Sosiale medier gir oss ADHD

80% av oss bruker nettet daglig. 84 minutter i snitt. For noen av oss er nettet med oss hele dagen. 57% av nettbrukere har tilgang på en smarttelefon. 17% av nettbrukere har tilgang på et nettbrett. Vi kan være tilgjengelige absolutt overalt, hele tida. Og det er vi. For svært mange har det nesten blitt som en «frivillig tvang». Vi er blitt så avhengige av det, at vi er villige til å betale for å skru av tilgjengeligheten vår. Vi klarer ikke skru den av på egenhånd. Det gjør noe med oss som sosiale dyr, og det gjør noe med oss som intelligente dyr. Vi blir til zombier. Vi får ADHD-symptomer.

Skal snart begynne å jobbe. Skal bare sjekke Facebook og Twitter først. Slik har hverdagen blitt. En artikkel i D2 forrige fredag handler om mennesker som har innført perioder i hverdagen da de ikke er på nett. En «nettdiett». De snakker om hvor befriende det er – i motsetning til hva man skulle tro. I dag tror jeg de fleste kjenner seg mer stressa enn fri hvis de for eksempel skulle miste mobilen. Som meg. Men om man gjør det til rutine, er det noe helt annet. Selv blir jeg ikke lenger frustrert om jeg legger igjen telefonen hjemme og går en tur ut. Derimot blir jeg det hvis jeg ufrivillig glemmer den før jeg drar på jobb. Det er noe med å bevisst ta seg fri, og tvinge seg selv til å nyte det. Det funker.

Men disse menneskene i artikkelen snakker også om en annen type stress; det vi kjenner på når vi jobber, leser (en bok eller på nett) og — for studenters del — sitter i forelesning. Man faller mye raskere av lasset, fordi man distraheres, eller er vant til distraksjoner. Jeg kjenner meg igjen også her. Jeg har store vanskeligheter med å lese ting nøye. Kan bare konsentrere meg i et kort tidsrom av gangen. Ofte har jeg mange faner med artikler oppe, og leser dem alle samtidig; litt her og litt der. I forrige uke begynte jeg å lese den mye omdiskuterte artikkelen «Why women can’t have it all», som egentlig er mer en avhandling enn en artikkel hva lengde angår. Jeg er ennå ikke ferdig med den. Jeg har ikke greid å komme meg gjennom, selv om jeg faktisk finner den veldig interessant. Det er for mange distraksjoner. Jeg er for lett å distrahere.

Jeg kom seint i gang med sosiale medier, og det var ikke før jeg gikk på høgskolen at det virkelig ble en del av hverdagen min. Jeg var skeptisk til det meste av det som dukket opp av slike ting. Hadde ikke Spotify engang før lenge etter lanseringen. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig var jeg helt ukritisk til alle sosiale medier. Jeg skulle prøve alt: Path, Pinterest — alle disse nisjegreiene. Etter at flere gikk ut i media og snakket om å kutte ned på nettbruk, innså jeg hvor dette var i ferd med å ta veien. Jeg hadde innarbeidet en ekstremt stressende rutine, ganske ubevisst. Hvorfor måtte det være slik?

Svaret var jo at det måtte det ikke. Jeg slettet alle mine kontoer, utenom Facebook, Twitter og LinkedIn. Tre steder jeg får noe ut av. Vel, det er begrenset hva jeg får ut av Facebook, men der kommer følelsen av å gå glipp av noe inn. Jeg er ikke helt avvent ennå — langt ifra. Men jeg er ikke så aktiv som jeg var. Twitringen har også roet seg betraktelig. Men nå er det ikke selve bruken som bekymrer meg. Det er konsekvensene av den.

Evnen til å fokusere, og å gjøre det over lang tid. Det er lenge siden jeg greide å sette meg ned med én eneste arbeidsoppgave og bare jobbe med den i flere timer i strekk. Og jeg savner det. Jeg tror jeg har gjort noen tabber de siste åra på grunn av dette konstante sosiale jaget. Hvor mye bedre kunne for eksempel bacheloroppgaven min blitt hvis sosiale medier ikke var en del av livet mitt? Sånn kan jeg gå rundt og tenke. Også veldig stressende. På fritida klarer jeg ikke se en film engang uten å bli rastløs. Jeg klarer ikke begynne på den eviglange lista over bøker jeg har lyst til å lese. Det bekymrer meg, for jeg har virkelig vært en bokelskende person hele livet.

Flere tjenester tilbyr nå internettfrie perioder, mot at man betaler. Som de snakker om i D2s artikkel, virker det totalt unødvendig å skulle betale for å bare koble ut nettet i en times tid. Men så vanskelig har det altså blitt for mange av oss, inkludert meg selv.Jeg vurderer sterkt å teste det ut. På en annen side, er jeg jo ferdig med studietiden nå, og jeg har en type jobb som jeg greier å gjøre uten at sosiale medier avbryter «flowen». Jeg føler nesten at det er litt for sent. Dog, jeg skal ikke ha denne stillingen for alltid. Som skrivende journalist tror jeg det kan bli et nyttig verktøy.

RIP journalism?

Her om dagen så jeg denne gå som en farsott over nettet:

RIP journalism

Mens jeg er helt enig i at dette knapt kan kalles en nyhetsverdig sak, eller i det hele tatt noe som noen burde snakke om, fikk det meg til å tenke/synse/mene/skrive.

Er Twitter med på å ødelegge journalistikken?

På den ene siden kan man se på det som en lettvinn utvei hva kilder angår. Tenk så ålreit, å slippe å løfte ræva opp av kontorstolen. Å ikke trenge å ta opp telefonen og faktisk snakke med noen. Flott, da.

Nei.

Jeg tror vår generasjon journalister er todelt. Vi har de som vil bli som de gamle heltene; de som dro ut og avslørte heftige, juicy news, som endret verden gjennom pennen. Og vi har de som vil jobbe i nettredaksjonen, der man for det meste sitter inne og publiserer saker man sakser fra NTB. Man lager nyheter, men man slipper å utfordre seg selv.

Slik sett er Twitter perfekt: Twitter inneholder mennesker som sier noe om det som er hot – trending.

Men jeg ser fordeler også, helt klart. For det er jo nettopp «mennesker som sier noe om det som er hot» vi vil ha i nyhetssakene våre. Man må bare bruke kildene riktig. Som med alle andre kilder: De er tilgjengelige for oss, men vi må vite hva vi skal spørre dem om.

Nevnte meme viser altså en sak der journalisten ikke har gjort jobben sin. Kanskje det regnet ute den dagen, eller han lå i senga og ikke orket å stå opp. Hvem vet.

Jeg ser likevel på Twitter som en berikelse av nyhetsbildet. Ikke bare er nyheter mer tilgjengelig enn noen gang på grunn av tjenester som denne, de er også lettere å spre. Vi kan enklere nå ut til folk. Jeg tror ikke vi skal benytte oss av altfor mange sitater som finnes på Twitter, men menneskene som er der vil vi ha. Smarte folk er på Twitter, sier nyhetslæreren min. Det er en sannhet med modifikasjoner, men at mennesker som har noe å komme med er på Twitter, er helt klart. Kilder man aldri ville funnet for ti år siden, kan man komme i kontakt med i dag.

Twitter er ikke journalistikkens dødsdom, men et verdifullt redskap som gjør jobben vår enklere.

Twitter for journalister


I klassen på NKF er vi 30 journalistspirer som alle en dag vil jobbe med «noe innen media» (vil jeg tro da). En av mine hjertesaker er at vi blir mer bevisste på sosiale medier når vi først skal inn i bransjen. Nå tenker du sikkert «Dere er jo så unge, alle bruker jo sosiale medier på deres alder.» Det tenkte jeg også, men sannheten er at de fleste i klassen ikke engang vet hva Twitter brukes til. Derfor dedikerer jeg dette innlegget til dere som er usikre. En slags liste med grunner til at vi som journalister bør bruke Twitter både privat og profesjonelt.

Kontakter og kilder
Det blir ofte sagt at Facebook er stedet du kan snakke med vennene dine, mens Twitter er stedet der du kan snakke med alle du skulle ønske var vennene dine. Det er en god forklaring. På Twitter vil du finne et hav av mennesker innenfor vårt yrke og ikke minst folk med kunnskaper om alt mellom himmel og jord. Se på det som et enormt potensielt kontaktnett og et kildearkiv. Twitter har fjernet barrieren mellom eliten og mannen i gata: alle kan snakke med alle, og det gjør jobben vår mye enklere. Følg maktfolka (f. eks. statsministeren), folk som jobber med ting du skriver om og andre journalister.

Nyhetsoversikt
Vi bruker internett ganske annerledes i dag enn hva vi gjorde for bare fem år siden. Fra å oppsøke hvert enkelt nettsted, lar vi nettstedene komme til oss. RSS-feeds er bare ett eksempel. Ved å følge kontoer på Twitter får man et kjapt og bredt bilde av hva som rører seg i nyhetsbildet til enhver tid, rett i egen feed. Selv følger jeg en hel del aviser og journalister som deler sine nyheter. Det er så mye mer effektivt enn å oppsøke hvert nettsted spesifikt. Jeg ville antakelig ikke oppsøkt alle disse avisene engang, om det ikke var for at jeg kunne samle dem alle på ett sted. Slik har det blitt. @Aftenposten, @journalisten og @NRKno er gode å starte med.

Trender
Twitter er et utmerket sted å henge for å høre enkeltmenneskers stemmer, som er viktig for journalister. Vi skal sette ting på dagsorden, og da må vi jo vite hva folk bryr seg om for tida. Hashtags (#) er et nyttig verktøy her. Gå inn på hashtags.no for å se hvilke temaer som blir mest omtalt i Norge.

Research og dyrking av egne interesser
Fordi Twitter er ment for å dele ting; lenker, bilder, video – alt, er det et ypperlig sted om du ønsker å spesialisere deg i emner eller bare lese om hva som interesserer deg. Her er også hashtags flott, og man kan følge mennesker med samme interesser som en selv. Forutsatt at de deler interessant innhold, kan Twitter da bli din førstekilde for å finne artikler om temaer du skal skrive om. Jeg følger blant annet @socialTalk_no, @NRKbeta og @thomasmoen, som alle deler masse innhold om sosiale medier, som jeg naturlig nok leser mye om.

Dele egne artikler
Det er jo ikke bare de andre som skal dele ting – det skal vi også! Det er ikke til å stikke under en stol at lesertall har mye å si i alle fall om man jobber for en større redaksjon. Derfor bør sakene våre deles med så mange som mulig. Rundt 250 000 nordmenn er nå på Twitter, og det sier seg selv at det er gode muligheter for å få noen ekstra klikk her. Da promoterer du jo samtidig deg selv som journalist, og det er viktig. Ingen vits i å være redd for å synliggjøre seg selv. Twitter er sådan et rimelig trygt sted å gjøre det på: her vil du uansett aldri være alene om å dele egne ting.

Twitter er altså et kjekt verktøy som gjør journalistarbeidet enklere på flere måter. Du vil åpenbart få mest ut av det ved å delta selv, men det er ingenting i veien for å bare følge andre og lese hva som blir lagt ut. Bare det å se titler gjør at du har en viss oversikt over nyhetsbildet hver dag.

Noen grunn til å ikke være der som unge, vordende journalister i et moderne og teknologisk samfunn, ser jeg i alle fall ikke.

Om gubbefaktor og stammespråk

Sosiale medier kan være forvirrende.For en tid tilbake skrev jeg et gjesteblogginnlegg for nettstedet Sosialkontoret. Temaet er like gjeldende nå som for en måned siden, så jeg publiserer det her også.

Nylig ble det kjørt en debatt rundt årets versjon av undersøkelsen «Norske virksomheters bruk av sosiale medier», som ble publisert i november. Den viste at så få som under halvparten av norske bedrifter bruker sosiale medier-konsulenter, noe som vekket reaksjoner både hos bedrifter og konsulenter. Og hos meg.

I en uttalelse til Kampanje hevder Joakim Vars Nilsen at det ikke er bruk for sosiale medier-konsulenter i bedrifter. Jeg la spesielt merke til en kommentar fra markedsdirektør i Dataforeningen, Edgar Valdmanis, om at konsulentenes stammespråk går over hodet på ham. Jeg vil tro han ikke er alene, og ser for meg at dette er et problem for mange bedrifter. Spesielt gjelder det nok nasjonale bedrifter med en godt voksen ledelse. Det er jo ingen hemmelighet at det er de yngre generasjonene som har best kunnskap om sosiale medier, det har tross alt fulgt dem gjennom oppveksten. De store, verdensomspennende bedriftene er naturlig nok også gode på sosiale medier, de har strengt tatt ikke noe valg og hyrer inn egne personer bare til å twitre for dem.

Betyr dette at norske bedrifter har for høy «gubbefaktor» til at de greier å følge med på trendene? Eller føler de at det kun er de største bedriftene som trenger å følge dem? Hvis det er slik er det ikke rart at over halvparten av norske bedrifter dropper å benytte seg av eksterne konsulenter.

Ansvaret er derfor todelt; bedrifter har såvisst en jobb å gjøre når det gjelder å holde seg oppdatert på markedsføringskanaler og nye strategier, men konsulentene må også tilpasse seg etter kundens nivå. Det er ikke noe poeng i å «briefe» med fagspråk hvis ingen forstår hva du vil si. Noe annet vil bare ødelegge konsulentenes omdømme. God kommunikasjon bør jo være nettopp hva en kommunikasjonsrådgiver bedriver.

Bevisstheten rundt konseptet sosiale medier har økt, ifølge rapporten, men det kommer likevel fram at sosiale medier fortsatt mest blir brukt til helt ordinær markedsføring. Det tyder på at man har rett i å tro at mange ikke har nok kunnskap om hvilke nye muligheter sosiale medier gir. Det betyr også at de ikke har forstått begrepet sosiale medier. Jeg tør derfor å påstå at det er bruk for konsulenter på dette området, fordi mange bedrifter ikke gjør en god nok jobb med å tilegne seg kunnskapen på egenhånd.

Det handler bare om kommunikasjon.

Bilde tatt fra The Creative Blend.

Forbannelsen del 2

Twitter + jobb?

Hvordan får man seg jobb gjennom twitring?

Jeg var ikke ferdig med å rante om markedsføring i sosiale medier nei (ref. forrige innlegg). Denne gangen vil jeg si noe til privatpersoner som forsøker å skaffe seg jobb gjennom Twitter.

Det finnes ingen tall på hvor mange som har blitt rekruttert gjennom denne kanalen (iflg. Google). Til dét er fenomenet for nytt. Men det skjer, det har vi sett gjennom solskinnshistorier som denne og denne. Jeg finner det veldig interessant og det er jo egentlig supersmart, men slike skriverier gjør også at mange får en naiv idé om at det er så enkelt som dét. Litt for ofte dukker det opp tweets i strømmen min som lyder noe sånt som «Kan noen gi meg jobb?» Tja. Det er vel ikke stort å si om den tweeten. Var det meningen at noen skulle reagere? I så fall hvem? Hva er det DU kan?

De som blir rekruttert fra Twitter er ikke de som er arbeidsløse og whiner om det på nettet. I de aller fleste tilfeller handler det om mennesker som har oppnådd gode resultater i jobben de allerede har, twitret om det og slik blitt oppdaget av sin nye arbeidsgiver.

Så: «Jeg vil ha en jobb!» eller desperat hinting i form av «Nå har jeg vært arbeidsledig i x antall måneder, DET er kjipt det!» fungerer nok ikke. Det viser vel egentlig bare at du ikke er særlig målrettet, for det første – vil du virkelig ha jobb av hvem som helst, hvor som helst? – og for det andre at du heller bruker tiden på å klage istedet for å være ute og prøve å få jobb. Her drar jeg mange over én kam, men slik jeg ser det er det mer til bry for alle følgerne dine enn det er interessant for potensielle arbeidsgivere å lese slikt.

Selv er jeg student og har ikke så mye arbeidserfaring å vise til enda, men det går fortsatt an å stille seg selv i et godt lys. Får du A på eksamen til jul – twitre om det da vel. Ikke bare markedsfører du deg selv, men du deler en erfaring med følgerne dine også, slik man skal gjøre i sosiale medier. Slik sett kan man kanskje si at «da må man tåle at man whiner også», men det gir deg fremdeles ikke jobb. Og det var jo det du ville ha?

Friends?

Friends?

Jeg lurer av og til på hvilke forutsetninger folk har for å sende venneforespørsler på Facebook. Må det være en venn eller kan det like gjerne være en vi kun vet navnet på, som også vet vårt eget navn? Av og til virker det som om enkelte har lyst til å befriende hele verden, uavhengig om man kjenner dem eller ikke.

En annen tendens jeg har merket er det man kan kalle en «opprydning» i vennelista. Jeg gjør det selv med jevne mellomrom, og det er vel så interessant å spekulere i hvilke faktorer som får en til å «unfriende» personer. Det digitale sosiale samfunn gjør det mulig for oss å være selektive på et helt annet nivå når det kommer til bekjentskaper. Hva må man gjøre eller, kanskje helst ikke gjøre, for å bli stående på vennelista?

Svært mange vil jeg tro var overivrige da Facebook først gjorde sitt inntog, og la til rubbel og bit som venner. Hvor gammel var jeg på den tiden? 16? I alle fall var ikke jeg særlig betenksom da jeg sendte og mottok forespørsler på den tida. Det holdt liksom at man var på nikk eller hadde felles bekjente. Men nu du, er det andre tider. Jeg er nådeløs og nyter det. «Unfriend»-knappen blir benyttet så fort jeg ser en oppdatering tilhørende personer jeg vet jeg aldri vil se igjen (bevisst eller ubevisst). Men det handler ikke bare om dét. Jeg vil tro mange andre tenker som meg på akkurat dette; jeg har ingen interesse av å ha venner i noen sosiale medier som spammer veggen med FarmVille-oppdateringer, spamlenker og lignende. Nybakte mødre som utelukkende forteller om hver gang lillegutt gjør i bleia er et kapittel for seg. Jeg er overhodet ikke interessert. Beklager, du må bort. Det er litt som da jeg skrev om flytting; mennesker jeg ikke har snakket med det siste året går som regel ut.

Dette får meg til å tenke over sosiale normer som blir overført fra det virkelige liv og som skapes som et resultat av nye muligheter. Jeg vil påstå at jeg ikke hadde følt noe stort behov for å tilbringe masse tid med mødre og deres nyfødte i virkeligheten heller. Det samme gjelder jo også andre mennesker jeg ikke har noe til felles med eller som er plagsomme, på samme måte som en FarmVille-invitasjon er plagsom, omtrent. Jeg har også slettet venner som spammer, nesten uansett hva det måtte gjelde. Både Twitter- og Facebook-venner er blitt slettet fra min liste på bakgrunn av ukritisk bruk av statuser. Noen får bli hvis det de poster som regel er interessant å lese.  Kall meg kynisk, men jeg trenger ikke disse tingene i livet mitt, verken på nett eller i virkeligheten. Teknologien har gjort at man meget enkelt kan unngå  å få det i fanget i alle fall på nettet, jeg ønsker meg en slik funksjon IRL også.

På bakgrunn av disse noe ustrukturerte tankene har jeg laget et søtt lite regelverk som jeg synes alle burde følge når de skal være på sosiale plattformer:

  1. Vær kritisk med antall og innhold i statusoppdateringer/tweets, det skal være utrolig spennende hvis du er nødt til å spamme.
  2. Man er aldri nødt til å spamme.
  3. Så langt det er mulig, unngå å dele alle highscorene dine i spill du spiller, det er ikke spennende.
  4. Opprett en egen profil for babyen din slik at de som faktisk er interessert kan lese alt den finner på der.
  5. Ikke trykk på alle lenker som helt åpenbart er lureri. Du får mest sannsynlig ikke se en jente som får orgasme på en berg-og-dal-bane likevel, og alle får se at du trykket.

Jeg tror det var alt. Takk!

 

Med eller ikke med?

På tide å skrive igjen, kanskje. Ikke at jeg har gjort noe annet de siste månedene; bachelorrapporten har virkelig tatt mer tid enn jeg forventet. Samtidig har vi skrevet om et utrolig spennende tema, nemlig fysisk vs digitalt format-problematikken, og det sett fra en liten, uavhengig platebutikks ståsted. Les mer om det her.

En annen grunn til at jeg ikke har vært aktiv på denne bloggen er rett og slett at jeg vet at folk (vel, de fleste) ikke er interessert i å lese om hva jeg spiser og når jeg går på do. De innleggene ville blitt like tørre som knekkebrødene kostholdet mitt stort sett har dreid seg om. Jeg har sittet på skolen 24/7, ikke mye å fortelle om. Samtidig ser man jo at de bloggerne som deler hverdagen sin på nett blir mye lest, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Noen seriøs portefølje blir det uansett ikke av slikt. Dessuten har jeg brukt Twitter og Facebook for å dele ting som skjer og ytre ymse meninger.

I dag har jeg brukt en del tid på å lese artikler om bruk og ikke-bruk av nettopp sosiale medier, og oppdaget at det er et tema jeg har mange tanker om. Denne artikkelen setter fokus på de som har valgt (ja, for man har visstnok et valg) å ikke være så synlige på nett som de fleste av oss strengt tatt er. I kommentarene under slenger mange seg på og gjør det til et poeng at de ikke er så tilgjengelige, og rakker til og med ned på bruk av sosiale medier. Det kan virke som om de har inntrykk av at det ikke finnes noen mellomting mellom å være totalt usynlig på nett og å blotte hele sitt privatliv for resten av verden.

Jeg mener det er et godt stykke igjen fra å ha Facebook, Twitter og lignende som en del av hverdagen til å miste kontrollen. Vi kan fortsatt i stor grad velge hvilken informasjon vi vil dele om oss selv og hvem vi vil dele den med. Selv liker jeg å være en del av hva som skjer rundt meg på alle plan, og nettsamfunn som disse to blir en naturlig del av det med alt det innebærer. Jeg innrømmer glatt at jeg sjekker disse før jeg leser avisen om morgenen, som sier litt om hvordan det har forandret livene våre. Jeg ser ingen grunn til å endre vanene så lenge jeg er herre over hva folk leser om meg i den grad jeg ønsker.

Nå finnes det såklart løsninger for de som er spesielt interessert i å snoke, bare se på Firefox-plug-in’en Firesheep, som lar brukeren få tilgang til profiler via åpne nettverk. Det handler om å være bevisst når man har et liv på nettet. Det høres nok ille ut når jeg sier «et liv på nettet», men det er  større sannhet i det enn mange vil vedkjenne seg; livene våre har i stor grad flyttet seg til nettbaserte samfunn. Ekstremtilfellene tilbringer mer tid foran skjermen enn ute blant folk, og føler seg likevel ikke alene. Uten at jeg sier at det er hva jeg ville gjort. Jeg vil ha i pose og sekk; et liv på bakken og et i skyene. Tilbake til poenget: Jeg har blitt mer forsiktig med hvilken type informasjon jeg deler etter å ha blitt bevisst på digitale mediers makt. Jeg tar det likevel som en selvfølge at deler av livet mitt er åpnet for omverdenen og ikke minst at tankene mine blir påvirket av hva mediene setter på dagsorden. Vi lever i 2011, dette er blitt like naturlig som å gå på butikken.

Jeg kan godt forstå at en del frykter denne «revolusjonen», det kan være rimelig overveldende. Det er et valg man tar; synlig eller ikke synlig. Noen vil kanskje beskrive det mer drastisk; med eller ikke med. Ja, man går glipp av ting når man unngår sosiale medier. Spørsmålet er hvor viktig det er for deg. Som personene i NRKs artikkel sier, de trenger ikke alltid være tilgjengelige og synes det er deilig å ikke være det. Flott, sier jeg. Men å sette seg på en pidestall og forvente heder og ære fordi man ikke benytter seg av mulighetene dagens teknologi tilbyr, blir feil. Selv om de nylig har mistet en god del brukere har Facebook fortsatt 700 millioner brukere på verdensbasis.

Blir bare dumt å gjøre narr av det.