Lær barna koding, for helvete!

(Dagens mest barnevennlige tittel også…)

Barn og unge i dag spiller for mye dataspill, sies det. Dataspill gjør dem introverte og late, sies det. Ikke minst blir man avhengig. Det går ut over det sosiale og skolen.

Så hvorfor har så mange eksempler i media vist det motsatte den siste tida?

En far forteller hvordan han oppmuntret sin sønn til å lære seg koding. En hel skoleklasse digger fysikk på grunn av et spill. Selskaper rekrutterer utviklere på datatreff der man tidligere trodde det kun fantes Coladrikkende latsabber.

Ah, så datamaskiner kan altså brukes til noe nyttig, og trenger ikke gjøre kiden din til en taper! Så godt å vite.

Når poden først har fått en datamaskin mellom hendene, og er interessert i å bruke den, kan man jo like gjerne oppmuntre til bruk – på riktig måte. Nå sitter jeg ikke her og sier at spilling er bortkastet, bare så det er sagt. Mye av min barndom ble tilbragt foran en PC. Det startet med læringsspill for barn, med matte, naturfag og språk. Så kom The Sims, og jeg styrte andre personers liv (og lærte meg at jeg er et rutinemenneske…). Da jeg ble litt eldre fattet jeg interesse for strategispill som Civilization og Black & White. Spill der jeg måtte tenke mye, planlegge og deretter utføre. Jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning på kunnskaper og evner jeg har i dag.

Og jeg er ikke engang blant dem som kan kode.

Det å kunne skape noe på en PC i dag, er som å ha superkrefter. Tro meg; hadde jeg kunnet å programmere, ville jeg levd av det, uten tvil. Men jeg oppdaget aldri den muligheten før jeg ble eldre, og nå har jeg aldri tid. Eller, jeg tar meg ikke tid. Jeg tror at man som barn for det første lærer lettere og fortere, og for det andre tar man seg tid til å lære noe. Evnen og muligheten til å sette seg ned med noe og bare gjøre den ene tingen i timesvis. Når man er voksen må man ofre en del ting for å kunne gjøre nettopp dét, og da er det kun de aller mest dedikerte som får det til.

Code.org og den norske varianten Lær Kidsa Koding er i mine øyne fantastiske tiltak, som ønsker å gjøre akkurat det jeg snakker om: Introdusere programmering i skolen, og dermed plante et frø som kan vokse seg til å bli noe stort og fint. Og jeg sier kan, for det er tross alt ikke alle barn som vil se magien i dette. Og det er jo bra; vi trenger ikke at alle blir superutviklere heller. Men det hadde vært flott om de som ble det, ble virkelige superhelter – fordi de har kodet hele livet. Snakker et språk som er naturlig for dem.

Noe av det beste med å kunne skape er mestringsevne. Jeg tror at mange barn som står i fare for å falle utenfor tidlig i skolen, vil kunne «reddes» med spill og programmering. Se bare på ovennevnte skoleklasse, der en dedikert lærer har utviklet et fysikkspill, og dermed økt samtliges karakterer i realfag. Hvorfor skulle ikke det skje i Norge?

Gode karakterer kommer ikke bare av at man er naturlig smart, men av motivasjon. Og motivasjon får man når man greier noe. Men ungene trenger voksne til å vise dem disse mulighetene. Da jeg var liten var det ingen som viste meg dette, naturlig nok, fordi så få ante noe om PC i det hele tatt. De fleste lærerne hadde vel knapt tatt i en. Det samme gjaldt foreldrene.

Når vi først sitter inne med all den kunnskapen vi har i dag, mener jeg den bør overføres til de yngste. Det gjelder å ikke undervurdere dem. Eller mulighetene.

Bare se på disse:
Kids Code the Darndest Things: 10 Amazing Youth Innovators

Advertisements

Endelig der

Freedom

Jeg har overlevd min første uke i full jobb. Jeg har mye på hjertet.

For et par uker siden tenkte jeg: Hjelp! Eller, kanskje litt mer sånn: *gulp* Jeg er snart ferdig på skolen, og da skal jeg jobbe. Bare jobbe. Ikke studere. No more pensum. Jeg burde hoppe av glede, sant? Derimot er jeg nesten litt nervøs. Jeg har jo alltid vært elev og student, jeg. Hva skal jeg gjøre nå da? Er jeg klar for dette?

Når arbeidsdagen er over, kan jeg faktisk gå hjem og gjøre noe annet enn å studere. Tanken er himmelsk, men gjør også at jeg føler meg litt tom, på en måte. Jeg vet ikke hva jeg skal fylle det tomrommet med.

En helt ny tankegang!

Og nå har den tiden kommet.

Studietida er over, jeg har en jobb. Og jeg elsker det så langt. Jeg har en helt ny ro over meg, når jeg nå slipper å ha den konstante skyldfølelsen over at det er noe jeg burde ha gjort. I et tidligere innlegg skrev jeg grunnene til at jeg valgte å hoppe av studiet, og jeg har stort sett fått innfridd mine forventninger.

Men det er noe mer: I lengre tid har jeg følt meg utbrent og uinspirert, jeg har slitt med å bry meg om skolen og det å virkelig brenne for noe. Til og med ting jeg har brent for tidligere ble vanskelig. Men nå, bare i løpet av den første uka i arbeid, kjenner jeg en ny giv. Jeg er engasjert, jeg trives og jeg VIL virkelig gå på jobb klokka 07.00 hver dag.

Jobben jeg har er noe unik, fordi jeg er den eneste som utfører den på heltid. Det medfører et stort ansvar, og jeg innser at jeg mest sannsynlig ikke ville fått en slik sjanse noe annet sted. Det gjør meg inspirert, og jeg håper det varer.

Fortsatt er det en liten stemme inni meg som prøver å hindre meg i å slappe av når jeg ikke er på jobb. Men det kan jeg vel ikke forvente at endrer seg bare den første uka. Men ting går i riktig retning.

Hei, inspirasjon!

Dette er hva jeg fikk opp da jeg søkte på "inspired" og "creative" på Colourbox. Hvorfor er soloppganger alltid med når man snakker om inspirasjon? Hmm.

I dag har jeg vært på BloggCamp. Litt fordi det var gratis, mye fordi jeg er så nerd at jeg liker foredrag og sånt, men aller mest for å bli inspirert. Jeg har en tendens til å bli overinspirert av slike ting, faktisk. Når jeg går hjem etter å ha hørt på mennesker som har fått til noe, ivrer jeg etter å få til noe, jeg også. Jeg vil starte mange prosjekter på én gang, få til alt på én gang.

Akkurat slik har jeg det nå.

BloggCamp er altså en fagdag der man får servert mange små foredrag med litt faglig input i hver. Blogging, markedsføring – både personlig og profesjonell – og foto var årets emner. Jeg er interessert i dem alle. Så nå prøver jeg å organisere all informasjonen, og finne ut hvordan jeg kan bruke den til noe fornuftig.

Inspya - inspire

Her er hva jeg sitter igjen med etter BloggCamp2012:
1. Jeg vil bli en bedre blogger

…fordi blogging er så j*vlig viktig. Neida, men jeg liker jo egentlig å skrive her inne, så hvorfor det skjer så sporadisk aner jeg ikke. Eller, jeg vet jo at det kommer av andre prioriteringer (Du vet; Facebook, Twitter, fjas). Likevel burde jo skrivegleden motivere meg til å blogge mer. Men nei. Og når jeg først gjør det, er det så og si ingen rød tråd heller. Det skal man jo ha, sier de. Nå har jeg litt sosiale medier, litt reise, litt personlige greier – det blir ingenting av noe. I dag har jeg fått mange gode tips som jeg håper jeg kan bruke når jeg bare blir ferdig som student – om TRE uker!

2. Jeg vil fortsatt jobbe i media

Det er ingen tvil om hvor hjertet mitt ligger hva karriere angår. Jeg har nok perioder hvor jeg går lei av maset om sosiale medier (derav lang pause fra dette temaet her inne), men jeg fikk en god boost i dag. Påvirkningskraften man oppnår gjennom disse er helt unik, og jeg slutter ikke å fascineres av det. I dag er jeg journalist, noe jeg vil fortsette med så lenge jeg synes det er gøy. Om ti år er jeg fortsatt i media, men kanskje på «den andre siden». Kommunikasjon er så vanskelig for mange, og jeg vil være en del av teamet som gjør det enklere.

3. Jeg må ta vare på hobbyen min

…som er foto. Bare tjue minutter av dagens opplegg handlet om fotografi, men det var nok til å motivere meg til å ta flere bilder. Jeg elsker å ta bilder. Så fort jeg får et kamera mellom hendene, er det ikke måte på hvor spennende en kvist kan bli. Også en ting som blir nedprioritert av grunner jeg ikke forstår. Det verste er at det er jo så lett. Hele verden er et eneste fotostudio, men jeg klarer likevel ikke ta med meg kameraet i veska. Tre uker…

Midt i eksamenstida var dette akkurat det avbrekket jeg trengte. Nå er jeg inspirert igjen, endelig.

RIP journalism?

Her om dagen så jeg denne gå som en farsott over nettet:

RIP journalism

Mens jeg er helt enig i at dette knapt kan kalles en nyhetsverdig sak, eller i det hele tatt noe som noen burde snakke om, fikk det meg til å tenke/synse/mene/skrive.

Er Twitter med på å ødelegge journalistikken?

På den ene siden kan man se på det som en lettvinn utvei hva kilder angår. Tenk så ålreit, å slippe å løfte ræva opp av kontorstolen. Å ikke trenge å ta opp telefonen og faktisk snakke med noen. Flott, da.

Nei.

Jeg tror vår generasjon journalister er todelt. Vi har de som vil bli som de gamle heltene; de som dro ut og avslørte heftige, juicy news, som endret verden gjennom pennen. Og vi har de som vil jobbe i nettredaksjonen, der man for det meste sitter inne og publiserer saker man sakser fra NTB. Man lager nyheter, men man slipper å utfordre seg selv.

Slik sett er Twitter perfekt: Twitter inneholder mennesker som sier noe om det som er hot – trending.

Men jeg ser fordeler også, helt klart. For det er jo nettopp «mennesker som sier noe om det som er hot» vi vil ha i nyhetssakene våre. Man må bare bruke kildene riktig. Som med alle andre kilder: De er tilgjengelige for oss, men vi må vite hva vi skal spørre dem om.

Nevnte meme viser altså en sak der journalisten ikke har gjort jobben sin. Kanskje det regnet ute den dagen, eller han lå i senga og ikke orket å stå opp. Hvem vet.

Jeg ser likevel på Twitter som en berikelse av nyhetsbildet. Ikke bare er nyheter mer tilgjengelig enn noen gang på grunn av tjenester som denne, de er også lettere å spre. Vi kan enklere nå ut til folk. Jeg tror ikke vi skal benytte oss av altfor mange sitater som finnes på Twitter, men menneskene som er der vil vi ha. Smarte folk er på Twitter, sier nyhetslæreren min. Det er en sannhet med modifikasjoner, men at mennesker som har noe å komme med er på Twitter, er helt klart. Kilder man aldri ville funnet for ti år siden, kan man komme i kontakt med i dag.

Twitter er ikke journalistikkens dødsdom, men et verdifullt redskap som gjør jobben vår enklere.

Jeg tester min makt

Klout-profilen min

Jeg tester ut Klout. En tjeneste som ikke har tatt helt av her til lands, men som man har hørt om hvis man liker sosiale medier.

Det er en tjeneste som ser på hvilken innflytelse du har i sosiale medier, og gjør det om til et tall. Jeg liker konseptet med å kvantifisere hvor mye påvirkning man har. Jeg suger i matte, men synes tall og statistikk er gøy.

Så til testingen. En Klout score rangeres mellom 1 og 100. Jeg har en score på 48 akkurat nå. Midt på treet, altså. Jeg kan se hvem jeg har hatt innflytelse på av følgerne mine, men jeg ser ikke hvordan. Jeg kan spekulere og tolke, men spesifikt er det altså ikke. Jeg tror dette er mer relevant når man har et litt større nettverk enn jeg har. Har jeg fått én mention av noen på Twitter, havner vedkommende øverst på lista over folk jeg påvirker. Hadde jeg vært et større tryne i media, ville lista vært mer representativ for virkeligheten, vil jeg tro.

Jeg blir tildelt en rolle basert på hvordan jeg oppfører meg. Jeg er en Specializer, som vil si at jeg for det meste snakker om et bestemt tema. Under kategorien Topics kan likevel ikke Klout utdype hva dette eller disse temaene er. Så jeg gjetter bare at det er sosiale medier. Selvfølgelig twitrer jeg om andre ting enn dét, men jeg er såpass spesialisert at Klout klassifiserer meg som spesialist. Man kan også være en Socializer, altså en person som er god på dialog med venner og følgere.

Socializer

10KMen Klout er litt juks. Man kan gi og få poeng fra andre, som gir bedre score. Nå har jeg for eksempel 10 poeng jeg kan gi bort, men vil jeg det? Nei. Scoren burde jo måles ut fra den virkelige verden. Ellers er det jo ikke noe poeng, eller? Og ekte statistikk er jo mye morsommere enn falsk.

Kan man måle makt? Og hva bruker man det til? «Jeg har denne scoren på Klout, da kan jeg gjøre slik, for det står på Kloutprofilen min.» Dét kan jo ikke være riktig.

Samtidig gjenspeiler Klout det virkelige liv godt, for i sosiale medier er det faktisk slik at man kan velge hvem man vil være. Hvordan andre mennesker skal oppfatte en. Man kan fremstå som mer populær enn man virkelig er, og man kan fremstå som mer innflytelsesfull enn man egentlig er.

Men når man først skal leke seg med statistikk og morsomme målinger føler jeg det bør være så ekte som mulig. Man føler seg ikke like bra om man jukser seg til en A på eksamen heller.

Statistikk

Bedrifter i USA har brukt Klout flittig til markedsføring, og noen argumenterer til og med for bruk av Klout i ansettelsesprosesser. Slik sett kan «falske» (tilpassede er kanskje et mer riktig ord) være en ulempe.

Det som er gøy med Klout – for jeg liker jo som sagt konseptet – er at man kan bli bevisstgjort på hvilken type man er i de sosiale mediene. Man kan se hvor man står på et gitt tidspunkt, men bestemme seg for å endre oppførsel. Så blir man en annen type.

Men hva skal jeg med denne Klout? Jeg vet ikke. Kan jeg bruke den til noe nyttig? Aner ikke. Slik jeg ser det, er Klout laget av og for mennesker som synes det er gøy å måle og kvantifisere og statistikere (er det et ord?). En fjasefunksjon som ikke kan brukes til noe med mindre det innføres som en skreven regel.

Men fjas kan være fint det også.

Alene hjemme

Første gang jeg skulle klippe håret mitt i Oslo endte jeg opp med å ganske enkelt velge ut ifra en kombinasjon av nærhet til leiligheten min og lav pris. Jeg hadde ingen store forventninger til verken kunnskaper eller service. Jeg gikk meget fornøyd ut igjen av salongen en time senere, men ikke bare fordi jeg ble så fin på håret. Jeg hadde tydeligvis valgt Oslos, muligens Norges, mest utadvendte frisør, for på denne timen hadde jeg tilsynelatende fått en ny venn. Samtalen gikk i ett hele tiden, på engelsk fordi han er italiener, og vi fortalte om oss selv og diskuterte alt mulig. For eksempel hadde han et flammende innlegg om hvor falsk Jan Thomas er og hvordan han skulle banke sistnevnte i alle mulige frisørkonkurranser. Kjempemorsomt! Vi hilser hver gang jeg går forbi salongen nå.

Poenget med historien er selvfølgelig verken at jeg var hos frisøren eller at han var veldig kul. Jeg ble bare utrolig overrasket over å finne en person i Oslo som var så åpen og pratsom mot en totalt fremmed.

I utlandet snakker mange om nordmenn som kalde og «inni seg»; vi holder oss for oss selv og snakker ikke med folk vi ikke kjenner. Eventuelt lar hverandre være i fred, avhengig av hvordan man ser det. Jeg kan på en fridag gå hele dagen og ikke ha en ordentlig, muntlig samtale med noen. Kun korte ord som «hei» og «takk» hvis jeg handler på butikken. Jeg kan gå hvor som helst uten å tenke på å møte kjentfolk, noe jeg ganske sikkert ville gjort i en liten by som Gjøvik, der jeg bodde før. Helvete, hvis man smiler til noen uten å være butikkpersonale blir man jo nesten stemplet som gal.

Likevel. Jeg ser på meg selv som rimelig utadvendt og glad i folk, men jeg trives egentlig litt med at det er slik. Hver gang jeg går gjennom sentrum med «Walls in Motion» av Ugress på øret, vil jeg nødig måtte stoppe og prate med noen. Jeg går inne i en boble, i min egen verden. Én ting er sikkert; når man bor alene i en stor by har man i alle fall nok tid til å tenke. Jeg forstår godt at mange føler seg ensomme.

Jeg vet at mange snakker om et fellesskap etter sommerens hendelser, men jeg har virkelig ikke hatt den følelsen. Ei heller har jeg testet den teorien så mye, men slik jeg ser det har alt vært som vanlig. Kanskje sett bort ifra at jeg fikk en mye større «hjem»-følelse etter 22.  juli. Oslo er min by nå.

Selv om man er alene.

Men ja, det gjør meg alltid i ekstra godt humør hvis det – mot all formodning – skulle skje at noen er ekstra imøtekommende og villig til å føre en samtale. Med unntak av pågående fylliker på trikken (ja, jeg har opplevd det). Den nevnte frisøren er et eksempel på et av disse friske pustene i hverdagen som utløser et ekstra smil eller en stjerne i journalen for den dagen.

Noen ganger tror jeg nesten jeg kan skimte troen på menneskeheten i det fjerne.

Fascinerende fenomen

Harry Potter 7 by ~kika283 @ deviantartKlumpen i halsen, tårer i øynene, skjelvende lepper – alle tre er på plass idet mektig musikk akkompagnerer magien som stråler over lerretet. «Only I can live forever.» Gåsehud for hvert ord den karakteristiske stemmen ytrer. Jada, jeg har vært på kino. Nå er Potter-eventyret over.

Jeg kan på ingen måte påberope meg å være noe i nærheten av en Potter-fanatiker, men jeg tilhører like fullt generasjonen som er vokst opp med historien. Jeg har lest alle bøkene, sett alle filmene. Jeg kan historien, men ikke så mye ut over det. Og det holder lenge for meg.

Flere voksne filmvitere har de siste ukene uttalt at de misunner dem som har vært med fra starten og kunnet vokse opp med Harry Potter. Et utsagn jeg forstår godt, for du verden, så unikt det må ha vært. Både bok- og filmserien har slått alle mulige rekorder hva salg og tilbedelse angår, med 450 millioner solgte bøker på 60 ulike språk, hvilket gjør den til verdens mest solgte bokserie. Filmene er den mest innbringende serien noensinne med 6,3 milliarder innspilte dollar.

Men det handler ikke bare om tall, det er alt rundt det magiske universet. J.K. Rowling har skapt en alternativ verden for små (og store) boknerder, inkludert meg selv. Selv om vi nå er tilnærmet voksne har nok mange fortsatt å være en del av den verdenen vi ble invitert inn i da vi var ni-ti år gamle. Vi kjenner menneskene i den, ordene og uttrykkene som brukes der, vi vet om alle stedene og ikke minst hvem som er gode og hvem som er onde. Jeg fascineres av at det er mulig å påvirke så mange mennesker kun ved hjelp av fantasien og evnen til å skrive ned dens produksjon. Jeg innser at jeg høres ut som en fanatiker likevel, og det uten å ha engasjert meg noe i den kulturen som er skapt rundt Harry Potter. Det sier en god del om fenomenet.

Jeg kjenner til og med litt på den følelsen mange beskriver etter å ha sett slutten på kino i disse dager. Nå er det hele over, vi har ikke flere bøker eller filmer i vente. Det føles litt spesielt etter ti år med forventninger. De mest ekstreme snakker om Post Potter Depression. Det er opprettet egne Facebook-grupper for mennesker som søker hjelp eller i det minste trøst i den tomme tilværelsen de nå føler. Og det på grunn av en fiksjonsfortelling om en trollmannsgutt.

Jeg tror ikke Potter-serien ville oppnådd samme effekt for, si, 50 år siden. Ja, man kan argumentere med at Lord of the Rings ble mektig populær på 1960-tallet, men dagens teknologi har tillatt Potter å bli så mye mer. Dessuten er det to helt ulike typer historier som er personlige på hver sin måte. Poenget er i alle fall at det moderne samfunnet har så uendelig mange muligheter, og menneskene rundt merkevaren Harry Potter har utnyttet dem godt. Fra den første boka kom i 1997 til den siste i 2007 utviklet internett seg enormt, og dermed også måter å nå ut til målgruppen på. Internett har ført tilhengerne sammen og gitt dem et sted å møte hverandre, forfatteren og andre mennesker bak Potter-hypen. Til og med nå som den siste filmen er ute er ikke eventyret over. Pottermore åpner i oktober i år, et nettsted der Rowling og Potterentusiaster skal dele historier fra universet hun har skapt, og flette dem sammen. En oppfinnelse som utvilsomt ville vært umulig å gjennomføre på 60-tallet.

Så ja, jeg forstår veldig godt hvorfor de som ikke har vært en del av dette er misunnelige. You should be.