Jeg vil ikke studere mer

Vurderer å bare starte en matblogg, det er sikkert enklere å oppdatere ofte da… Uansett, her er siste nytt:

Jeg skal slutte på skolen og gå ut i jobb! Sånn. Now it’s out there.

Så til utdypningen.

Jeg begynner å tenke at jeg er avhengig av å gjøre minst ett drastisk valg i året. I fjor ville jeg gå vekk fra fornuften for å bli journalist, og det har jeg gjort. Likevel har jeg nå innsett at utdanningen ved NKF ikke var helt hva jeg hadde tenkt meg. Det er en skole med mye hands-on og man har ansvar for egen læring, det er flott. Likevel er det nok en utdanning for de som er avhengige av mye oppfølging. Jeg som alle andre er jo avhengig av tilbakemelding for å bli bedre, men jeg trenger ikke få det «i fanget». På videregående var jeg nok glad i å lese meg til kunnskap, men etter tre år på høgskole, lærer jeg nå best av learning by doing. Da mener jeg «doing» som i en arbeidssituasjon, ikke en skoleoppgave. Den praksisen jeg har fått på bare tolv uker har vært overveldende lærerik, og jeg forventer at det fortsetter slik det neste året.

Ja, for fra høsten av skal jeg faktisk bli (nesten) voksen og jobbe fulltid. Fryktelig beleilig at folk på jobben bestemmer seg for å formere seg akkurat da jeg har «identitetskrise»… Så fikk jeg altså tilbud om dette vikariatet da, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre avgjørelse for meg akkurat nå.

Nå tenker nok mange at å droppe ut av skolen høres veldig brutalt og ufornuftig ut. Jeg er jo så godt i gang, med bare ett år igjen osv. Jeg har ingenting å bevise for noen andre enn meg selv, men lufter gjerne mine tanker om avgjørelsen likevel:

Grunner til å fortsette på skolen

Utdanning får deg fram

I de fleste bransjer blir høyere utdanning stadig viktigere, og vil man noe sted, er man pent nødt. Jeg har allerede tre år med bachelor bak meg, som har skaffet meg den jobben jeg har i dag. Bare det å ha en grad, uansett emne, ser bra ut på CVen, og vil gi deg helt andre jobbmuligheter enn uten. Studietiden er også en ypperlig mulighet til å bygge kontaktnett, noe jeg har gjort og fått utbytte av mange ganger allerede.

Grunnleggende kunnskap

Det er kjekt å ha en solid teoretisk bakgrunn «i bånn», det gjelder også for journalister. Jeg har lært utrolig mye på bare litt over ett semester, og det har kommet godt med i jobben allerede. Det å kunne presseetikk, være sjangerbevisst og vite hvilke prinsipper journalister står for, er verdifullt. Det er ikke sikkert jeg ville lært det samme like raskt eller på samme måte i praksis.

Utplassering i bedrift

Norges Kreative Fagskole sender – som Høgskolen – ut sine studenter i praksis i to måneder siste semester. Mitt mål hele veien har vært å få være hos Aftenposten i denne perioden. Det er en gyllen sjanse til å skaffe seg både erfaring, en god referanse og ikke minst sjekke ut akkurat den redaksjonen man har lyst til å jobbe i.

Studentlivet

Den lille «studentbobla» er åpenbart noe helt for seg selv. Man lever på en spesiell måte som man sannsynligvis aldri vil få mulighet til seinere. Sove lenge, feste mye, få nye venner, legge opp sin egen timeplan. Man kan være rutinert eller totalt urutinert, alt etter hva som passer. NKF har obligatorisk oppmøte på alle timer, så det er ikke like fritt som høgskoler og universitet, men det er mye ledig tid likevel.

Grunner til å droppe skolen og begynne å jobbe

Erfaring

Jeg ville fått praksis som student også, men bare i to måneder, og det er lenge til. Ved å ta denne jobben, får jeg erfaring NÅ og kanskje helt opp til i tolv måneder. Riktignok ikke i Aftenposten, men så har det seg slik at jeg på den korte tiden jeg har jobbet i Startsiden, har rukket å bli glad i plassen. Jeg trives med arbeidsoppgavene og sosialt, og det er alt som betyr noe for meg akkurat nå. Hva som skjer når vikariatet er over, vet jeg jo ikke ennå, men det er en problemstilling jeg like godt kan bli vant med om jeg skal være i bransjen. Får jeg en god referanse, er jeg uansett ikke sjanseløs etterpå.

Lei av å studere

Man kan bli lei av studenttilværelsen også, og den følelsen kjenner jeg på nå. Det er ganske komplekst, men bunner nok til syvende og sist i at jeg er lei av å alltid «ta med jobben hjem». Som student kan du lese og gjøre innleveringer i det uendelige, man blir aldri ferdig før eksamen er over. Det er ingen fast arbeidstid, og  man har alltid noe hengende over seg. Det gjør – i alle fall for min egen del – at man får dårlig samvittighet av å gjøre andre ting. Jeg er kommet til det punktet at alt dreier seg om skolen, og det blir feil. Jeg gleder meg til å faktisk kunne legge fra meg arbeidet klokka 15-16 de fleste dager, og deretter ha tid til andre ting. Disse andre tingene kommer i et eget punkt.

Struktur

Punktet over går litt over i dette. Jeg har etter hvert innsett at jeg, selv om jeg setter stor pris på friheten studenthverdagen gir meg, er avhengig av en viss rutine for å kunne fungere optimalt. Både fysisk og psykisk. Jeg tror en fast arbeidstid fra 08-15, eller hva det nå blir, vil hjelpe på dette området.

Økonomi

Jeg trenger ikke si at å tjene penger er viktig. Jobben jeg har tatt er et vikariat, men det betyr i alle fall at inntekten min vil være forutsigbar – og ikke minst stor – det neste året. Jeg får spart opp til nedbetaling av studielån, for eksempel. En annen ting er at NKF koster mye penger, og det er ikke noe poeng i å betale for noe man ikke verken får maksimalt ut av eller i det hele tatt har lyst til. Spesielt ikke når jeg, som sagt i punkt 1, vet at jeg ikke vil ha noen bedre sjanser for å få jobb (satt litt på spissen) enn de som ikke har tatt samme utdanning, når jeg går ut etter to år.

Finne seg sjøl

Tja, hvem er jeg egentlig? I studietida har jeg prøvd mye nytt og forskjellig og funnet ting jeg liker og ikke liker. Studietida har vært fint som modningsprosess. Spesielt det siste året har vært ganske stappfullt av nye impulser, med ny by, nye mennesker, ny livsstil og bare masse nytt hele tida. Nå står jeg her og lurer litt på hva som egentlig skjedde, for alt har gått så fort. Hjernen jobber på høygir og prøver å få noe fornuftig ut av det hele. Når jeg nå har stoppet litt opp for å reflektere, føler jeg at det har gått litt over stokk og stein. Det er litt utmattende. Helt vanlig, sikkert, men ikke noen mindre utfordring fordet. Jeg tror at ved å komme meg ut i  arbeidslivet og få denne ene faste rutinen som en jobb er, vil jeg ha tid til å finne «mine» ting. Tingene som jeg liker, og som jeg vil ta med meg videre, istedet for å hoppe fra ting til ting hele tiden. Jeg har et behov for å finne en identitet, selv om det kan høres dypt og dramatisk ut. Jeg vil kunne ha hobbyer uten å få dårlig samvittighet; lese ei bok, følge med på tv-serier, trene så ofte som jeg vil – slike ting. Klart jeg vil ha oppgaver hengende over meg i jobben også, men det vil ikke være konstant.

Det er ikke meningen at dette innlegget skal idyllisere arbeidslivet på noen måte, jeg er forberedt på de utfordringer som følger av full jobb. Og jeg oppfordrer ingen til å droppe ut av skolen uten å tenke nøye gjennom det først. Dette er ikke en avgjørelse jeg har tatt på fem minutter. Jeg ville ikke avbrutt utdanningen om jeg ikke hadde noe bedre å gå til. Jeg er utrolig fornøyd med valget jeg har gjort.