Om å fake

Da snakker jeg såklart om hva vi gjør på skriveverkstedene. Hehe. Jeg synes fortsatt det er en stor utfordring å skulle skrive fiktive hendelser når læreren knipser med fingrene. «Skriv historien til en som ble overkjørt. Tolv minutter, go!» Ja… Skal bli. Eller «Skriv en scene om en som akkurat har begått et drap!» Wow. På et kvarter ja. Jeg blir helt satt ut noen ganger. Det morsomme er at jeg synes sistnevnte ble mye bedre enn den om den påkjørte gutten. Dere kan jo lese den selv:

Hjertet løp løpsk mens han reiste seg opp. Hans indre var fylt med adrenalin, det ytre med røde flekker. Han sniffet inn lukten som nå var en blanding av fuktig kjeller og jern. Det smale, lyse ansiktet så ned og smilte.

På det kalde betonggulvet lå hans kunstverk, malt med kniv.

Det å skulle sette seg inn i en situasjon man aldri har vært i føler jeg er en stor oppgave. Ikke bare fordi det er en utfording å i det hele tatt finne omgivelsene, personene og  følelsene deres, men også fordi det så lett blir feil. I forrige uke skulle jeg skrive en hjemmeoppgave med tema «Et avgjørende møte» og bestemte meg for en 60-tallsscene der en ti år gammel gutt blir introdusert for rock’n’roll. Avgjørende fordi han blir lidenskapelig opptatt av dette og 30 år etter skriver en kronikk i Aftenposten (eller en annen avis, jeg vet ikke) om det fysiske formatets skjebne.

På 60-tallet var ikke jeg påtenkt engang, og jeg har i tillegg aldri hatt noe forhold til vinyl, så jeg ga meg selv en nøtt der. Fint når man har en bedre halvdel som har litt peiling da. Takk. Poenget mitt er at etter å ha lest en tekst der forfatteren ikke kan noe om innholdet, er sjansen stor for at mange som faktisk kan noe om det har innsigelser. For eksempel vinylentusiaster.

Her er teksten.

The day the music died

Tekst: Ida Nyborg

Jeg glemmer aldri den koselige og i ettertid nostalgiske lyden av min første musikkplate. Far satte den på først, grundig, men samtidig kjærlig, for å lære tiårige meg prosessen. «Du må alltid blåse av støv,» forklarte han alvorlig før han satte teori i praksis. Blå barneøyne fulgte nøye med.Han holdt vinylen mellom de store pappahendene, la den på og løftet tonerarmen over. Et omhyggelig rituale for ham, og etter denne kvelden også for meg.

Høyttaleren knitret mens nålen beveget seg innover, før tonene rullet ut. Buddy Hollys karakteristiske skjelvende stemme akkompagnert av den sprø og enkle, men høyst effektive gitarristingen. I mitt barndomshjems stue satte de opprørske riffene en støkk i ørene mine. Energien, råskapen, selvsikkerheten. Og samtidig sårbarheten på de roligere låtene. De lyse nakkehårene mine danset til musikken. På coveret var artisten selv avbildet: dress, slips og briller, som på nesten samtlige utgivelser etterpå. En tilsynelatende streit kar til å lage slik rølpemusikk. Ingen rebell, som Elvis og Cash.

Jeg innser at jeg høres nærmest religiøs ut hver gang jeg legger ut om musikk, plater og gamle dager. Samtidig er jeg jo også det, det er min lidenskap. Dette var starten på et livslangt forhold, og til syvende og sist er den grunnen til at jeg skriver dette innlegget. Det fysiske formatets mørke skjebne og hvorfor jeg ser på med hodet i hendene.

Det er altså en intro til en kronikk om temaet nevnt i siste setning. Språklige bilder, nærvær og levende scener var viktige stikkord i denne oppgaven. Tilbakemeldinger tas imot med takk.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s