Derfor velger jeg journalistikken

Skrivemaskin
Journalistyrket er perfekt for en som vil bygge karriere. Jeg har antakelig et kontroversielt syn på hva som er viktig i livet, i forhold til mange andre. Jeg ønsker meg ikke barn, for meg er det å være lykkelig synonymt med å ha en bra karriere. Jeg har etter hvert innsett at å bli journalist – bortsett fra det rent faglige – passer meg bedre av flere grunner enn jeg først trodde. Her er de:

Muligheter og variasjon

Som journalist kan jeg jobbe overalt, med alt mulig. Jeg kan lære mange ting innenfor én stilling, og oppgavene vil aldri være like. Optimalt sett, i alle fall. Ingen saker man skriver vil være prikk lik noe man har gjort tidligere. Dessuten finnes det mange nivåer her: Jeg befinner meg nå på begynnelsen av min stige (selv om jeg har mye ansvar nå også).  I journalistyrket kan jeg velge å være «vanlig» journalist for alltid, og bevege meg innenfor mange typer journalistikk. Samtidig kan jeg velge å klatre; bli redaksjonssjef, redaktør eller en annen form for leder. Eller jeg kan bli rådgiver; hoppe over til «den andre siden». Det var uansett aldri målet mitt å starte på toppen. Jeg vil bygge meg oppover.

Utfordring

Henger sammen med forrige punkt. Fordi oppgavene er varierte i både tema og størrelse, har jeg alle forutsetninger for å kunne utfordre meg selv. Jeg kan velge å skrive om et tema jeg aldri har hørt om, eller jeg kan velge å gjøre en stor sak som krever mye tid og research. Jeg kan hoppe ut i ting jeg aldri har gjort før på eget initiativ.

Arbeidsliv

Og da mener jeg et helt liv i arbeid. Jeg ser for meg at jeg vil bli deprimert når jeg en gang skal slutte å jobbe. Jeg er glad i å jobbe, og kan ikke ha fri for lenge, da går jeg på veggen. Pensjonisttilværelsen påvirker alle forskjellig, men jeg tror ikke jeg vil like det. Men jeg kan selvfølgelig ikke forutsi framtida. Som journalist kan jeg uansett fortsette å jobbe selv om jeg har nådd pensjonsalder. Ingen kan hindre meg i å fortsette å skrive.

Det å gi

Noen mennesker finner mening i å jobbe for interesseorganisasjoner, helsevesen o.l. fordi de vil hjelpe andre. Det er viktig for dem å gi andre et bedre liv – de bryr seg. Man kan si at jeg er egoistisk som aldri kunne hatt et slikt yrke, men jeg finner også en slags tilfredsstillelse hver gang jeg gjør noe for andre. Journalister jobber for andre hver dag. Vi har et samfunnsoppdrag; vi skal opplyse, avdekke og tale de svakes sak. Jeg liker tanken på at jeg kan bidra til dette, samtidig som jeg får noe ut av det selv.

Det er perfekt for meg.

Advertisements

Hei, inspirasjon!

Dette er hva jeg fikk opp da jeg søkte på "inspired" og "creative" på Colourbox. Hvorfor er soloppganger alltid med når man snakker om inspirasjon? Hmm.

I dag har jeg vært på BloggCamp. Litt fordi det var gratis, mye fordi jeg er så nerd at jeg liker foredrag og sånt, men aller mest for å bli inspirert. Jeg har en tendens til å bli overinspirert av slike ting, faktisk. Når jeg går hjem etter å ha hørt på mennesker som har fått til noe, ivrer jeg etter å få til noe, jeg også. Jeg vil starte mange prosjekter på én gang, få til alt på én gang.

Akkurat slik har jeg det nå.

BloggCamp er altså en fagdag der man får servert mange små foredrag med litt faglig input i hver. Blogging, markedsføring – både personlig og profesjonell – og foto var årets emner. Jeg er interessert i dem alle. Så nå prøver jeg å organisere all informasjonen, og finne ut hvordan jeg kan bruke den til noe fornuftig.

Inspya - inspire

Her er hva jeg sitter igjen med etter BloggCamp2012:
1. Jeg vil bli en bedre blogger

…fordi blogging er så j*vlig viktig. Neida, men jeg liker jo egentlig å skrive her inne, så hvorfor det skjer så sporadisk aner jeg ikke. Eller, jeg vet jo at det kommer av andre prioriteringer (Du vet; Facebook, Twitter, fjas). Likevel burde jo skrivegleden motivere meg til å blogge mer. Men nei. Og når jeg først gjør det, er det så og si ingen rød tråd heller. Det skal man jo ha, sier de. Nå har jeg litt sosiale medier, litt reise, litt personlige greier – det blir ingenting av noe. I dag har jeg fått mange gode tips som jeg håper jeg kan bruke når jeg bare blir ferdig som student – om TRE uker!

2. Jeg vil fortsatt jobbe i media

Det er ingen tvil om hvor hjertet mitt ligger hva karriere angår. Jeg har nok perioder hvor jeg går lei av maset om sosiale medier (derav lang pause fra dette temaet her inne), men jeg fikk en god boost i dag. Påvirkningskraften man oppnår gjennom disse er helt unik, og jeg slutter ikke å fascineres av det. I dag er jeg journalist, noe jeg vil fortsette med så lenge jeg synes det er gøy. Om ti år er jeg fortsatt i media, men kanskje på «den andre siden». Kommunikasjon er så vanskelig for mange, og jeg vil være en del av teamet som gjør det enklere.

3. Jeg må ta vare på hobbyen min

…som er foto. Bare tjue minutter av dagens opplegg handlet om fotografi, men det var nok til å motivere meg til å ta flere bilder. Jeg elsker å ta bilder. Så fort jeg får et kamera mellom hendene, er det ikke måte på hvor spennende en kvist kan bli. Også en ting som blir nedprioritert av grunner jeg ikke forstår. Det verste er at det er jo så lett. Hele verden er et eneste fotostudio, men jeg klarer likevel ikke ta med meg kameraet i veska. Tre uker…

Midt i eksamenstida var dette akkurat det avbrekket jeg trengte. Nå er jeg inspirert igjen, endelig.

RIP journalism?

Her om dagen så jeg denne gå som en farsott over nettet:

RIP journalism

Mens jeg er helt enig i at dette knapt kan kalles en nyhetsverdig sak, eller i det hele tatt noe som noen burde snakke om, fikk det meg til å tenke/synse/mene/skrive.

Er Twitter med på å ødelegge journalistikken?

På den ene siden kan man se på det som en lettvinn utvei hva kilder angår. Tenk så ålreit, å slippe å løfte ræva opp av kontorstolen. Å ikke trenge å ta opp telefonen og faktisk snakke med noen. Flott, da.

Nei.

Jeg tror vår generasjon journalister er todelt. Vi har de som vil bli som de gamle heltene; de som dro ut og avslørte heftige, juicy news, som endret verden gjennom pennen. Og vi har de som vil jobbe i nettredaksjonen, der man for det meste sitter inne og publiserer saker man sakser fra NTB. Man lager nyheter, men man slipper å utfordre seg selv.

Slik sett er Twitter perfekt: Twitter inneholder mennesker som sier noe om det som er hot – trending.

Men jeg ser fordeler også, helt klart. For det er jo nettopp «mennesker som sier noe om det som er hot» vi vil ha i nyhetssakene våre. Man må bare bruke kildene riktig. Som med alle andre kilder: De er tilgjengelige for oss, men vi må vite hva vi skal spørre dem om.

Nevnte meme viser altså en sak der journalisten ikke har gjort jobben sin. Kanskje det regnet ute den dagen, eller han lå i senga og ikke orket å stå opp. Hvem vet.

Jeg ser likevel på Twitter som en berikelse av nyhetsbildet. Ikke bare er nyheter mer tilgjengelig enn noen gang på grunn av tjenester som denne, de er også lettere å spre. Vi kan enklere nå ut til folk. Jeg tror ikke vi skal benytte oss av altfor mange sitater som finnes på Twitter, men menneskene som er der vil vi ha. Smarte folk er på Twitter, sier nyhetslæreren min. Det er en sannhet med modifikasjoner, men at mennesker som har noe å komme med er på Twitter, er helt klart. Kilder man aldri ville funnet for ti år siden, kan man komme i kontakt med i dag.

Twitter er ikke journalistikkens dødsdom, men et verdifullt redskap som gjør jobben vår enklere.

Twitter for journalister


I klassen på NKF er vi 30 journalistspirer som alle en dag vil jobbe med «noe innen media» (vil jeg tro da). En av mine hjertesaker er at vi blir mer bevisste på sosiale medier når vi først skal inn i bransjen. Nå tenker du sikkert «Dere er jo så unge, alle bruker jo sosiale medier på deres alder.» Det tenkte jeg også, men sannheten er at de fleste i klassen ikke engang vet hva Twitter brukes til. Derfor dedikerer jeg dette innlegget til dere som er usikre. En slags liste med grunner til at vi som journalister bør bruke Twitter både privat og profesjonelt.

Kontakter og kilder
Det blir ofte sagt at Facebook er stedet du kan snakke med vennene dine, mens Twitter er stedet der du kan snakke med alle du skulle ønske var vennene dine. Det er en god forklaring. På Twitter vil du finne et hav av mennesker innenfor vårt yrke og ikke minst folk med kunnskaper om alt mellom himmel og jord. Se på det som et enormt potensielt kontaktnett og et kildearkiv. Twitter har fjernet barrieren mellom eliten og mannen i gata: alle kan snakke med alle, og det gjør jobben vår mye enklere. Følg maktfolka (f. eks. statsministeren), folk som jobber med ting du skriver om og andre journalister.

Nyhetsoversikt
Vi bruker internett ganske annerledes i dag enn hva vi gjorde for bare fem år siden. Fra å oppsøke hvert enkelt nettsted, lar vi nettstedene komme til oss. RSS-feeds er bare ett eksempel. Ved å følge kontoer på Twitter får man et kjapt og bredt bilde av hva som rører seg i nyhetsbildet til enhver tid, rett i egen feed. Selv følger jeg en hel del aviser og journalister som deler sine nyheter. Det er så mye mer effektivt enn å oppsøke hvert nettsted spesifikt. Jeg ville antakelig ikke oppsøkt alle disse avisene engang, om det ikke var for at jeg kunne samle dem alle på ett sted. Slik har det blitt. @Aftenposten, @journalisten og @NRKno er gode å starte med.

Trender
Twitter er et utmerket sted å henge for å høre enkeltmenneskers stemmer, som er viktig for journalister. Vi skal sette ting på dagsorden, og da må vi jo vite hva folk bryr seg om for tida. Hashtags (#) er et nyttig verktøy her. Gå inn på hashtags.no for å se hvilke temaer som blir mest omtalt i Norge.

Research og dyrking av egne interesser
Fordi Twitter er ment for å dele ting; lenker, bilder, video – alt, er det et ypperlig sted om du ønsker å spesialisere deg i emner eller bare lese om hva som interesserer deg. Her er også hashtags flott, og man kan følge mennesker med samme interesser som en selv. Forutsatt at de deler interessant innhold, kan Twitter da bli din førstekilde for å finne artikler om temaer du skal skrive om. Jeg følger blant annet @socialTalk_no, @NRKbeta og @thomasmoen, som alle deler masse innhold om sosiale medier, som jeg naturlig nok leser mye om.

Dele egne artikler
Det er jo ikke bare de andre som skal dele ting – det skal vi også! Det er ikke til å stikke under en stol at lesertall har mye å si i alle fall om man jobber for en større redaksjon. Derfor bør sakene våre deles med så mange som mulig. Rundt 250 000 nordmenn er nå på Twitter, og det sier seg selv at det er gode muligheter for å få noen ekstra klikk her. Da promoterer du jo samtidig deg selv som journalist, og det er viktig. Ingen vits i å være redd for å synliggjøre seg selv. Twitter er sådan et rimelig trygt sted å gjøre det på: her vil du uansett aldri være alene om å dele egne ting.

Twitter er altså et kjekt verktøy som gjør journalistarbeidet enklere på flere måter. Du vil åpenbart få mest ut av det ved å delta selv, men det er ingenting i veien for å bare følge andre og lese hva som blir lagt ut. Bare det å se titler gjør at du har en viss oversikt over nyhetsbildet hver dag.

Noen grunn til å ikke være der som unge, vordende journalister i et moderne og teknologisk samfunn, ser jeg i alle fall ikke.