Lær barna koding, for helvete!

(Dagens mest barnevennlige tittel også…)

Barn og unge i dag spiller for mye dataspill, sies det. Dataspill gjør dem introverte og late, sies det. Ikke minst blir man avhengig. Det går ut over det sosiale og skolen.

Så hvorfor har så mange eksempler i media vist det motsatte den siste tida?

En far forteller hvordan han oppmuntret sin sønn til å lære seg koding. En hel skoleklasse digger fysikk på grunn av et spill. Selskaper rekrutterer utviklere på datatreff der man tidligere trodde det kun fantes Coladrikkende latsabber.

Ah, så datamaskiner kan altså brukes til noe nyttig, og trenger ikke gjøre kiden din til en taper! Så godt å vite.

Når poden først har fått en datamaskin mellom hendene, og er interessert i å bruke den, kan man jo like gjerne oppmuntre til bruk – på riktig måte. Nå sitter jeg ikke her og sier at spilling er bortkastet, bare så det er sagt. Mye av min barndom ble tilbragt foran en PC. Det startet med læringsspill for barn, med matte, naturfag og språk. Så kom The Sims, og jeg styrte andre personers liv (og lærte meg at jeg er et rutinemenneske…). Da jeg ble litt eldre fattet jeg interesse for strategispill som Civilization og Black & White. Spill der jeg måtte tenke mye, planlegge og deretter utføre. Jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning på kunnskaper og evner jeg har i dag.

Og jeg er ikke engang blant dem som kan kode.

Det å kunne skape noe på en PC i dag, er som å ha superkrefter. Tro meg; hadde jeg kunnet å programmere, ville jeg levd av det, uten tvil. Men jeg oppdaget aldri den muligheten før jeg ble eldre, og nå har jeg aldri tid. Eller, jeg tar meg ikke tid. Jeg tror at man som barn for det første lærer lettere og fortere, og for det andre tar man seg tid til å lære noe. Evnen og muligheten til å sette seg ned med noe og bare gjøre den ene tingen i timesvis. Når man er voksen må man ofre en del ting for å kunne gjøre nettopp dét, og da er det kun de aller mest dedikerte som får det til.

Code.org og den norske varianten Lær Kidsa Koding er i mine øyne fantastiske tiltak, som ønsker å gjøre akkurat det jeg snakker om: Introdusere programmering i skolen, og dermed plante et frø som kan vokse seg til å bli noe stort og fint. Og jeg sier kan, for det er tross alt ikke alle barn som vil se magien i dette. Og det er jo bra; vi trenger ikke at alle blir superutviklere heller. Men det hadde vært flott om de som ble det, ble virkelige superhelter – fordi de har kodet hele livet. Snakker et språk som er naturlig for dem.

Noe av det beste med å kunne skape er mestringsevne. Jeg tror at mange barn som står i fare for å falle utenfor tidlig i skolen, vil kunne «reddes» med spill og programmering. Se bare på ovennevnte skoleklasse, der en dedikert lærer har utviklet et fysikkspill, og dermed økt samtliges karakterer i realfag. Hvorfor skulle ikke det skje i Norge?

Gode karakterer kommer ikke bare av at man er naturlig smart, men av motivasjon. Og motivasjon får man når man greier noe. Men ungene trenger voksne til å vise dem disse mulighetene. Da jeg var liten var det ingen som viste meg dette, naturlig nok, fordi så få ante noe om PC i det hele tatt. De fleste lærerne hadde vel knapt tatt i en. Det samme gjaldt foreldrene.

Når vi først sitter inne med all den kunnskapen vi har i dag, mener jeg den bør overføres til de yngste. Det gjelder å ikke undervurdere dem. Eller mulighetene.

Bare se på disse:
Kids Code the Darndest Things: 10 Amazing Youth Innovators

Jeg vil ikke studere mer

Vurderer å bare starte en matblogg, det er sikkert enklere å oppdatere ofte da… Uansett, her er siste nytt:

Jeg skal slutte på skolen og gå ut i jobb! Sånn. Now it’s out there.

Så til utdypningen.

Jeg begynner å tenke at jeg er avhengig av å gjøre minst ett drastisk valg i året. I fjor ville jeg gå vekk fra fornuften for å bli journalist, og det har jeg gjort. Likevel har jeg nå innsett at utdanningen ved NKF ikke var helt hva jeg hadde tenkt meg. Det er en skole med mye hands-on og man har ansvar for egen læring, det er flott. Likevel er det nok en utdanning for de som er avhengige av mye oppfølging. Jeg som alle andre er jo avhengig av tilbakemelding for å bli bedre, men jeg trenger ikke få det «i fanget». På videregående var jeg nok glad i å lese meg til kunnskap, men etter tre år på høgskole, lærer jeg nå best av learning by doing. Da mener jeg «doing» som i en arbeidssituasjon, ikke en skoleoppgave. Den praksisen jeg har fått på bare tolv uker har vært overveldende lærerik, og jeg forventer at det fortsetter slik det neste året.

Ja, for fra høsten av skal jeg faktisk bli (nesten) voksen og jobbe fulltid. Fryktelig beleilig at folk på jobben bestemmer seg for å formere seg akkurat da jeg har «identitetskrise»… Så fikk jeg altså tilbud om dette vikariatet da, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre avgjørelse for meg akkurat nå.

Nå tenker nok mange at å droppe ut av skolen høres veldig brutalt og ufornuftig ut. Jeg er jo så godt i gang, med bare ett år igjen osv. Jeg har ingenting å bevise for noen andre enn meg selv, men lufter gjerne mine tanker om avgjørelsen likevel:

Grunner til å fortsette på skolen

Utdanning får deg fram

I de fleste bransjer blir høyere utdanning stadig viktigere, og vil man noe sted, er man pent nødt. Jeg har allerede tre år med bachelor bak meg, som har skaffet meg den jobben jeg har i dag. Bare det å ha en grad, uansett emne, ser bra ut på CVen, og vil gi deg helt andre jobbmuligheter enn uten. Studietiden er også en ypperlig mulighet til å bygge kontaktnett, noe jeg har gjort og fått utbytte av mange ganger allerede.

Grunnleggende kunnskap

Det er kjekt å ha en solid teoretisk bakgrunn «i bånn», det gjelder også for journalister. Jeg har lært utrolig mye på bare litt over ett semester, og det har kommet godt med i jobben allerede. Det å kunne presseetikk, være sjangerbevisst og vite hvilke prinsipper journalister står for, er verdifullt. Det er ikke sikkert jeg ville lært det samme like raskt eller på samme måte i praksis.

Utplassering i bedrift

Norges Kreative Fagskole sender – som Høgskolen – ut sine studenter i praksis i to måneder siste semester. Mitt mål hele veien har vært å få være hos Aftenposten i denne perioden. Det er en gyllen sjanse til å skaffe seg både erfaring, en god referanse og ikke minst sjekke ut akkurat den redaksjonen man har lyst til å jobbe i.

Studentlivet

Den lille «studentbobla» er åpenbart noe helt for seg selv. Man lever på en spesiell måte som man sannsynligvis aldri vil få mulighet til seinere. Sove lenge, feste mye, få nye venner, legge opp sin egen timeplan. Man kan være rutinert eller totalt urutinert, alt etter hva som passer. NKF har obligatorisk oppmøte på alle timer, så det er ikke like fritt som høgskoler og universitet, men det er mye ledig tid likevel.

Grunner til å droppe skolen og begynne å jobbe

Erfaring

Jeg ville fått praksis som student også, men bare i to måneder, og det er lenge til. Ved å ta denne jobben, får jeg erfaring NÅ og kanskje helt opp til i tolv måneder. Riktignok ikke i Aftenposten, men så har det seg slik at jeg på den korte tiden jeg har jobbet i Startsiden, har rukket å bli glad i plassen. Jeg trives med arbeidsoppgavene og sosialt, og det er alt som betyr noe for meg akkurat nå. Hva som skjer når vikariatet er over, vet jeg jo ikke ennå, men det er en problemstilling jeg like godt kan bli vant med om jeg skal være i bransjen. Får jeg en god referanse, er jeg uansett ikke sjanseløs etterpå.

Lei av å studere

Man kan bli lei av studenttilværelsen også, og den følelsen kjenner jeg på nå. Det er ganske komplekst, men bunner nok til syvende og sist i at jeg er lei av å alltid «ta med jobben hjem». Som student kan du lese og gjøre innleveringer i det uendelige, man blir aldri ferdig før eksamen er over. Det er ingen fast arbeidstid, og  man har alltid noe hengende over seg. Det gjør – i alle fall for min egen del – at man får dårlig samvittighet av å gjøre andre ting. Jeg er kommet til det punktet at alt dreier seg om skolen, og det blir feil. Jeg gleder meg til å faktisk kunne legge fra meg arbeidet klokka 15-16 de fleste dager, og deretter ha tid til andre ting. Disse andre tingene kommer i et eget punkt.

Struktur

Punktet over går litt over i dette. Jeg har etter hvert innsett at jeg, selv om jeg setter stor pris på friheten studenthverdagen gir meg, er avhengig av en viss rutine for å kunne fungere optimalt. Både fysisk og psykisk. Jeg tror en fast arbeidstid fra 08-15, eller hva det nå blir, vil hjelpe på dette området.

Økonomi

Jeg trenger ikke si at å tjene penger er viktig. Jobben jeg har tatt er et vikariat, men det betyr i alle fall at inntekten min vil være forutsigbar – og ikke minst stor – det neste året. Jeg får spart opp til nedbetaling av studielån, for eksempel. En annen ting er at NKF koster mye penger, og det er ikke noe poeng i å betale for noe man ikke verken får maksimalt ut av eller i det hele tatt har lyst til. Spesielt ikke når jeg, som sagt i punkt 1, vet at jeg ikke vil ha noen bedre sjanser for å få jobb (satt litt på spissen) enn de som ikke har tatt samme utdanning, når jeg går ut etter to år.

Finne seg sjøl

Tja, hvem er jeg egentlig? I studietida har jeg prøvd mye nytt og forskjellig og funnet ting jeg liker og ikke liker. Studietida har vært fint som modningsprosess. Spesielt det siste året har vært ganske stappfullt av nye impulser, med ny by, nye mennesker, ny livsstil og bare masse nytt hele tida. Nå står jeg her og lurer litt på hva som egentlig skjedde, for alt har gått så fort. Hjernen jobber på høygir og prøver å få noe fornuftig ut av det hele. Når jeg nå har stoppet litt opp for å reflektere, føler jeg at det har gått litt over stokk og stein. Det er litt utmattende. Helt vanlig, sikkert, men ikke noen mindre utfordring fordet. Jeg tror at ved å komme meg ut i  arbeidslivet og få denne ene faste rutinen som en jobb er, vil jeg ha tid til å finne «mine» ting. Tingene som jeg liker, og som jeg vil ta med meg videre, istedet for å hoppe fra ting til ting hele tiden. Jeg har et behov for å finne en identitet, selv om det kan høres dypt og dramatisk ut. Jeg vil kunne ha hobbyer uten å få dårlig samvittighet; lese ei bok, følge med på tv-serier, trene så ofte som jeg vil – slike ting. Klart jeg vil ha oppgaver hengende over meg i jobben også, men det vil ikke være konstant.

Det er ikke meningen at dette innlegget skal idyllisere arbeidslivet på noen måte, jeg er forberedt på de utfordringer som følger av full jobb. Og jeg oppfordrer ingen til å droppe ut av skolen uten å tenke nøye gjennom det først. Dette er ikke en avgjørelse jeg har tatt på fem minutter. Jeg ville ikke avbrutt utdanningen om jeg ikke hadde noe bedre å gå til. Jeg er utrolig fornøyd med valget jeg har gjort.

Farvel, fornuft!

Hallo, drøm! Jada, jeg er en skikkelig vinglepetter når det gjelder karrierevalg. Det er ikke mange måneder siden jeg skrev om at jeg ville ”ta til fornuften” og studere jus etter de tre årene på Gjøvik. Men så begynte jeg i praksis i medieproduksjon, og jeg fikk plutselig veldig lyst til å holde meg i mediebransjen likevel…

Gjennom høsten prøvde jeg å finne ut hva jeg ville bli innenfor media. For jeg må jo velge én ting – én ting som jeg virkelig vil bli god i, og så kan heller de andre interessene bli en slags hobby. Tenkte jeg. Så jeg var innom videoredigering; noe jeg er veldig glad i og godt kunne tenke meg å lære mer om, men en bransje der kun de beste får delta. Foto – en hobby jeg elsker, men i likhet med editing er det et trangt nåløye å komme gjennom. Og fotoskolene krever mye av deg i opptaksprøvene, etter min mening. Klart, de vil jo se at man har et potensiale, men jeg synes femti bilder er litt overkill, kanskje.

Men nå har jeg bestemt meg. Tror jeg. Jeg har alltid vært glad i og ikke minst god til å skrive, så jeg tenkte; hvorfor ikke bruke det til noe? Så den store planen er nå å bli journalist. Yes. Ei stor stygg vaktbikkje, som noen også liker å kalle det. Men jeg ser det ikke slik. Tekst kan brukes til så mye, det å sette samfunnstemaer på dagsorden synes jeg er viktig. Jeg vil bruke skriveevnen min til å berøre noen, kanskje til og med inspirere. Ambisjoner er viktig, hvordan skal man ellers drives framover? Jeg synes ikke jeg snakker som en drømmer når jeg sier at jeg vil skrive om folk med en historie som kan hjelpe andre.Vaktbikkje

Norges Kreative Fagskole tilbyr et toårig journaliststudium som jeg virkelig har fått tenning på. De har god kontakt med arbeidslivet og flere av studentarbeidene blir også publisert i store og små aviser og tidsskrifter. Det som tiltrekker meg aller mest er de to månedene man blir utplassert i praksis det siste semesteret. Det aller viktigste for å få en fot innafor i media er uten tvil et godt kontaktnett, og det virker det som at man får på NKF. I går var jeg på utdanningsmesse på Lillestrøm og snakket med en journaliststudent fra skolen, som fortalte om skolen, det sosiale og hva hun har gjort i studietiden. Jeg ble overbevist.

Nå kan jeg snart ikke ombestemme meg flere ganger, men jeg blir mer og mer sikker på at dette er veien jeg vil ta. Jeg er supermotivert for å gå to år på NKF nå! Bare så synd at det er lenge til høsten enda…

Just do it!

Løper med kameraJeg går som nevnt et ganske kreativt studie kalt medieproduksjon. Her lærer man ikke å bli kreativ, men basisen til det å kunne lage noe kreativt. Det er først når du vet hvilke muligheter du har at du kan virkeliggjøre idéene dine.

Om ikke så lenge er jeg ferdig utdannet medieprodusent, eller hva jeg skal kalle det, og har vel uttrykt at jeg ikke er så selvsikker som jeg burde være. Mye av grunnen til det er at jeg ikke har benyttet de mulighetene skolen gir studentene til å utfolde seg. Veldig mange forventer mer av skolen enn hva den har gitt dem, men veldig få har faktisk tatt initiativ til egen læring. Vil man bli en flink videoprodusent er man pent nødt til å trene, og det holder ikke med skoleoppgavene man har fått i løpet av studietiden.

Det handler om å aktivt se etter muligheter til å praktisere faget man er interessert i. Jeg har i snart tre år hatt en fin utstyrspark og flere redigeringslaber til disposisjon når enn jeg måtte ønske, men jeg har utrolig nok ikke benyttet dem til annet enn nettopp disse skoleoppgavene. Det kan jeg angre på, det. Man kan ikke få kunnskap rett i fanget, man må oppsøke den selv. Det man burde gjøre var å ta med seg kamera, løpe rundt og gjøre opptak og så rett på laben etterpå. Gjerne sitte der hele natta.

Om du har muligheten til å bruke ordentlig utstyr og bli erfaren innen ditt interesseområde, så nøl ikke med å bruke den. En skikkelig portefølje er ikke dumt å ha når man etter endt utdanning skal ut i et marked der kun de beste er gode nok.

Hva vil jeg?

Norges Lover

Denne boka vil jeg lese i fem år...

Med livet altså. Det er spørsmålet. Skal jeg bli en som jobber med ”noe innen media”? De siste ukene har jeg innsett at hvis jeg vil skifte retning i livet må jeg gjøre det snart. Som tidligere nevnt har jeg nådd mitt siste studieår på Medieproduksjon, og det betyr at til våren må jeg søke meg på ny skole. Jeg kan selvfølgelig søke jobber og satse på at det går bra, men jeg er nok ikke klar for det. Kanskje jeg liker å være student, og ikke vil gi slipp på den tilværelsen helt enda. Men mest er det fordi jeg begynner å tro at det ikke er denne veien jeg vil fortsette på. Jeg tror gresset er grønnere et annet sted.

Jeg har virkelig tenkt på dette i det siste, og gikk så drastisk til verks at jeg pløyde gjennom ei liste over alle utdanninger i Norge. Hvis jeg skal bli så suksessfull som jeg vil, må jeg velge noe jeg både er flink til og har interesse for. Det må da resultere i et fornuftig valg?

Så da har jeg funnet ut at jeg vil reise til hovedstaden og ta jus. Helomvending. Fra noe kreativt og praktisk til noe tilsynelatende tungt, kjedelig og uhyggelig teoretisk. Og ikke minst tidkrevende. For å bli advokat må man gå den femårige jussen på Universitetet i Oslo. Og jeg tror jeg kan klare det. Jeg har alltid likt jus, det lille jeg har hatt. To år med rettslære på videregående og et lite emne kalt Medierett på Høgskolen kan vel neppe kalles noen solid erfaring fra jus, men det er smakebiter jeg virkelig har hatt sansen for. Dette vil jeg prøve!

Hvorfor vil jeg ikke fortsette med medieproduksjon hvis jeg synes det er morsomt? Jeg skal selvfølgelig fullføre bachelorgraden min.

Men det å ha det morsomt resulterer ikke nødvendigvis i å gjøre det godt i arbeidslivet.

Mediebransjen er uhyre usikker, man er alt annet enn garantert jobb etter endt utdannelse. Ikke minst bør man være flinkere enn gjennomsnittet for å få de jobbene som finnes. Samt være rett person på rett sted til rett tid.

Dette er noe jeg ikke er motivert til å oppnå. Målet mitt er å komme meg ut i arbeidslivet så fort som mulig etter utdanningen, og det er naivt å tro at det vil skje etter dette studiet.

En jusutdannelse, femårig eller ikke, vil åpne svært mange dører karrieremessig. En som har juridisk kompetanse kan få jobb i så og si alle etater og bedrifter. En advokat kan jobbe i egen eller andres praksis, i Politiet, som dommer, lista er lang. Det er rett og slett en rimelig sikker utdannelse.

Nå høres det vel ut som om det er mamma som har tvunget meg til denne avgjørelsen, det er jo så fornuftig at det er kvalmt. Men jeg innser at jeg bør gjøre noe jeg er flink til, og jeg har alltid vært flink i teoretiske fag. Jeg bør gjøre noe jeg liker, og jeg har alltid syntes jus er spennende. Jeg bør velge noe som gir meg en jobb, og det gjør denne. Og selv om det ikke er det viktigste for meg, så er lønnen upåklagelig.

Jeg har et halvt år eller så å tenke ferdig på, men jusutdanningen er vel egentlig så nær perfekt for meg som det går an.

Det siste året

Den første uka av høstsemesteret er kommet til veis ende, og det har gått i en farlig fart. Man kan godt si at de første ukene foregår i et relativt bedagelig tempo hva mediestudenter angår, men i hodet mitt har det vært fullt kjør fra dag én. Egentlig før det også. Alt om å leve i nuet har hjernen min fortrengt, og så har den bestemt seg for at jeg heller skal tenke på framtida.

Jeg er nå kommet til mitt siste år på Høgskolen i Gjøvik, og det betyr at nå gjelder det, faktisk. Det er nå jeg skal ha lært meg masse kule ting og nå skal jeg gjøre noe med det.

Jeg skal i praksis hos en bedrift, og der skal jeg produsere videoer og forbedre websider, for å nevne noe. Jeg skal ha et fordypningsprosjekt, hvilket går ut på å ”lage” en artist på svært kort tid. Det innebærer lyd- og videoproduksjon, foto, markedsføring med mer. I tillegg skal jeg ha et fag som virker latterlig irrelevant blant disse to andre tingene; 3D-modellering. Det koker liksom bort i grøten.

Dette blir et semester der jeg endelig skal få gjøre det jeg kom til Gjøvik for å gjøre; lage video og sånn. Ja, det er i grunn slik jeg beskriver studiet når folk spør hva jeg driver med.

Saken er at jeg føler ikke at jeg har gjort noe av det tidligere. Jeg kan ingenting jeg. Åjoda, jeg kan litt, men stort sett i teorien. Hele våren har jeg gledet meg til dette semesteret, for det er nå jeg skal skinne. Nå skal jeg ha det gøy, og gjøre ting som jeg mener jeg får bruk for i arbeidslivet. Video og sånn. Likevel har denne følelsen av inkompetanse sneket seg innpå meg. Fra å være forventningsfull og positiv har jeg gått til å være litt mer nervøs og ikke fullt så selvsikker. Tenk om jeg ikke får til dette.

Greit nok, jeg blir ikke alene i alt, men i praksisbedriften skal jeg løpe rundt med kamera og sitte på eget kontor og produsere fancy stuff som bedriften har ønsket seg. Det ligger et press der. Jeg må prestere noe. Jeg vet ikke helt hva de forventer. Jeg er da ikke klar for noen jobb i media!

Dette er lille-Ida som snakker. Hun lager et problem av noe som egentlig ikke finnes. Enda. Nå må store-Ida ta over. Hun klarer å være positiv og ta utfordringen på strak arm. Det er det som trengs nå. Fornuftig tenkning og bittelitt tapperhet er alt som skal til. Jeg kan dette, og det jeg ikke kan skal jeg lære. Det er jo derfor jeg går på skole, er det ikke? Det er bare lagt så mye alvor rundt det siste studieåret at jeg føler jeg må kunne alt fra før. Det er for sent å lære noe nytt.

Slike tanker kan vel hvem som helst få, når det begynner å spisse seg til i utdannelsen. Ikke rart man blir stresset. Nå er det på tide å snu tankene rundt, og gjøre seg klar til et spennende og ikke minst morsomt semester. Som i tillegg vil gi meg noe å bryne meg på.

Hva mer kan jeg kreve?