Stjålet telefon = stjålet liv?

Dette er ikke noe nytt, men jeg finner det ganske skremmende hvor fortapt jeg følte meg da mobilen min ble stjålet for noen uker siden. Uten telefon var jeg utilgjengelig for andre, og jeg følte samtidig at mye av livet mitt var utilgjengelig for meg. Det verste er at ingen kommer til å stemple meg som avhengig, fordi de aller fleste vil kjenne seg igjen.

Jeg kan jo liste opp tre eksempler på ting som gjør at telefonen er uunnværlig for meg:

Telefonnummere
Jeg husker bare enkelte telefonnummere som jeg lærte meg utenat da jeg var liten, moren og bestemoren min, for eksempel.

Bursdager
Jeg kan bare datoene til de jeg kjente før Facebook (som såklart er synkronisert med telefonen) gjorde sitt inntog i livet mitt.

GPS
Jeg trenger ikke spørre noen om veien, jeg spør Google Maps istedet. Har reddet meg en trillion ganger i ny hjemby og på ferie.

All kunnskap vi hadde behov for i «gamle dager» er nå presset inn i telefonen. Det er litt trist, men samtidig greit fordi det er hit samfunnet vårt er kommet. Vi har livene våre lagret på et kort.

Det er naturligvis også et sikkerhetsaspekt ved dette. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke var særlig bevisst på å sikre telefonen før jeg fikk den stjålet. Hadde jeg hatt en god, gammeldags mobil, som den jeg hadde før, ville jeg kun mistet telefonnummere og meldinger. Som egentlig er rimelig ille i seg selv. Likevel, i en smarttelefon er så mange flere data lagret; passord til alle mulige kontoer, Facebook, Twitter, for ikke å snakke om e-post! Alle passord ble byttet rimelig kjapt, men fortsatt kan mye data hentes opp av den som
nå har telefonen mellom hendene.

Ja, jeg har lært og har nå oppgradert sikkerheten rundt mobilen min betydelig.

For ti år siden ville jeg aldri gjettet at jeg skulle bli avhengig av en sånn liten duppedings. Nå derimot, kan jeg lett se for meg at jeg om noen år vil trenge den bare for å huske hvordan omgangskretsen min ser ut…

I alle fall nesten.