Hvorfor jeg forsvant fra sosiale medier

Så – jeg tok en slags pause fra sosiale medier. Noen vil kanskje kalle det avvenning, men jeg forbinder avvenning med abstinenser, og det har jeg faktisk ikke hatt. Det bare skjedde. Plutselig sjekket jeg aldri Twitter , og jeg var aldri særlig aktiv på Facebook mer – helt uten problemer. Slik har det blitt: Det føles nesten som en bragd at det var enkelt. Satt på spissen kunne jeg sagt at jeg meldte meg ut av en stor del av dagens samfunn, for det er jo sosiale medier blitt.

Er jeg spik spenna gærn?!

Neida. Årsaken til denne plutselige stansen i min fascinasjon – og ja, sikkert avhengighet – av sosiale medier, var en stadig klarere bevissthet om at den var ute av kontroll. Det var for mange impulser; konsentrasjonen min ville hele tiden splitte seg i tre hundre, og jeg holdt på å eksplodere. Jeg ble et urolig, ufokusert og stressa menneske, og jeg hatet det. Så jeg holdt opp. Jeg trengte å få tilbake kontrollen.

Det er noe galt når man ikke får til å fokusere på jobb eller skole i mer enn ett minutt av gangen, fordi man føler at det hele tiden er noe man bør få med seg et sted ute i verden. På Internett.

Jeg tilhører en generasjon som fikk med seg det siste av hverdagene uten PC. Da jeg var åtte år fikk jeg min aller første stasjonære datamaskin. Den brukte jeg til å legge puslespill og til å skrive søte små barnehistorier i Wordpad. I gamle dager. De som er født bare noen få år seinere vet ikke hvordan en skoledag uten distraherende SMSer er. De vet ikke hvordan en bukselomme kjennes ut uten en mobil oppi.

Hjernens rastløshet

Dagens unge er rastløse på en helt annen måte enn jeg var da jeg var barn. Mange av mine klassekamerater hadde det man kalte «mark i rumpa»; manglende evne til å sitte stille. I dag er det hodet som ikke kan stå stille. Det trenger kontinuerlig stimulans, og det får det: Gjennom statusoppdateringer på sosiale medier, rullende nyhetsfeeder og gjennom TV. Nå er riktignok sistnevnte en del eldre enn meg selv, men TV-produksjoner tilpasser seg også den nye tiden. Klippingen er raskere. Det må den være, ellers faller seeren av. Det blir for kjedelig. Slikt sier noe om samfunnet vårt på så mange måter.

Man trenger ikke være rakettforsker for å påstå at det jeg beskriver over, er mye av årsaken til at mennesket sliter med stress. Med så mye stimulans, og i tillegg en forventning om at man skal være med på alt, er det uunngåelig å gå på en smell.

Vær våken

Det er derfor viktig å være bevisst, og motbevegelsen til sosiale medier-trendene har lenge ventet på sin tur. Nå kommer det for fullt: Mindfulness. Å leve i nuet. Være våken, og legge fra seg de tingene som stresser en. Slappe av, meditere. Arbeidsplassene arrangerer stressmestringskurs, og dét er ikke uten grunn. Vi fikk de teknologiske mulighetene i fanget, kastet oss over dem – og vi aner ikke hvordan vi skal stoppe det når det går over stokk og stein.

Det finnes likevel mange ting du kan gjøre uten noe kurs for å komme vekk fra den digitale hverdagen en stund. Her er tre av dem:

Finn tilbake til de analoge fritidssyslene

Les en bok. Jeg syntes dette var utrolig vanskelig, fordi jeg ikke lenger var vant til å lese lengre tekster. Men da jeg tvang meg til å sitte der med historien, ble omverdenen plutselig borte. Å leve seg inn i noen andre menneskers liv i en fremmed virkelighet på slutten av dagen, er bare utrolig avkoblende.

Gjør alvor av den kaffen

Møt folk på ordentlig. Gå på kafé, gå en tur – anything – og bare prat. En ordentlig samtale er det ingenting som kan erstatte.

Eliminer dørstokkmila

Jeg kaster like godt stein i glasshus, og oppfordrer dere til å trene. Selv har jeg brukt lang tid på å komme meg dit, men trening kurerer virkelig gruff. For det første er det din private terapitime: Hjernen får bearbeidet tankene dine mens du svetter på sykkelen eller tredemølla. For det andre har du kanskje et mål – og det å ha et mål som ikke har med verken jobb eller studier å gjøre, er viktig. Å føle at man mestrer noe mer enn akkurat hva man fyller arbeidsdagen med, og å ha noe helt utenforstående å jobbe mot.

Bare disse tre enkle – og kanskje helt opplagte – tiltakene gjør at du fyller dagen din med mer enn bare ting som kommer fra Internett. Jeg sitter foran skjermen åtte timer daglig på jobb, men hjemme vil jeg ha mulighet til å velge.

Sosiale medier gir oss ADHD

80% av oss bruker nettet daglig. 84 minutter i snitt. For noen av oss er nettet med oss hele dagen. 57% av nettbrukere har tilgang på en smarttelefon. 17% av nettbrukere har tilgang på et nettbrett. Vi kan være tilgjengelige absolutt overalt, hele tida. Og det er vi. For svært mange har det nesten blitt som en «frivillig tvang». Vi er blitt så avhengige av det, at vi er villige til å betale for å skru av tilgjengeligheten vår. Vi klarer ikke skru den av på egenhånd. Det gjør noe med oss som sosiale dyr, og det gjør noe med oss som intelligente dyr. Vi blir til zombier. Vi får ADHD-symptomer.

Skal snart begynne å jobbe. Skal bare sjekke Facebook og Twitter først. Slik har hverdagen blitt. En artikkel i D2 forrige fredag handler om mennesker som har innført perioder i hverdagen da de ikke er på nett. En «nettdiett». De snakker om hvor befriende det er – i motsetning til hva man skulle tro. I dag tror jeg de fleste kjenner seg mer stressa enn fri hvis de for eksempel skulle miste mobilen. Som meg. Men om man gjør det til rutine, er det noe helt annet. Selv blir jeg ikke lenger frustrert om jeg legger igjen telefonen hjemme og går en tur ut. Derimot blir jeg det hvis jeg ufrivillig glemmer den før jeg drar på jobb. Det er noe med å bevisst ta seg fri, og tvinge seg selv til å nyte det. Det funker.

Men disse menneskene i artikkelen snakker også om en annen type stress; det vi kjenner på når vi jobber, leser (en bok eller på nett) og — for studenters del — sitter i forelesning. Man faller mye raskere av lasset, fordi man distraheres, eller er vant til distraksjoner. Jeg kjenner meg igjen også her. Jeg har store vanskeligheter med å lese ting nøye. Kan bare konsentrere meg i et kort tidsrom av gangen. Ofte har jeg mange faner med artikler oppe, og leser dem alle samtidig; litt her og litt der. I forrige uke begynte jeg å lese den mye omdiskuterte artikkelen «Why women can’t have it all», som egentlig er mer en avhandling enn en artikkel hva lengde angår. Jeg er ennå ikke ferdig med den. Jeg har ikke greid å komme meg gjennom, selv om jeg faktisk finner den veldig interessant. Det er for mange distraksjoner. Jeg er for lett å distrahere.

Jeg kom seint i gang med sosiale medier, og det var ikke før jeg gikk på høgskolen at det virkelig ble en del av hverdagen min. Jeg var skeptisk til det meste av det som dukket opp av slike ting. Hadde ikke Spotify engang før lenge etter lanseringen. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig var jeg helt ukritisk til alle sosiale medier. Jeg skulle prøve alt: Path, Pinterest — alle disse nisjegreiene. Etter at flere gikk ut i media og snakket om å kutte ned på nettbruk, innså jeg hvor dette var i ferd med å ta veien. Jeg hadde innarbeidet en ekstremt stressende rutine, ganske ubevisst. Hvorfor måtte det være slik?

Svaret var jo at det måtte det ikke. Jeg slettet alle mine kontoer, utenom Facebook, Twitter og LinkedIn. Tre steder jeg får noe ut av. Vel, det er begrenset hva jeg får ut av Facebook, men der kommer følelsen av å gå glipp av noe inn. Jeg er ikke helt avvent ennå — langt ifra. Men jeg er ikke så aktiv som jeg var. Twitringen har også roet seg betraktelig. Men nå er det ikke selve bruken som bekymrer meg. Det er konsekvensene av den.

Evnen til å fokusere, og å gjøre det over lang tid. Det er lenge siden jeg greide å sette meg ned med én eneste arbeidsoppgave og bare jobbe med den i flere timer i strekk. Og jeg savner det. Jeg tror jeg har gjort noen tabber de siste åra på grunn av dette konstante sosiale jaget. Hvor mye bedre kunne for eksempel bacheloroppgaven min blitt hvis sosiale medier ikke var en del av livet mitt? Sånn kan jeg gå rundt og tenke. Også veldig stressende. På fritida klarer jeg ikke se en film engang uten å bli rastløs. Jeg klarer ikke begynne på den eviglange lista over bøker jeg har lyst til å lese. Det bekymrer meg, for jeg har virkelig vært en bokelskende person hele livet.

Flere tjenester tilbyr nå internettfrie perioder, mot at man betaler. Som de snakker om i D2s artikkel, virker det totalt unødvendig å skulle betale for å bare koble ut nettet i en times tid. Men så vanskelig har det altså blitt for mange av oss, inkludert meg selv.Jeg vurderer sterkt å teste det ut. På en annen side, er jeg jo ferdig med studietiden nå, og jeg har en type jobb som jeg greier å gjøre uten at sosiale medier avbryter «flowen». Jeg føler nesten at det er litt for sent. Dog, jeg skal ikke ha denne stillingen for alltid. Som skrivende journalist tror jeg det kan bli et nyttig verktøy.

Om gubbefaktor og stammespråk

Sosiale medier kan være forvirrende.For en tid tilbake skrev jeg et gjesteblogginnlegg for nettstedet Sosialkontoret. Temaet er like gjeldende nå som for en måned siden, så jeg publiserer det her også.

Nylig ble det kjørt en debatt rundt årets versjon av undersøkelsen «Norske virksomheters bruk av sosiale medier», som ble publisert i november. Den viste at så få som under halvparten av norske bedrifter bruker sosiale medier-konsulenter, noe som vekket reaksjoner både hos bedrifter og konsulenter. Og hos meg.

I en uttalelse til Kampanje hevder Joakim Vars Nilsen at det ikke er bruk for sosiale medier-konsulenter i bedrifter. Jeg la spesielt merke til en kommentar fra markedsdirektør i Dataforeningen, Edgar Valdmanis, om at konsulentenes stammespråk går over hodet på ham. Jeg vil tro han ikke er alene, og ser for meg at dette er et problem for mange bedrifter. Spesielt gjelder det nok nasjonale bedrifter med en godt voksen ledelse. Det er jo ingen hemmelighet at det er de yngre generasjonene som har best kunnskap om sosiale medier, det har tross alt fulgt dem gjennom oppveksten. De store, verdensomspennende bedriftene er naturlig nok også gode på sosiale medier, de har strengt tatt ikke noe valg og hyrer inn egne personer bare til å twitre for dem.

Betyr dette at norske bedrifter har for høy «gubbefaktor» til at de greier å følge med på trendene? Eller føler de at det kun er de største bedriftene som trenger å følge dem? Hvis det er slik er det ikke rart at over halvparten av norske bedrifter dropper å benytte seg av eksterne konsulenter.

Ansvaret er derfor todelt; bedrifter har såvisst en jobb å gjøre når det gjelder å holde seg oppdatert på markedsføringskanaler og nye strategier, men konsulentene må også tilpasse seg etter kundens nivå. Det er ikke noe poeng i å «briefe» med fagspråk hvis ingen forstår hva du vil si. Noe annet vil bare ødelegge konsulentenes omdømme. God kommunikasjon bør jo være nettopp hva en kommunikasjonsrådgiver bedriver.

Bevisstheten rundt konseptet sosiale medier har økt, ifølge rapporten, men det kommer likevel fram at sosiale medier fortsatt mest blir brukt til helt ordinær markedsføring. Det tyder på at man har rett i å tro at mange ikke har nok kunnskap om hvilke nye muligheter sosiale medier gir. Det betyr også at de ikke har forstått begrepet sosiale medier. Jeg tør derfor å påstå at det er bruk for konsulenter på dette området, fordi mange bedrifter ikke gjør en god nok jobb med å tilegne seg kunnskapen på egenhånd.

Det handler bare om kommunikasjon.

Bilde tatt fra The Creative Blend.

Friends?

Friends?

Jeg lurer av og til på hvilke forutsetninger folk har for å sende venneforespørsler på Facebook. Må det være en venn eller kan det like gjerne være en vi kun vet navnet på, som også vet vårt eget navn? Av og til virker det som om enkelte har lyst til å befriende hele verden, uavhengig om man kjenner dem eller ikke.

En annen tendens jeg har merket er det man kan kalle en «opprydning» i vennelista. Jeg gjør det selv med jevne mellomrom, og det er vel så interessant å spekulere i hvilke faktorer som får en til å «unfriende» personer. Det digitale sosiale samfunn gjør det mulig for oss å være selektive på et helt annet nivå når det kommer til bekjentskaper. Hva må man gjøre eller, kanskje helst ikke gjøre, for å bli stående på vennelista?

Svært mange vil jeg tro var overivrige da Facebook først gjorde sitt inntog, og la til rubbel og bit som venner. Hvor gammel var jeg på den tiden? 16? I alle fall var ikke jeg særlig betenksom da jeg sendte og mottok forespørsler på den tida. Det holdt liksom at man var på nikk eller hadde felles bekjente. Men nu du, er det andre tider. Jeg er nådeløs og nyter det. «Unfriend»-knappen blir benyttet så fort jeg ser en oppdatering tilhørende personer jeg vet jeg aldri vil se igjen (bevisst eller ubevisst). Men det handler ikke bare om dét. Jeg vil tro mange andre tenker som meg på akkurat dette; jeg har ingen interesse av å ha venner i noen sosiale medier som spammer veggen med FarmVille-oppdateringer, spamlenker og lignende. Nybakte mødre som utelukkende forteller om hver gang lillegutt gjør i bleia er et kapittel for seg. Jeg er overhodet ikke interessert. Beklager, du må bort. Det er litt som da jeg skrev om flytting; mennesker jeg ikke har snakket med det siste året går som regel ut.

Dette får meg til å tenke over sosiale normer som blir overført fra det virkelige liv og som skapes som et resultat av nye muligheter. Jeg vil påstå at jeg ikke hadde følt noe stort behov for å tilbringe masse tid med mødre og deres nyfødte i virkeligheten heller. Det samme gjelder jo også andre mennesker jeg ikke har noe til felles med eller som er plagsomme, på samme måte som en FarmVille-invitasjon er plagsom, omtrent. Jeg har også slettet venner som spammer, nesten uansett hva det måtte gjelde. Både Twitter- og Facebook-venner er blitt slettet fra min liste på bakgrunn av ukritisk bruk av statuser. Noen får bli hvis det de poster som regel er interessant å lese.  Kall meg kynisk, men jeg trenger ikke disse tingene i livet mitt, verken på nett eller i virkeligheten. Teknologien har gjort at man meget enkelt kan unngå  å få det i fanget i alle fall på nettet, jeg ønsker meg en slik funksjon IRL også.

På bakgrunn av disse noe ustrukturerte tankene har jeg laget et søtt lite regelverk som jeg synes alle burde følge når de skal være på sosiale plattformer:

  1. Vær kritisk med antall og innhold i statusoppdateringer/tweets, det skal være utrolig spennende hvis du er nødt til å spamme.
  2. Man er aldri nødt til å spamme.
  3. Så langt det er mulig, unngå å dele alle highscorene dine i spill du spiller, det er ikke spennende.
  4. Opprett en egen profil for babyen din slik at de som faktisk er interessert kan lese alt den finner på der.
  5. Ikke trykk på alle lenker som helt åpenbart er lureri. Du får mest sannsynlig ikke se en jente som får orgasme på en berg-og-dal-bane likevel, og alle får se at du trykket.

Jeg tror det var alt. Takk!

 

Med eller ikke med?

På tide å skrive igjen, kanskje. Ikke at jeg har gjort noe annet de siste månedene; bachelorrapporten har virkelig tatt mer tid enn jeg forventet. Samtidig har vi skrevet om et utrolig spennende tema, nemlig fysisk vs digitalt format-problematikken, og det sett fra en liten, uavhengig platebutikks ståsted. Les mer om det her.

En annen grunn til at jeg ikke har vært aktiv på denne bloggen er rett og slett at jeg vet at folk (vel, de fleste) ikke er interessert i å lese om hva jeg spiser og når jeg går på do. De innleggene ville blitt like tørre som knekkebrødene kostholdet mitt stort sett har dreid seg om. Jeg har sittet på skolen 24/7, ikke mye å fortelle om. Samtidig ser man jo at de bloggerne som deler hverdagen sin på nett blir mye lest, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Noen seriøs portefølje blir det uansett ikke av slikt. Dessuten har jeg brukt Twitter og Facebook for å dele ting som skjer og ytre ymse meninger.

I dag har jeg brukt en del tid på å lese artikler om bruk og ikke-bruk av nettopp sosiale medier, og oppdaget at det er et tema jeg har mange tanker om. Denne artikkelen setter fokus på de som har valgt (ja, for man har visstnok et valg) å ikke være så synlige på nett som de fleste av oss strengt tatt er. I kommentarene under slenger mange seg på og gjør det til et poeng at de ikke er så tilgjengelige, og rakker til og med ned på bruk av sosiale medier. Det kan virke som om de har inntrykk av at det ikke finnes noen mellomting mellom å være totalt usynlig på nett og å blotte hele sitt privatliv for resten av verden.

Jeg mener det er et godt stykke igjen fra å ha Facebook, Twitter og lignende som en del av hverdagen til å miste kontrollen. Vi kan fortsatt i stor grad velge hvilken informasjon vi vil dele om oss selv og hvem vi vil dele den med. Selv liker jeg å være en del av hva som skjer rundt meg på alle plan, og nettsamfunn som disse to blir en naturlig del av det med alt det innebærer. Jeg innrømmer glatt at jeg sjekker disse før jeg leser avisen om morgenen, som sier litt om hvordan det har forandret livene våre. Jeg ser ingen grunn til å endre vanene så lenge jeg er herre over hva folk leser om meg i den grad jeg ønsker.

Nå finnes det såklart løsninger for de som er spesielt interessert i å snoke, bare se på Firefox-plug-in’en Firesheep, som lar brukeren få tilgang til profiler via åpne nettverk. Det handler om å være bevisst når man har et liv på nettet. Det høres nok ille ut når jeg sier «et liv på nettet», men det er  større sannhet i det enn mange vil vedkjenne seg; livene våre har i stor grad flyttet seg til nettbaserte samfunn. Ekstremtilfellene tilbringer mer tid foran skjermen enn ute blant folk, og føler seg likevel ikke alene. Uten at jeg sier at det er hva jeg ville gjort. Jeg vil ha i pose og sekk; et liv på bakken og et i skyene. Tilbake til poenget: Jeg har blitt mer forsiktig med hvilken type informasjon jeg deler etter å ha blitt bevisst på digitale mediers makt. Jeg tar det likevel som en selvfølge at deler av livet mitt er åpnet for omverdenen og ikke minst at tankene mine blir påvirket av hva mediene setter på dagsorden. Vi lever i 2011, dette er blitt like naturlig som å gå på butikken.

Jeg kan godt forstå at en del frykter denne «revolusjonen», det kan være rimelig overveldende. Det er et valg man tar; synlig eller ikke synlig. Noen vil kanskje beskrive det mer drastisk; med eller ikke med. Ja, man går glipp av ting når man unngår sosiale medier. Spørsmålet er hvor viktig det er for deg. Som personene i NRKs artikkel sier, de trenger ikke alltid være tilgjengelige og synes det er deilig å ikke være det. Flott, sier jeg. Men å sette seg på en pidestall og forvente heder og ære fordi man ikke benytter seg av mulighetene dagens teknologi tilbyr, blir feil. Selv om de nylig har mistet en god del brukere har Facebook fortsatt 700 millioner brukere på verdensbasis.

Blir bare dumt å gjøre narr av det.

Barn på Facebook?

 

Barn på Facebook

I den verdensberømte lokalavisa Østlendingen er det lørdag publisert en artikkel om en familie der både barna og foreldrene er på Facebook. De voksne ønsker å følge med på hva som skjer med barna deres også på den digitale plattformen. Dette fikk meg til å tenke: Er sosiale medier som Facebook egentlig noe for barn? Hvorfor skal barn under 16 år delta på noe som i stor grad er tilpasset unge voksne?

Kall meg gjerne gammeldags, men personlig mener jeg at barn ikke har noe på Facebook å gjøre. Man kan argumentere med at nettstedet har til hensikt å bringe mennesker sammen for å lettere holde kontakten over større avstander, men innholdet på siden er som regel ikke på nivå med det et barn forstår. Det at foreldrene oppretter en egen profil der for å kunne følge med på hva barna gjør er en fin måte å delta i barnas hverdag på, men å la dem være der i det hele tatt tyder vel på at de ikke er like oppdatert som de burde være.

På min egen Facebook-wall er statusene fra venner stort sett av typen ”i kveld skal jeg på fylla” eller ”i dag er jeg fyllesjuk”. Veldig få handler om noe et barn kan relatere til. Også bilder som blir publisert er ofte fra festen kvelden før eller andre typiske voksenaktiviteter. Så bortsett fra de mange spillene som finnes, ser jeg ikke hvordan ungene kan få noe særlig ut av å være en del av dette nettsamfunnet. I Østlendingen-artikkelen sier den yngste sønnen på 13 år at han bruker Facebook mest til nettopp spill, at han ikke legger ut så mye personlig. Da er vel hele poenget med Facebookprofilen borte? Eller har samfunnet vårt, både på voksen- og barnenivå, blitt slik at man være en del av Facebookhysteriet for å være en del av samfunnet ellers?

Som nevnt tror jeg ikke at alle foreldre vet så mye om Facebook. De er en del av en generasjon som ikke har noen stor erfaring med verken internett eller sosiale medier. Mange vet ikke engang hvordan man bruker PC, selv om det i stor grad har vært et arbeidsverktøy de to siste tiårene. Det å bruke nettet med alt det har å tilby av sosiale tjenester og mulighet til å eksponere seg selv er de ikke vant med, og dermed har de ingenting å komme med når de skal sette rammer for barnas databruk. Å opprette en profil på Facebook er en forutsetning og et godt sted å starte når man skal bli kjent med dette nettstedet, men er du ikke en del av en generasjon som bruker tjenesten naturlig, vil man heller ikke bli kjent med alle aspektene ved fenomenet.

Jeg sier ikke at barn er helt uten evne til å være kritiske og ansvarlige i forhold til nettvett. Ifølge forskning.no er faktisk de fleste barn svært flinke til akkurat dette. Men internett har vokst seg til å bli noe så stort at alle kan utgi seg for å være hvem som helst, og man kan få folk til å tro hva som helst. Et godt eksempel er bloggen Flinke Piker, der det til slutt viste seg å være en enkeltperson som utgav seg for å være tre ekstremt seksuelt aktive venninner. Selv om det nok var mange som gjennomskuet historien på en eller annen måte, ble aldri bloggeren avslørt før hun selv valgte å gå ut i media. Jeg vil tippe at en del av leserne slukte alt hun publiserte og en del syntes nok det var overdrevet, men valgte likevel å tro at personene var ekte. Denne episoden gjorde såvidt jeg vet ingen skade på noen, men vi hører om nok av tilfeller der barn er blitt lurt til å møte mennesker de har møtt på nett, som egentlig er gamle griser med skumle baktanker.

Så hvordan skal foreldre som kan mye mindre enn barna kunne argumentere for at de ikke skal få lov til å ha profil på Facebook? Barna kan i utgangspunktet si hva de vil og foreldrene vil tro det, fordi de ikke har erfaring med opplegget. Og hvordan skal man forklare barn konsekvenser av å publisere innhold på nett og de risikoene som finnes med sosiale medier? Jeg mener skolen har et ansvar her. Jeg aner ikke hvor stor vekt grunnskolen legger på bruk av internett i dag, men de burde absolutt ta opp temaet mer enn én gang og sørge for at barna forstår hva det innebærer å delta på Facebook. Det er også en selvfølge at det blir tatt opp på foreldremøter og lignende, slik at man kan diskutere hva man bør gjøre og hva som er vanlig praksis i andre familier. Har man ikke peiling på hva Facebook dreier seg om bør man aktivt gå inn for å finne det ut, slik at man har noen kloke ord å komme med når poden på 12 år registrerer seg der. Et godt sted å starte er barnevakten.no, som har mange tips for både bruk av internett, tv og mobiltelefon.