Fascinerende fenomen

Klumpen i halsen, tårer i øynene, skjelvende lepper – alle tre er på plass idet mektig musikk akkompagnerer magien som stråler over lerretet. «Only I can live forever.» Gåsehud for hvert ord den karakteristiske stemmen ytrer. Jada, jeg har vært på kino. Nå er Potter-eventyret over.

Jeg kan på ingen måte påberope meg å være noe i nærheten av en Potter-fanatiker, men jeg tilhører like fullt generasjonen som er vokst opp med historien. Jeg har lest alle bøkene, sett alle filmene. Jeg kan historien, men ikke så mye ut over det. Og det holder lenge for meg.

Flere voksne filmvitere har de siste ukene uttalt at de misunner dem som har vært med fra starten og kunnet vokse opp med Harry Potter. Et utsagn jeg forstår godt, for du verden, så unikt det må ha vært. Både bok- og filmserien har slått alle mulige rekorder hva salg og tilbedelse angår, med 450 millioner solgte bøker på 60 ulike språk, hvilket gjør den til verdens mest solgte bokserie. Filmene er den mest innbringende serien noensinne med 6,3 milliarder innspilte dollar.

Men det handler ikke bare om tall, det er alt rundt det magiske universet. J.K. Rowling har skapt en alternativ verden for små (og store) boknerder, inkludert meg selv. Selv om vi nå er tilnærmet voksne har nok mange fortsatt å være en del av den verdenen vi ble invitert inn i da vi var ni-ti år gamle. Vi kjenner menneskene i den, ordene og uttrykkene som brukes der, vi vet om alle stedene og ikke minst hvem som er gode og hvem som er onde. Jeg fascineres av at det er mulig å påvirke så mange mennesker kun ved hjelp av fantasien og evnen til å skrive ned dens produksjon. Jeg innser at jeg høres ut som en fanatiker likevel, og det uten å ha engasjert meg noe i den kulturen som er skapt rundt Harry Potter. Det sier en god del om fenomenet.

Jeg kjenner til og med litt på den følelsen mange beskriver etter å ha sett slutten på kino i disse dager. Nå er det hele over, vi har ikke flere bøker eller filmer i vente. Det føles litt spesielt etter ti år med forventninger. De mest ekstreme snakker om Post Potter Depression. Det er opprettet egne Facebook-grupper for mennesker som søker hjelp eller i det minste trøst i den tomme tilværelsen de nå føler. Og det på grunn av en fiksjonsfortelling om en trollmannsgutt.

Jeg tror ikke Potter-serien ville oppnådd samme effekt for, si, 50 år siden. Ja, man kan argumentere med at Lord of the Rings ble mektig populær på 1960-tallet, men dagens teknologi har tillatt Potter å bli så mye mer. Dessuten er det to helt ulike typer historier som er personlige på hver sin måte. Poenget er i alle fall at det moderne samfunnet har så uendelig mange muligheter, og menneskene rundt merkevaren Harry Potter har utnyttet dem godt. Fra den første boka kom i 1997 til den siste i 2007 utviklet internett seg enormt, og dermed også måter å nå ut til målgruppen på. Internett har ført tilhengerne sammen og gitt dem et sted å møte hverandre, forfatteren og andre mennesker bak Potter-hypen. Til og med nå som den siste filmen er ute er ikke eventyret over. Pottermore åpner i oktober i år, et nettsted der Rowling og Potterentusiaster skal dele historier fra universet hun har skapt, og flette dem sammen. En oppfinnelse som utvilsomt ville vært umulig å gjennomføre på 60-tallet.

Så ja, jeg forstår veldig godt hvorfor de som ikke har vært en del av dette er misunnelige. You should be.