut av det. Skummelt – og moro! Deadlinen er i morgen, så jeg har virkelig noe å henge fingrene i når jeg kommer til Lillehammer. Jeg er der bare tirsdager og torsdager, så jeg har hatt én dag alt. Jeg har filmet og klippet, men det som tar lengst tid gjenstår ennå. Effekter og ikke minst rendring. Videoproduksjon er latterlig mye venting. Og jeg skal være ferdig innen jeg drar hjem igjen i morgen. Lykke til, sier jeg bare. Det blir en lang dag, det er helt sikkert. Men jeg er kjempegira – og stolt! – dette betyr jo at bedriften stoler på meg og tror jeg vil gjøre en god jobb. Det er bare snakk om to små filmer som vil bli brukt i et studium på HiL, men bedriften har jo et rykte som må bevares. Jeg krysser fingrene for at alt går glatt i morgen.