Jeg er ikke alvorlig!

Generasjon Alvor heter forsidesaken i D2 i går. Saken omtaler de tilsynelatende store kontrastene mellom Generasjon X – det vil si alle født mellom 1960 og ’80 – og Generasjon Ordning (svensk betegnelse) – de som er født mellom 1985 og ’95. Sistnevnte er altså «min» generasjon, som visstnok er langt foran foreldrene da de var på vår alder når det kommer til engasjement, seriøsitet og ambisjoner.

«En prektigere generasjon som drømmer om A4-livet og dyrker nære relasjoner og «lengter etter struktur». (…) De drikker mindre, skulker mindre og beundrer foreldrenes verdier fremfor å gjøre opprør mot dem.»

Jaså ja. Jeg kan nikke gjenkjennende hvis jeg tenker på hjembygda der mange i mitt kull allerede er foreldre til én, to eller tre og har kjøpt hus med gubben/kjerringa. A4-livet. Det er forsåvidt min generelle oppfatning at de fleste på min alder planlegger å stifte familie på sikt, og jeg er nok et avvik her. Jeg ønsker meg ikke barn og heller ikke en streit ni til fire-jobb (derfor blir jeg journalist). Men i denne artikkelen framstilles «vi» – og jeg skriver det slik fordi jeg ikke kjenner meg helt igjen – som unge mennesker som ikke kan bli voksne fort nok.

Drikker ikke, skulker ikke. Etter hva jeg hører er tendensen nå at videregåendeelever prioriterer russetida og heller tar det siste skoleåret opp igjen året etter. Skulker FOR å drikke. Jeg kjenner riktignok flere som er avholds, men jeg har i mye større grad sett (og smertelig erfart) grøftefylla på sitt verste og det er i grunn slik mennesker fra 18 til 25 år sosialiserer i dag. Hva gjør vi for å ha det gøy? Drikker oss fulle.

Ikke veldig voksent eller prektig, er det?

Når det kommer til ambisjonsnivå er jeg dog helt enig. Aldri har Norge hatt så mange studerende som i dag, og aldri har det vært flere utdanninger å ta. Mange, inkludert meg selv, har slitt og sliter fortsatt med å velge hva de vil gjøre fordi det er for mange valgmuligheter. Alle kan ta utdanning og man kan faktisk bli akkurat hva man vil hvis man går inn for det. Det skaper naturligvis ambisjoner. Fokus på samfunnskunnskap tidlig i skolen bidrar til engasjement. Vi vil forandre verden, ikke sitte passive og se den fare forbi. Om det gjelder naturvern eller å sette dagsorden spiller ingen rolle, det er ønsket om å bidra som teller. «Forandre verden» er kanskje ikke bokstavelig hva jeg mener, men i alle fall utgjøre en forskjell, gjøre en innsats.

Når jeg leser Generasjon Alvor føler jeg at den er skrevet av en mann i 50-åra som ser på dagens ungdom og rister på hodet over hvor naive vi er. Jeg fant jo fort ut at dette ikke er tilfellet, men jeg får virkelig litt skyldfølelse når de som uttaler seg i saken, de voksne synes de unge er for skikkelige. Det er jo feil! Jeg vil da for svarte ikke be om unnskyldning for at jeg er mer aktiv enn de som mimrer om hasjrøyking og kumbayasang om at noe burde forandres. Så lenge de slapp å reise seg fra sofaen.

Forfatteren Kristina Leganger Iversen sier i artikkelen egentlig akkurat det jeg mener:

«Jeg blir irritert når voksne beskylder meg for ikke å leve: «Du er ung bare én gang – nå må du leve livet ditt», sier de, som om de har definisjonen på hva det vil si å leve. (…) Det dreier seg vel om ulike interesser da.»