Friends?

Friends?

Jeg lurer av og til på hvilke forutsetninger folk har for å sende venneforespørsler på Facebook. Må det være en venn eller kan det like gjerne være en vi kun vet navnet på, som også vet vårt eget navn? Av og til virker det som om enkelte har lyst til å befriende hele verden, uavhengig om man kjenner dem eller ikke.

En annen tendens jeg har merket er det man kan kalle en «opprydning» i vennelista. Jeg gjør det selv med jevne mellomrom, og det er vel så interessant å spekulere i hvilke faktorer som får en til å «unfriende» personer. Det digitale sosiale samfunn gjør det mulig for oss å være selektive på et helt annet nivå når det kommer til bekjentskaper. Hva må man gjøre eller, kanskje helst ikke gjøre, for å bli stående på vennelista?

Svært mange vil jeg tro var overivrige da Facebook først gjorde sitt inntog, og la til rubbel og bit som venner. Hvor gammel var jeg på den tiden? 16? I alle fall var ikke jeg særlig betenksom da jeg sendte og mottok forespørsler på den tida. Det holdt liksom at man var på nikk eller hadde felles bekjente. Men nu du, er det andre tider. Jeg er nådeløs og nyter det. «Unfriend»-knappen blir benyttet så fort jeg ser en oppdatering tilhørende personer jeg vet jeg aldri vil se igjen (bevisst eller ubevisst). Men det handler ikke bare om dét. Jeg vil tro mange andre tenker som meg på akkurat dette; jeg har ingen interesse av å ha venner i noen sosiale medier som spammer veggen med FarmVille-oppdateringer, spamlenker og lignende. Nybakte mødre som utelukkende forteller om hver gang lillegutt gjør i bleia er et kapittel for seg. Jeg er overhodet ikke interessert. Beklager, du må bort. Det er litt som da jeg skrev om flytting; mennesker jeg ikke har snakket med det siste året går som regel ut.

Dette får meg til å tenke over sosiale normer som blir overført fra det virkelige liv og som skapes som et resultat av nye muligheter. Jeg vil påstå at jeg ikke hadde følt noe stort behov for å tilbringe masse tid med mødre og deres nyfødte i virkeligheten heller. Det samme gjelder jo også andre mennesker jeg ikke har noe til felles med eller som er plagsomme, på samme måte som en FarmVille-invitasjon er plagsom, omtrent. Jeg har også slettet venner som spammer, nesten uansett hva det måtte gjelde. Både Twitter- og Facebook-venner er blitt slettet fra min liste på bakgrunn av ukritisk bruk av statuser. Noen får bli hvis det de poster som regel er interessant å lese.  Kall meg kynisk, men jeg trenger ikke disse tingene i livet mitt, verken på nett eller i virkeligheten. Teknologien har gjort at man meget enkelt kan unngå  å få det i fanget i alle fall på nettet, jeg ønsker meg en slik funksjon IRL også.

På bakgrunn av disse noe ustrukturerte tankene har jeg laget et søtt lite regelverk som jeg synes alle burde følge når de skal være på sosiale plattformer:

  1. Vær kritisk med antall og innhold i statusoppdateringer/tweets, det skal være utrolig spennende hvis du er nødt til å spamme.
  2. Man er aldri nødt til å spamme.
  3. Så langt det er mulig, unngå å dele alle highscorene dine i spill du spiller, det er ikke spennende.
  4. Opprett en egen profil for babyen din slik at de som faktisk er interessert kan lese alt den finner på der.
  5. Ikke trykk på alle lenker som helt åpenbart er lureri. Du får mest sannsynlig ikke se en jente som får orgasme på en berg-og-dal-bane likevel, og alle får se at du trykket.

Jeg tror det var alt. Takk!

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s