Sosiale medier skaper stereotyper – eller?

happy-housewife

Fant et innlegg jeg i utgangspunktet skrev i sommer tiltenkt NRK, men så ble det aldri noe av. Poster det her i stedet jeg, det er like aktuelt nå:

Rosabloggere og husmødre troner på sosiale medier-toppen i Norge, mennene kommer etter med sine machoblogger. Sørger sosiale medier for at vi aldri blir kvitt de tradisjonelle kjønnsmønstrene?

I en artikkel om kjønn og nettdebatt i A-magasinet for en del uker tilbake, kom Elisabeth Eide med uttalelsen «Mitt inntrykk er at sosiale medier sluser kvinner inn i tradisjonelle roller.» Jeg vil påstå at sosiale medier langt på vei er med på å understreke kjønnsrollene vi har i samfunnet vårt, men å si at de er skyld i dem også, blir feil. Det er ikke uten grunn at rosa-, mamma- og bakebloggene ble startet i utgangspunktet: De gjenspeiler interessene kvinner allerede har.

På Facebook og Instagram og legger vi ut bilder av dagens middag, barna våre og av det nyeste tilskuddet til huset. Mannfolka skryter av hvor handy de har vært, kvinner hvor fantastiske husmødre de er. Det relativt nye (for nordmenn, i alle fall) Pinterest åpner også for dyrking av interesser, og det er lett å se hvilke som er gjennomgående. Bilder av diverse antrekk, pene ansikter og ikke minst matoppskrifter florerer på tjenesten. Dette er ikke noe nytt, forskjellen er at det vi før hang over gjerdet til naboen og skrøt av, publiserer vi nå til alle på nettet.

Og folk elsker det. Men det er ikke slik at de først fikk vite om disse tingene på internett. Ingen trengte vel å fortelle kvinner at de likte å bake. Sosiale medier har bare gjort det enklere å finne fram til informasjon om de samme interessene. Hvordan skiller dette seg egentlig fra tingene vi snakker om over lunsjen på jobb? Jeg tror folk kjenner seg igjen hvis jeg sier at det er middag, småbarn og ferieturer som er de største samtaleemnene.

Rosabloggerne regjerer i sin hakket mer moderne del av bloggosfæren, og er om mulig enda mer populære enn ovennevnte sjangere. Og desto mer hatet og forfulgt. Hverdagsbloggeren Inspirato kom med et kraftig sleivspark mot de oransje trynene i dagens outfit, og ble hyllet for det. At noen ga dem inn en gang for alle, var den ukas høydepunkt. Mange elsker rosabloggerne, mange elsker å hate dem, disse uambisiøse, godtroende og enkle skapningene. De som virkelig tar kvinnens «plikt» til å se pen ut på alvor.

Sosiale medier er ikke skyld i rollemønsteret slik vi ser det i dag, men kun en forlengelse av dem slik de mer eller mindre alltid har vært. Samtidig vil det alltid være motreaksjoner: Det finnes flust av anti-mammablogger der ute, av både menn og kvinner. Antibloggeren Magnhild gjør et nummer ut av at hennes blogg er grå, ikke rosa, og tiltrekker seg dermed en skare av folk som vil lese blogg om noe annet enn ovennevnte temaer. Mannebloggen Singelmann har vekket interesse med sine ironiske vinklinger av en manns hverdagsproblemer. Slike blogger appellerer til begge kjønn, men det er kanskje her flest menn dras inn i bloggverden: Med enkel humor som lokkemiddel. Enkel, slik menn alltid fremstilles når det snakkes om tradisjonelle kjønnsmønster.

Det er vel ingen tvil om at tradisjonelle kjønnsroller i Norge står sterkt, selv i 2013, og kanskje er det et problem, men sosiale medier er heller stedet vi får utløp for dem, fremfor hvor vi blir presentert for dem.

Advertisements

Hvorfor jeg forsvant fra sosiale medier

Så – jeg tok en slags pause fra sosiale medier. Noen vil kanskje kalle det avvenning, men jeg forbinder avvenning med abstinenser, og det har jeg faktisk ikke hatt. Det bare skjedde. Plutselig sjekket jeg aldri Twitter , og jeg var aldri særlig aktiv på Facebook mer – helt uten problemer. Slik har det blitt: Det føles nesten som en bragd at det var enkelt. Satt på spissen kunne jeg sagt at jeg meldte meg ut av en stor del av dagens samfunn, for det er jo sosiale medier blitt.

Er jeg spik spenna gærn?!

Neida. Årsaken til denne plutselige stansen i min fascinasjon – og ja, sikkert avhengighet – av sosiale medier, var en stadig klarere bevissthet om at den var ute av kontroll. Det var for mange impulser; konsentrasjonen min ville hele tiden splitte seg i tre hundre, og jeg holdt på å eksplodere. Jeg ble et urolig, ufokusert og stressa menneske, og jeg hatet det. Så jeg holdt opp. Jeg trengte å få tilbake kontrollen.

Det er noe galt når man ikke får til å fokusere på jobb eller skole i mer enn ett minutt av gangen, fordi man føler at det hele tiden er noe man bør få med seg et sted ute i verden. På Internett.

Jeg tilhører en generasjon som fikk med seg det siste av hverdagene uten PC. Da jeg var åtte år fikk jeg min aller første stasjonære datamaskin. Den brukte jeg til å legge puslespill og til å skrive søte små barnehistorier i Wordpad. I gamle dager. De som er født bare noen få år seinere vet ikke hvordan en skoledag uten distraherende SMSer er. De vet ikke hvordan en bukselomme kjennes ut uten en mobil oppi.

Hjernens rastløshet

Dagens unge er rastløse på en helt annen måte enn jeg var da jeg var barn. Mange av mine klassekamerater hadde det man kalte «mark i rumpa»; manglende evne til å sitte stille. I dag er det hodet som ikke kan stå stille. Det trenger kontinuerlig stimulans, og det får det: Gjennom statusoppdateringer på sosiale medier, rullende nyhetsfeeder og gjennom TV. Nå er riktignok sistnevnte en del eldre enn meg selv, men TV-produksjoner tilpasser seg også den nye tiden. Klippingen er raskere. Det må den være, ellers faller seeren av. Det blir for kjedelig. Slikt sier noe om samfunnet vårt på så mange måter.

Man trenger ikke være rakettforsker for å påstå at det jeg beskriver over, er mye av årsaken til at mennesket sliter med stress. Med så mye stimulans, og i tillegg en forventning om at man skal være med på alt, er det uunngåelig å gå på en smell.

Vær våken

Det er derfor viktig å være bevisst, og motbevegelsen til sosiale medier-trendene har lenge ventet på sin tur. Nå kommer det for fullt: Mindfulness. Å leve i nuet. Være våken, og legge fra seg de tingene som stresser en. Slappe av, meditere. Arbeidsplassene arrangerer stressmestringskurs, og dét er ikke uten grunn. Vi fikk de teknologiske mulighetene i fanget, kastet oss over dem – og vi aner ikke hvordan vi skal stoppe det når det går over stokk og stein.

Det finnes likevel mange ting du kan gjøre uten noe kurs for å komme vekk fra den digitale hverdagen en stund. Her er tre av dem:

Finn tilbake til de analoge fritidssyslene

Les en bok. Jeg syntes dette var utrolig vanskelig, fordi jeg ikke lenger var vant til å lese lengre tekster. Men da jeg tvang meg til å sitte der med historien, ble omverdenen plutselig borte. Å leve seg inn i noen andre menneskers liv i en fremmed virkelighet på slutten av dagen, er bare utrolig avkoblende.

Gjør alvor av den kaffen

Møt folk på ordentlig. Gå på kafé, gå en tur – anything – og bare prat. En ordentlig samtale er det ingenting som kan erstatte.

Eliminer dørstokkmila

Jeg kaster like godt stein i glasshus, og oppfordrer dere til å trene. Selv har jeg brukt lang tid på å komme meg dit, men trening kurerer virkelig gruff. For det første er det din private terapitime: Hjernen får bearbeidet tankene dine mens du svetter på sykkelen eller tredemølla. For det andre har du kanskje et mål – og det å ha et mål som ikke har med verken jobb eller studier å gjøre, er viktig. Å føle at man mestrer noe mer enn akkurat hva man fyller arbeidsdagen med, og å ha noe helt utenforstående å jobbe mot.

Bare disse tre enkle – og kanskje helt opplagte – tiltakene gjør at du fyller dagen din med mer enn bare ting som kommer fra Internett. Jeg sitter foran skjermen åtte timer daglig på jobb, men hjemme vil jeg ha mulighet til å velge.

Sosiale medier gir oss ADHD

80% av oss bruker nettet daglig. 84 minutter i snitt. For noen av oss er nettet med oss hele dagen. 57% av nettbrukere har tilgang på en smarttelefon. 17% av nettbrukere har tilgang på et nettbrett. Vi kan være tilgjengelige absolutt overalt, hele tida. Og det er vi. For svært mange har det nesten blitt som en «frivillig tvang». Vi er blitt så avhengige av det, at vi er villige til å betale for å skru av tilgjengeligheten vår. Vi klarer ikke skru den av på egenhånd. Det gjør noe med oss som sosiale dyr, og det gjør noe med oss som intelligente dyr. Vi blir til zombier. Vi får ADHD-symptomer.

Skal snart begynne å jobbe. Skal bare sjekke Facebook og Twitter først. Slik har hverdagen blitt. En artikkel i D2 forrige fredag handler om mennesker som har innført perioder i hverdagen da de ikke er på nett. En «nettdiett». De snakker om hvor befriende det er – i motsetning til hva man skulle tro. I dag tror jeg de fleste kjenner seg mer stressa enn fri hvis de for eksempel skulle miste mobilen. Som meg. Men om man gjør det til rutine, er det noe helt annet. Selv blir jeg ikke lenger frustrert om jeg legger igjen telefonen hjemme og går en tur ut. Derimot blir jeg det hvis jeg ufrivillig glemmer den før jeg drar på jobb. Det er noe med å bevisst ta seg fri, og tvinge seg selv til å nyte det. Det funker.

Men disse menneskene i artikkelen snakker også om en annen type stress; det vi kjenner på når vi jobber, leser (en bok eller på nett) og — for studenters del — sitter i forelesning. Man faller mye raskere av lasset, fordi man distraheres, eller er vant til distraksjoner. Jeg kjenner meg igjen også her. Jeg har store vanskeligheter med å lese ting nøye. Kan bare konsentrere meg i et kort tidsrom av gangen. Ofte har jeg mange faner med artikler oppe, og leser dem alle samtidig; litt her og litt der. I forrige uke begynte jeg å lese den mye omdiskuterte artikkelen «Why women can’t have it all», som egentlig er mer en avhandling enn en artikkel hva lengde angår. Jeg er ennå ikke ferdig med den. Jeg har ikke greid å komme meg gjennom, selv om jeg faktisk finner den veldig interessant. Det er for mange distraksjoner. Jeg er for lett å distrahere.

Jeg kom seint i gang med sosiale medier, og det var ikke før jeg gikk på høgskolen at det virkelig ble en del av hverdagen min. Jeg var skeptisk til det meste av det som dukket opp av slike ting. Hadde ikke Spotify engang før lenge etter lanseringen. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig var jeg helt ukritisk til alle sosiale medier. Jeg skulle prøve alt: Path, Pinterest — alle disse nisjegreiene. Etter at flere gikk ut i media og snakket om å kutte ned på nettbruk, innså jeg hvor dette var i ferd med å ta veien. Jeg hadde innarbeidet en ekstremt stressende rutine, ganske ubevisst. Hvorfor måtte det være slik?

Svaret var jo at det måtte det ikke. Jeg slettet alle mine kontoer, utenom Facebook, Twitter og LinkedIn. Tre steder jeg får noe ut av. Vel, det er begrenset hva jeg får ut av Facebook, men der kommer følelsen av å gå glipp av noe inn. Jeg er ikke helt avvent ennå — langt ifra. Men jeg er ikke så aktiv som jeg var. Twitringen har også roet seg betraktelig. Men nå er det ikke selve bruken som bekymrer meg. Det er konsekvensene av den.

Evnen til å fokusere, og å gjøre det over lang tid. Det er lenge siden jeg greide å sette meg ned med én eneste arbeidsoppgave og bare jobbe med den i flere timer i strekk. Og jeg savner det. Jeg tror jeg har gjort noen tabber de siste åra på grunn av dette konstante sosiale jaget. Hvor mye bedre kunne for eksempel bacheloroppgaven min blitt hvis sosiale medier ikke var en del av livet mitt? Sånn kan jeg gå rundt og tenke. Også veldig stressende. På fritida klarer jeg ikke se en film engang uten å bli rastløs. Jeg klarer ikke begynne på den eviglange lista over bøker jeg har lyst til å lese. Det bekymrer meg, for jeg har virkelig vært en bokelskende person hele livet.

Flere tjenester tilbyr nå internettfrie perioder, mot at man betaler. Som de snakker om i D2s artikkel, virker det totalt unødvendig å skulle betale for å bare koble ut nettet i en times tid. Men så vanskelig har det altså blitt for mange av oss, inkludert meg selv.Jeg vurderer sterkt å teste det ut. På en annen side, er jeg jo ferdig med studietiden nå, og jeg har en type jobb som jeg greier å gjøre uten at sosiale medier avbryter «flowen». Jeg føler nesten at det er litt for sent. Dog, jeg skal ikke ha denne stillingen for alltid. Som skrivende journalist tror jeg det kan bli et nyttig verktøy.

Hvordan bli større enn Beatles

Justin Bieber

Jeg må snakke litt om Justin Bieber. Ikke fordi jeg digger ham – jeg har faktisk aldri hatt noe forhold til denne personen før. Men den siste måneden har jeg omtrent ikke hatt noe valg; alle som leser nettaviser har fått ham omtrent opp i halsen. Plutselig var han der. Plutselig i Norge. Og for et hysteri. Jeg ble helt målløs; jeg hadde ikke engang hørt musikken, men han har en større innflytelse på flere tenåringsjenter enn jeg kunne innbilt meg. Og dette stammer fra noen YouTubevideoer?

Jeg fascineres stadig av måten web 2.0 gir nye muligheter for påvirkning, og ikke minst makt. Noen  kaller det Pop Star 2.0, og det er akkurat hva det er. Det holder ikke å gjøre ting på «gamlemåten» lenger. Skal du bli noe eller noen i popverden i dag, må du over på sosiale medier. Tidligere var disse popstjernene så fjerne fra virkeligheten. Så lite folkelige (med noen hederlige unntak, såklart). Jeg husker jo selv min prektige boybandperiode; da hadde fansen et fellesskap hvor vi snakket OM idolene våre. Nå deltar stjernen selv i dette fellesskapet, og det gjør ham mektigere enn noen gang. Forbes har listet Bieber som nummer tre på lista over de mest innflytelsesrike kjendisene i verden. Han danker ut gamle ringrever man skulle tro var mektigere, som Elton John og Paul McCartney (gud, jeg høres gammel ut nå….) – nettopp fordi han har tatt en ganske annen rolle som artist enn hva de gjorde da de en gang i steinalderen inntok musikkscenen. Men det gjør noe med fansen – på en negativ måte.

I går ble billettene til neste års nevrosefest lagt ut. Etter det omstridte overraskelsesbesøket som bare småjentene satte pris på, var det vel ingen som ble overrasket over et nytt kaos. Men nå har kaoset flyttet seg til landet der det hele begynte – Internett. Norske twitrere har måttet kjempe hardt for å unngå å få minst én sinna Beliebertweet i feeden sin. Og alle kjenner vel minst én som har skrytt av å ha kjøpt billetter på pur faen. Om det er sant eller ikke, er ikke poenget.

Vi elsker å hate Beliebers, og vi elsker å hisse dem opp, for så å kunne hate dem enda mer. Historier om folk som kjøper billetter bare for å brenne dem og legge ut bilder av ritualet på nettet. Venner som svarebørs-raper (en ny utgave av faceraping, ser det ut til) kompiser. SMSer fra Beliebers på randen av selvmord hvis de ikke får puste samme luft som helten.  Enkelte har til og med truet disse modige spøkefuglene. Da boyband hadde sin storhetstid tidlig på 2000-tallet, var det bare asiaterjentene som var i nærheten av så intense som Bieberfansen er i dag. Det er helt ekstremt hvor dedikerte de er, og at ikke Bieber selv er livredd, er et mysterium.

Jeg har lenge lurt på hva som skal til og hvem som skulle få den samme statusen som de virkelig store gutta på 60- og 70-tallet. Det virker som om jeg har fått svaret nå. Det som skal til er en vilje til å brette ut livet sitt for verden, et smart markedsføringshode og tilgang til Internett. Personen som fikk det til er Justin Bieber (18) fra Stratford, Ontario. Mitt neste spørsmål er hvor langt strikken vil tøyes, og ikke minst: Hvor lenge det vil vare.

Hei, inspirasjon!

Dette er hva jeg fikk opp da jeg søkte på "inspired" og "creative" på Colourbox. Hvorfor er soloppganger alltid med når man snakker om inspirasjon? Hmm.

I dag har jeg vært på BloggCamp. Litt fordi det var gratis, mye fordi jeg er så nerd at jeg liker foredrag og sånt, men aller mest for å bli inspirert. Jeg har en tendens til å bli overinspirert av slike ting, faktisk. Når jeg går hjem etter å ha hørt på mennesker som har fått til noe, ivrer jeg etter å få til noe, jeg også. Jeg vil starte mange prosjekter på én gang, få til alt på én gang.

Akkurat slik har jeg det nå.

BloggCamp er altså en fagdag der man får servert mange små foredrag med litt faglig input i hver. Blogging, markedsføring – både personlig og profesjonell – og foto var årets emner. Jeg er interessert i dem alle. Så nå prøver jeg å organisere all informasjonen, og finne ut hvordan jeg kan bruke den til noe fornuftig.

Inspya - inspire

Her er hva jeg sitter igjen med etter BloggCamp2012:
1. Jeg vil bli en bedre blogger

…fordi blogging er så j*vlig viktig. Neida, men jeg liker jo egentlig å skrive her inne, så hvorfor det skjer så sporadisk aner jeg ikke. Eller, jeg vet jo at det kommer av andre prioriteringer (Du vet; Facebook, Twitter, fjas). Likevel burde jo skrivegleden motivere meg til å blogge mer. Men nei. Og når jeg først gjør det, er det så og si ingen rød tråd heller. Det skal man jo ha, sier de. Nå har jeg litt sosiale medier, litt reise, litt personlige greier – det blir ingenting av noe. I dag har jeg fått mange gode tips som jeg håper jeg kan bruke når jeg bare blir ferdig som student – om TRE uker!

2. Jeg vil fortsatt jobbe i media

Det er ingen tvil om hvor hjertet mitt ligger hva karriere angår. Jeg har nok perioder hvor jeg går lei av maset om sosiale medier (derav lang pause fra dette temaet her inne), men jeg fikk en god boost i dag. Påvirkningskraften man oppnår gjennom disse er helt unik, og jeg slutter ikke å fascineres av det. I dag er jeg journalist, noe jeg vil fortsette med så lenge jeg synes det er gøy. Om ti år er jeg fortsatt i media, men kanskje på «den andre siden». Kommunikasjon er så vanskelig for mange, og jeg vil være en del av teamet som gjør det enklere.

3. Jeg må ta vare på hobbyen min

…som er foto. Bare tjue minutter av dagens opplegg handlet om fotografi, men det var nok til å motivere meg til å ta flere bilder. Jeg elsker å ta bilder. Så fort jeg får et kamera mellom hendene, er det ikke måte på hvor spennende en kvist kan bli. Også en ting som blir nedprioritert av grunner jeg ikke forstår. Det verste er at det er jo så lett. Hele verden er et eneste fotostudio, men jeg klarer likevel ikke ta med meg kameraet i veska. Tre uker…

Midt i eksamenstida var dette akkurat det avbrekket jeg trengte. Nå er jeg inspirert igjen, endelig.

RIP journalism?

Her om dagen så jeg denne gå som en farsott over nettet:

RIP journalism

Mens jeg er helt enig i at dette knapt kan kalles en nyhetsverdig sak, eller i det hele tatt noe som noen burde snakke om, fikk det meg til å tenke/synse/mene/skrive.

Er Twitter med på å ødelegge journalistikken?

På den ene siden kan man se på det som en lettvinn utvei hva kilder angår. Tenk så ålreit, å slippe å løfte ræva opp av kontorstolen. Å ikke trenge å ta opp telefonen og faktisk snakke med noen. Flott, da.

Nei.

Jeg tror vår generasjon journalister er todelt. Vi har de som vil bli som de gamle heltene; de som dro ut og avslørte heftige, juicy news, som endret verden gjennom pennen. Og vi har de som vil jobbe i nettredaksjonen, der man for det meste sitter inne og publiserer saker man sakser fra NTB. Man lager nyheter, men man slipper å utfordre seg selv.

Slik sett er Twitter perfekt: Twitter inneholder mennesker som sier noe om det som er hot – trending.

Men jeg ser fordeler også, helt klart. For det er jo nettopp «mennesker som sier noe om det som er hot» vi vil ha i nyhetssakene våre. Man må bare bruke kildene riktig. Som med alle andre kilder: De er tilgjengelige for oss, men vi må vite hva vi skal spørre dem om.

Nevnte meme viser altså en sak der journalisten ikke har gjort jobben sin. Kanskje det regnet ute den dagen, eller han lå i senga og ikke orket å stå opp. Hvem vet.

Jeg ser likevel på Twitter som en berikelse av nyhetsbildet. Ikke bare er nyheter mer tilgjengelig enn noen gang på grunn av tjenester som denne, de er også lettere å spre. Vi kan enklere nå ut til folk. Jeg tror ikke vi skal benytte oss av altfor mange sitater som finnes på Twitter, men menneskene som er der vil vi ha. Smarte folk er på Twitter, sier nyhetslæreren min. Det er en sannhet med modifikasjoner, men at mennesker som har noe å komme med er på Twitter, er helt klart. Kilder man aldri ville funnet for ti år siden, kan man komme i kontakt med i dag.

Twitter er ikke journalistikkens dødsdom, men et verdifullt redskap som gjør jobben vår enklere.

Jeg tester min makt

Klout-profilen min

Jeg tester ut Klout. En tjeneste som ikke har tatt helt av her til lands, men som man har hørt om hvis man liker sosiale medier.

Det er en tjeneste som ser på hvilken innflytelse du har i sosiale medier, og gjør det om til et tall. Jeg liker konseptet med å kvantifisere hvor mye påvirkning man har. Jeg suger i matte, men synes tall og statistikk er gøy.

Så til testingen. En Klout score rangeres mellom 1 og 100. Jeg har en score på 48 akkurat nå. Midt på treet, altså. Jeg kan se hvem jeg har hatt innflytelse på av følgerne mine, men jeg ser ikke hvordan. Jeg kan spekulere og tolke, men spesifikt er det altså ikke. Jeg tror dette er mer relevant når man har et litt større nettverk enn jeg har. Har jeg fått én mention av noen på Twitter, havner vedkommende øverst på lista over folk jeg påvirker. Hadde jeg vært et større tryne i media, ville lista vært mer representativ for virkeligheten, vil jeg tro.

Jeg blir tildelt en rolle basert på hvordan jeg oppfører meg. Jeg er en Specializer, som vil si at jeg for det meste snakker om et bestemt tema. Under kategorien Topics kan likevel ikke Klout utdype hva dette eller disse temaene er. Så jeg gjetter bare at det er sosiale medier. Selvfølgelig twitrer jeg om andre ting enn dét, men jeg er såpass spesialisert at Klout klassifiserer meg som spesialist. Man kan også være en Socializer, altså en person som er god på dialog med venner og følgere.

Socializer

10KMen Klout er litt juks. Man kan gi og få poeng fra andre, som gir bedre score. Nå har jeg for eksempel 10 poeng jeg kan gi bort, men vil jeg det? Nei. Scoren burde jo måles ut fra den virkelige verden. Ellers er det jo ikke noe poeng, eller? Og ekte statistikk er jo mye morsommere enn falsk.

Kan man måle makt? Og hva bruker man det til? «Jeg har denne scoren på Klout, da kan jeg gjøre slik, for det står på Kloutprofilen min.» Dét kan jo ikke være riktig.

Samtidig gjenspeiler Klout det virkelige liv godt, for i sosiale medier er det faktisk slik at man kan velge hvem man vil være. Hvordan andre mennesker skal oppfatte en. Man kan fremstå som mer populær enn man virkelig er, og man kan fremstå som mer innflytelsesfull enn man egentlig er.

Men når man først skal leke seg med statistikk og morsomme målinger føler jeg det bør være så ekte som mulig. Man føler seg ikke like bra om man jukser seg til en A på eksamen heller.

Statistikk

Bedrifter i USA har brukt Klout flittig til markedsføring, og noen argumenterer til og med for bruk av Klout i ansettelsesprosesser. Slik sett kan «falske» (tilpassede er kanskje et mer riktig ord) være en ulempe.

Det som er gøy med Klout – for jeg liker jo som sagt konseptet – er at man kan bli bevisstgjort på hvilken type man er i de sosiale mediene. Man kan se hvor man står på et gitt tidspunkt, men bestemme seg for å endre oppførsel. Så blir man en annen type.

Men hva skal jeg med denne Klout? Jeg vet ikke. Kan jeg bruke den til noe nyttig? Aner ikke. Slik jeg ser det, er Klout laget av og for mennesker som synes det er gøy å måle og kvantifisere og statistikere (er det et ord?). En fjasefunksjon som ikke kan brukes til noe med mindre det innføres som en skreven regel.

Men fjas kan være fint det også.