Sosiale medier skaper stereotyper – eller?

happy-housewife

Fant et innlegg jeg i utgangspunktet skrev i sommer tiltenkt NRK, men så ble det aldri noe av. Poster det her i stedet jeg, det er like aktuelt nå:

Rosabloggere og husmødre troner på sosiale medier-toppen i Norge, mennene kommer etter med sine machoblogger. Sørger sosiale medier for at vi aldri blir kvitt de tradisjonelle kjønnsmønstrene?

I en artikkel om kjønn og nettdebatt i A-magasinet for en del uker tilbake, kom Elisabeth Eide med uttalelsen «Mitt inntrykk er at sosiale medier sluser kvinner inn i tradisjonelle roller.» Jeg vil påstå at sosiale medier langt på vei er med på å understreke kjønnsrollene vi har i samfunnet vårt, men å si at de er skyld i dem også, blir feil. Det er ikke uten grunn at rosa-, mamma- og bakebloggene ble startet i utgangspunktet: De gjenspeiler interessene kvinner allerede har.

På Facebook og Instagram og legger vi ut bilder av dagens middag, barna våre og av det nyeste tilskuddet til huset. Mannfolka skryter av hvor handy de har vært, kvinner hvor fantastiske husmødre de er. Det relativt nye (for nordmenn, i alle fall) Pinterest åpner også for dyrking av interesser, og det er lett å se hvilke som er gjennomgående. Bilder av diverse antrekk, pene ansikter og ikke minst matoppskrifter florerer på tjenesten. Dette er ikke noe nytt, forskjellen er at det vi før hang over gjerdet til naboen og skrøt av, publiserer vi nå til alle på nettet.

Og folk elsker det. Men det er ikke slik at de først fikk vite om disse tingene på internett. Ingen trengte vel å fortelle kvinner at de likte å bake. Sosiale medier har bare gjort det enklere å finne fram til informasjon om de samme interessene. Hvordan skiller dette seg egentlig fra tingene vi snakker om over lunsjen på jobb? Jeg tror folk kjenner seg igjen hvis jeg sier at det er middag, småbarn og ferieturer som er de største samtaleemnene.

Rosabloggerne regjerer i sin hakket mer moderne del av bloggosfæren, og er om mulig enda mer populære enn ovennevnte sjangere. Og desto mer hatet og forfulgt. Hverdagsbloggeren Inspirato kom med et kraftig sleivspark mot de oransje trynene i dagens outfit, og ble hyllet for det. At noen ga dem inn en gang for alle, var den ukas høydepunkt. Mange elsker rosabloggerne, mange elsker å hate dem, disse uambisiøse, godtroende og enkle skapningene. De som virkelig tar kvinnens «plikt» til å se pen ut på alvor.

Sosiale medier er ikke skyld i rollemønsteret slik vi ser det i dag, men kun en forlengelse av dem slik de mer eller mindre alltid har vært. Samtidig vil det alltid være motreaksjoner: Det finnes flust av anti-mammablogger der ute, av både menn og kvinner. Antibloggeren Magnhild gjør et nummer ut av at hennes blogg er grå, ikke rosa, og tiltrekker seg dermed en skare av folk som vil lese blogg om noe annet enn ovennevnte temaer. Mannebloggen Singelmann har vekket interesse med sine ironiske vinklinger av en manns hverdagsproblemer. Slike blogger appellerer til begge kjønn, men det er kanskje her flest menn dras inn i bloggverden: Med enkel humor som lokkemiddel. Enkel, slik menn alltid fremstilles når det snakkes om tradisjonelle kjønnsmønster.

Det er vel ingen tvil om at tradisjonelle kjønnsroller i Norge står sterkt, selv i 2013, og kanskje er det et problem, men sosiale medier er heller stedet vi får utløp for dem, fremfor hvor vi blir presentert for dem.

Lær barna koding, for helvete!

(Dagens mest barnevennlige tittel også…)

Barn og unge i dag spiller for mye dataspill, sies det. Dataspill gjør dem introverte og late, sies det. Ikke minst blir man avhengig. Det går ut over det sosiale og skolen.

Så hvorfor har så mange eksempler i media vist det motsatte den siste tida?

En far forteller hvordan han oppmuntret sin sønn til å lære seg koding. En hel skoleklasse digger fysikk på grunn av et spill. Selskaper rekrutterer utviklere på datatreff der man tidligere trodde det kun fantes Coladrikkende latsabber.

Ah, så datamaskiner kan altså brukes til noe nyttig, og trenger ikke gjøre kiden din til en taper! Så godt å vite.

Når poden først har fått en datamaskin mellom hendene, og er interessert i å bruke den, kan man jo like gjerne oppmuntre til bruk – på riktig måte. Nå sitter jeg ikke her og sier at spilling er bortkastet, bare så det er sagt. Mye av min barndom ble tilbragt foran en PC. Det startet med læringsspill for barn, med matte, naturfag og språk. Så kom The Sims, og jeg styrte andre personers liv (og lærte meg at jeg er et rutinemenneske…). Da jeg ble litt eldre fattet jeg interesse for strategispill som Civilization og Black & White. Spill der jeg måtte tenke mye, planlegge og deretter utføre. Jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning på kunnskaper og evner jeg har i dag.

Og jeg er ikke engang blant dem som kan kode.

Det å kunne skape noe på en PC i dag, er som å ha superkrefter. Tro meg; hadde jeg kunnet å programmere, ville jeg levd av det, uten tvil. Men jeg oppdaget aldri den muligheten før jeg ble eldre, og nå har jeg aldri tid. Eller, jeg tar meg ikke tid. Jeg tror at man som barn for det første lærer lettere og fortere, og for det andre tar man seg tid til å lære noe. Evnen og muligheten til å sette seg ned med noe og bare gjøre den ene tingen i timesvis. Når man er voksen må man ofre en del ting for å kunne gjøre nettopp dét, og da er det kun de aller mest dedikerte som får det til.

Code.org og den norske varianten Lær Kidsa Koding er i mine øyne fantastiske tiltak, som ønsker å gjøre akkurat det jeg snakker om: Introdusere programmering i skolen, og dermed plante et frø som kan vokse seg til å bli noe stort og fint. Og jeg sier kan, for det er tross alt ikke alle barn som vil se magien i dette. Og det er jo bra; vi trenger ikke at alle blir superutviklere heller. Men det hadde vært flott om de som ble det, ble virkelige superhelter – fordi de har kodet hele livet. Snakker et språk som er naturlig for dem.

Noe av det beste med å kunne skape er mestringsevne. Jeg tror at mange barn som står i fare for å falle utenfor tidlig i skolen, vil kunne «reddes» med spill og programmering. Se bare på ovennevnte skoleklasse, der en dedikert lærer har utviklet et fysikkspill, og dermed økt samtliges karakterer i realfag. Hvorfor skulle ikke det skje i Norge?

Gode karakterer kommer ikke bare av at man er naturlig smart, men av motivasjon. Og motivasjon får man når man greier noe. Men ungene trenger voksne til å vise dem disse mulighetene. Da jeg var liten var det ingen som viste meg dette, naturlig nok, fordi så få ante noe om PC i det hele tatt. De fleste lærerne hadde vel knapt tatt i en. Det samme gjaldt foreldrene.

Når vi først sitter inne med all den kunnskapen vi har i dag, mener jeg den bør overføres til de yngste. Det gjelder å ikke undervurdere dem. Eller mulighetene.

Bare se på disse:
Kids Code the Darndest Things: 10 Amazing Youth Innovators

Hvorfor jeg forsvant fra sosiale medier

Så – jeg tok en slags pause fra sosiale medier. Noen vil kanskje kalle det avvenning, men jeg forbinder avvenning med abstinenser, og det har jeg faktisk ikke hatt. Det bare skjedde. Plutselig sjekket jeg aldri Twitter , og jeg var aldri særlig aktiv på Facebook mer – helt uten problemer. Slik har det blitt: Det føles nesten som en bragd at det var enkelt. Satt på spissen kunne jeg sagt at jeg meldte meg ut av en stor del av dagens samfunn, for det er jo sosiale medier blitt.

Er jeg spik spenna gærn?!

Neida. Årsaken til denne plutselige stansen i min fascinasjon – og ja, sikkert avhengighet – av sosiale medier, var en stadig klarere bevissthet om at den var ute av kontroll. Det var for mange impulser; konsentrasjonen min ville hele tiden splitte seg i tre hundre, og jeg holdt på å eksplodere. Jeg ble et urolig, ufokusert og stressa menneske, og jeg hatet det. Så jeg holdt opp. Jeg trengte å få tilbake kontrollen.

Det er noe galt når man ikke får til å fokusere på jobb eller skole i mer enn ett minutt av gangen, fordi man føler at det hele tiden er noe man bør få med seg et sted ute i verden. På Internett.

Jeg tilhører en generasjon som fikk med seg det siste av hverdagene uten PC. Da jeg var åtte år fikk jeg min aller første stasjonære datamaskin. Den brukte jeg til å legge puslespill og til å skrive søte små barnehistorier i Wordpad. I gamle dager. De som er født bare noen få år seinere vet ikke hvordan en skoledag uten distraherende SMSer er. De vet ikke hvordan en bukselomme kjennes ut uten en mobil oppi.

Hjernens rastløshet

Dagens unge er rastløse på en helt annen måte enn jeg var da jeg var barn. Mange av mine klassekamerater hadde det man kalte «mark i rumpa»; manglende evne til å sitte stille. I dag er det hodet som ikke kan stå stille. Det trenger kontinuerlig stimulans, og det får det: Gjennom statusoppdateringer på sosiale medier, rullende nyhetsfeeder og gjennom TV. Nå er riktignok sistnevnte en del eldre enn meg selv, men TV-produksjoner tilpasser seg også den nye tiden. Klippingen er raskere. Det må den være, ellers faller seeren av. Det blir for kjedelig. Slikt sier noe om samfunnet vårt på så mange måter.

Man trenger ikke være rakettforsker for å påstå at det jeg beskriver over, er mye av årsaken til at mennesket sliter med stress. Med så mye stimulans, og i tillegg en forventning om at man skal være med på alt, er det uunngåelig å gå på en smell.

Vær våken

Det er derfor viktig å være bevisst, og motbevegelsen til sosiale medier-trendene har lenge ventet på sin tur. Nå kommer det for fullt: Mindfulness. Å leve i nuet. Være våken, og legge fra seg de tingene som stresser en. Slappe av, meditere. Arbeidsplassene arrangerer stressmestringskurs, og dét er ikke uten grunn. Vi fikk de teknologiske mulighetene i fanget, kastet oss over dem – og vi aner ikke hvordan vi skal stoppe det når det går over stokk og stein.

Det finnes likevel mange ting du kan gjøre uten noe kurs for å komme vekk fra den digitale hverdagen en stund. Her er tre av dem:

Finn tilbake til de analoge fritidssyslene

Les en bok. Jeg syntes dette var utrolig vanskelig, fordi jeg ikke lenger var vant til å lese lengre tekster. Men da jeg tvang meg til å sitte der med historien, ble omverdenen plutselig borte. Å leve seg inn i noen andre menneskers liv i en fremmed virkelighet på slutten av dagen, er bare utrolig avkoblende.

Gjør alvor av den kaffen

Møt folk på ordentlig. Gå på kafé, gå en tur – anything – og bare prat. En ordentlig samtale er det ingenting som kan erstatte.

Eliminer dørstokkmila

Jeg kaster like godt stein i glasshus, og oppfordrer dere til å trene. Selv har jeg brukt lang tid på å komme meg dit, men trening kurerer virkelig gruff. For det første er det din private terapitime: Hjernen får bearbeidet tankene dine mens du svetter på sykkelen eller tredemølla. For det andre har du kanskje et mål – og det å ha et mål som ikke har med verken jobb eller studier å gjøre, er viktig. Å føle at man mestrer noe mer enn akkurat hva man fyller arbeidsdagen med, og å ha noe helt utenforstående å jobbe mot.

Bare disse tre enkle – og kanskje helt opplagte – tiltakene gjør at du fyller dagen din med mer enn bare ting som kommer fra Internett. Jeg sitter foran skjermen åtte timer daglig på jobb, men hjemme vil jeg ha mulighet til å velge.

Sosiale medier gir oss ADHD

80% av oss bruker nettet daglig. 84 minutter i snitt. For noen av oss er nettet med oss hele dagen. 57% av nettbrukere har tilgang på en smarttelefon. 17% av nettbrukere har tilgang på et nettbrett. Vi kan være tilgjengelige absolutt overalt, hele tida. Og det er vi. For svært mange har det nesten blitt som en «frivillig tvang». Vi er blitt så avhengige av det, at vi er villige til å betale for å skru av tilgjengeligheten vår. Vi klarer ikke skru den av på egenhånd. Det gjør noe med oss som sosiale dyr, og det gjør noe med oss som intelligente dyr. Vi blir til zombier. Vi får ADHD-symptomer.

Skal snart begynne å jobbe. Skal bare sjekke Facebook og Twitter først. Slik har hverdagen blitt. En artikkel i D2 forrige fredag handler om mennesker som har innført perioder i hverdagen da de ikke er på nett. En «nettdiett». De snakker om hvor befriende det er – i motsetning til hva man skulle tro. I dag tror jeg de fleste kjenner seg mer stressa enn fri hvis de for eksempel skulle miste mobilen. Som meg. Men om man gjør det til rutine, er det noe helt annet. Selv blir jeg ikke lenger frustrert om jeg legger igjen telefonen hjemme og går en tur ut. Derimot blir jeg det hvis jeg ufrivillig glemmer den før jeg drar på jobb. Det er noe med å bevisst ta seg fri, og tvinge seg selv til å nyte det. Det funker.

Men disse menneskene i artikkelen snakker også om en annen type stress; det vi kjenner på når vi jobber, leser (en bok eller på nett) og — for studenters del — sitter i forelesning. Man faller mye raskere av lasset, fordi man distraheres, eller er vant til distraksjoner. Jeg kjenner meg igjen også her. Jeg har store vanskeligheter med å lese ting nøye. Kan bare konsentrere meg i et kort tidsrom av gangen. Ofte har jeg mange faner med artikler oppe, og leser dem alle samtidig; litt her og litt der. I forrige uke begynte jeg å lese den mye omdiskuterte artikkelen «Why women can’t have it all», som egentlig er mer en avhandling enn en artikkel hva lengde angår. Jeg er ennå ikke ferdig med den. Jeg har ikke greid å komme meg gjennom, selv om jeg faktisk finner den veldig interessant. Det er for mange distraksjoner. Jeg er for lett å distrahere.

Jeg kom seint i gang med sosiale medier, og det var ikke før jeg gikk på høgskolen at det virkelig ble en del av hverdagen min. Jeg var skeptisk til det meste av det som dukket opp av slike ting. Hadde ikke Spotify engang før lenge etter lanseringen. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig var jeg helt ukritisk til alle sosiale medier. Jeg skulle prøve alt: Path, Pinterest — alle disse nisjegreiene. Etter at flere gikk ut i media og snakket om å kutte ned på nettbruk, innså jeg hvor dette var i ferd med å ta veien. Jeg hadde innarbeidet en ekstremt stressende rutine, ganske ubevisst. Hvorfor måtte det være slik?

Svaret var jo at det måtte det ikke. Jeg slettet alle mine kontoer, utenom Facebook, Twitter og LinkedIn. Tre steder jeg får noe ut av. Vel, det er begrenset hva jeg får ut av Facebook, men der kommer følelsen av å gå glipp av noe inn. Jeg er ikke helt avvent ennå — langt ifra. Men jeg er ikke så aktiv som jeg var. Twitringen har også roet seg betraktelig. Men nå er det ikke selve bruken som bekymrer meg. Det er konsekvensene av den.

Evnen til å fokusere, og å gjøre det over lang tid. Det er lenge siden jeg greide å sette meg ned med én eneste arbeidsoppgave og bare jobbe med den i flere timer i strekk. Og jeg savner det. Jeg tror jeg har gjort noen tabber de siste åra på grunn av dette konstante sosiale jaget. Hvor mye bedre kunne for eksempel bacheloroppgaven min blitt hvis sosiale medier ikke var en del av livet mitt? Sånn kan jeg gå rundt og tenke. Også veldig stressende. På fritida klarer jeg ikke se en film engang uten å bli rastløs. Jeg klarer ikke begynne på den eviglange lista over bøker jeg har lyst til å lese. Det bekymrer meg, for jeg har virkelig vært en bokelskende person hele livet.

Flere tjenester tilbyr nå internettfrie perioder, mot at man betaler. Som de snakker om i D2s artikkel, virker det totalt unødvendig å skulle betale for å bare koble ut nettet i en times tid. Men så vanskelig har det altså blitt for mange av oss, inkludert meg selv.Jeg vurderer sterkt å teste det ut. På en annen side, er jeg jo ferdig med studietiden nå, og jeg har en type jobb som jeg greier å gjøre uten at sosiale medier avbryter «flowen». Jeg føler nesten at det er litt for sent. Dog, jeg skal ikke ha denne stillingen for alltid. Som skrivende journalist tror jeg det kan bli et nyttig verktøy.

Hvordan bli større enn Beatles

Justin Bieber

Jeg må snakke litt om Justin Bieber. Ikke fordi jeg digger ham – jeg har faktisk aldri hatt noe forhold til denne personen før. Men den siste måneden har jeg omtrent ikke hatt noe valg; alle som leser nettaviser har fått ham omtrent opp i halsen. Plutselig var han der. Plutselig i Norge. Og for et hysteri. Jeg ble helt målløs; jeg hadde ikke engang hørt musikken, men han har en større innflytelse på flere tenåringsjenter enn jeg kunne innbilt meg. Og dette stammer fra noen YouTubevideoer?

Jeg fascineres stadig av måten web 2.0 gir nye muligheter for påvirkning, og ikke minst makt. Noen  kaller det Pop Star 2.0, og det er akkurat hva det er. Det holder ikke å gjøre ting på «gamlemåten» lenger. Skal du bli noe eller noen i popverden i dag, må du over på sosiale medier. Tidligere var disse popstjernene så fjerne fra virkeligheten. Så lite folkelige (med noen hederlige unntak, såklart). Jeg husker jo selv min prektige boybandperiode; da hadde fansen et fellesskap hvor vi snakket OM idolene våre. Nå deltar stjernen selv i dette fellesskapet, og det gjør ham mektigere enn noen gang. Forbes har listet Bieber som nummer tre på lista over de mest innflytelsesrike kjendisene i verden. Han danker ut gamle ringrever man skulle tro var mektigere, som Elton John og Paul McCartney (gud, jeg høres gammel ut nå….) – nettopp fordi han har tatt en ganske annen rolle som artist enn hva de gjorde da de en gang i steinalderen inntok musikkscenen. Men det gjør noe med fansen – på en negativ måte.

I går ble billettene til neste års nevrosefest lagt ut. Etter det omstridte overraskelsesbesøket som bare småjentene satte pris på, var det vel ingen som ble overrasket over et nytt kaos. Men nå har kaoset flyttet seg til landet der det hele begynte – Internett. Norske twitrere har måttet kjempe hardt for å unngå å få minst én sinna Beliebertweet i feeden sin. Og alle kjenner vel minst én som har skrytt av å ha kjøpt billetter på pur faen. Om det er sant eller ikke, er ikke poenget.

Vi elsker å hate Beliebers, og vi elsker å hisse dem opp, for så å kunne hate dem enda mer. Historier om folk som kjøper billetter bare for å brenne dem og legge ut bilder av ritualet på nettet. Venner som svarebørs-raper (en ny utgave av faceraping, ser det ut til) kompiser. SMSer fra Beliebers på randen av selvmord hvis de ikke får puste samme luft som helten.  Enkelte har til og med truet disse modige spøkefuglene. Da boyband hadde sin storhetstid tidlig på 2000-tallet, var det bare asiaterjentene som var i nærheten av så intense som Bieberfansen er i dag. Det er helt ekstremt hvor dedikerte de er, og at ikke Bieber selv er livredd, er et mysterium.

Jeg har lenge lurt på hva som skal til og hvem som skulle få den samme statusen som de virkelig store gutta på 60- og 70-tallet. Det virker som om jeg har fått svaret nå. Det som skal til er en vilje til å brette ut livet sitt for verden, et smart markedsføringshode og tilgang til Internett. Personen som fikk det til er Justin Bieber (18) fra Stratford, Ontario. Mitt neste spørsmål er hvor langt strikken vil tøyes, og ikke minst: Hvor lenge det vil vare.

Derfor velger jeg journalistikken

Skrivemaskin
Journalistyrket er perfekt for en som vil bygge karriere. Jeg har antakelig et kontroversielt syn på hva som er viktig i livet, i forhold til mange andre. Jeg ønsker meg ikke barn, for meg er det å være lykkelig synonymt med å ha en bra karriere. Jeg har etter hvert innsett at å bli journalist – bortsett fra det rent faglige – passer meg bedre av flere grunner enn jeg først trodde. Her er de:

Muligheter og variasjon

Som journalist kan jeg jobbe overalt, med alt mulig. Jeg kan lære mange ting innenfor én stilling, og oppgavene vil aldri være like. Optimalt sett, i alle fall. Ingen saker man skriver vil være prikk lik noe man har gjort tidligere. Dessuten finnes det mange nivåer her: Jeg befinner meg nå på begynnelsen av min stige (selv om jeg har mye ansvar nå også).  I journalistyrket kan jeg velge å være «vanlig» journalist for alltid, og bevege meg innenfor mange typer journalistikk. Samtidig kan jeg velge å klatre; bli redaksjonssjef, redaktør eller en annen form for leder. Eller jeg kan bli rådgiver; hoppe over til «den andre siden». Det var uansett aldri målet mitt å starte på toppen. Jeg vil bygge meg oppover.

Utfordring

Henger sammen med forrige punkt. Fordi oppgavene er varierte i både tema og størrelse, har jeg alle forutsetninger for å kunne utfordre meg selv. Jeg kan velge å skrive om et tema jeg aldri har hørt om, eller jeg kan velge å gjøre en stor sak som krever mye tid og research. Jeg kan hoppe ut i ting jeg aldri har gjort før på eget initiativ.

Arbeidsliv

Og da mener jeg et helt liv i arbeid. Jeg ser for meg at jeg vil bli deprimert når jeg en gang skal slutte å jobbe. Jeg er glad i å jobbe, og kan ikke ha fri for lenge, da går jeg på veggen. Pensjonisttilværelsen påvirker alle forskjellig, men jeg tror ikke jeg vil like det. Men jeg kan selvfølgelig ikke forutsi framtida. Som journalist kan jeg uansett fortsette å jobbe selv om jeg har nådd pensjonsalder. Ingen kan hindre meg i å fortsette å skrive.

Det å gi

Noen mennesker finner mening i å jobbe for interesseorganisasjoner, helsevesen o.l. fordi de vil hjelpe andre. Det er viktig for dem å gi andre et bedre liv – de bryr seg. Man kan si at jeg er egoistisk som aldri kunne hatt et slikt yrke, men jeg finner også en slags tilfredsstillelse hver gang jeg gjør noe for andre. Journalister jobber for andre hver dag. Vi har et samfunnsoppdrag; vi skal opplyse, avdekke og tale de svakes sak. Jeg liker tanken på at jeg kan bidra til dette, samtidig som jeg får noe ut av det selv.

Det er perfekt for meg.

Endelig der

Freedom

Jeg har overlevd min første uke i full jobb. Jeg har mye på hjertet.

For et par uker siden tenkte jeg: Hjelp! Eller, kanskje litt mer sånn: *gulp* Jeg er snart ferdig på skolen, og da skal jeg jobbe. Bare jobbe. Ikke studere. No more pensum. Jeg burde hoppe av glede, sant? Derimot er jeg nesten litt nervøs. Jeg har jo alltid vært elev og student, jeg. Hva skal jeg gjøre nå da? Er jeg klar for dette?

Når arbeidsdagen er over, kan jeg faktisk gå hjem og gjøre noe annet enn å studere. Tanken er himmelsk, men gjør også at jeg føler meg litt tom, på en måte. Jeg vet ikke hva jeg skal fylle det tomrommet med.

En helt ny tankegang!

Og nå har den tiden kommet.

Studietida er over, jeg har en jobb. Og jeg elsker det så langt. Jeg har en helt ny ro over meg, når jeg nå slipper å ha den konstante skyldfølelsen over at det er noe jeg burde ha gjort. I et tidligere innlegg skrev jeg grunnene til at jeg valgte å hoppe av studiet, og jeg har stort sett fått innfridd mine forventninger.

Men det er noe mer: I lengre tid har jeg følt meg utbrent og uinspirert, jeg har slitt med å bry meg om skolen og det å virkelig brenne for noe. Til og med ting jeg har brent for tidligere ble vanskelig. Men nå, bare i løpet av den første uka i arbeid, kjenner jeg en ny giv. Jeg er engasjert, jeg trives og jeg VIL virkelig gå på jobb klokka 07.00 hver dag.

Jobben jeg har er noe unik, fordi jeg er den eneste som utfører den på heltid. Det medfører et stort ansvar, og jeg innser at jeg mest sannsynlig ikke ville fått en slik sjanse noe annet sted. Det gjør meg inspirert, og jeg håper det varer.

Fortsatt er det en liten stemme inni meg som prøver å hindre meg i å slappe av når jeg ikke er på jobb. Men det kan jeg vel ikke forvente at endrer seg bare den første uka. Men ting går i riktig retning.