Back to school

Jeg har bare gått på skolen i en og en halv uke, og jeg har allerede prokrastinert masse!

Rett inn i kjent studentstil. Tyder på at gammel vane er ekstremt vond å vende, for jeg kunne ikke vært mer motivert for dette. En utrolig deilig følelse jeg ikke har kjent på lenge. Da vi gikk gjennom læringsplanen i forrige uke var det ingenting jeg IKKE hadde lyst til å lære mer om. Jeg gleder meg til de neste to årene.

Den første uka var preget av fadderopplegg, som jo hører med, og jeg har blitt kjent med mange på mitt eget studie. Kunne sikkert ha blitt kjent med enda flere om jeg hadde fulgt noen av disse rådene:

Hvordan gjøre et supert førsteinntrykk

Skoletimene i forrige uke var i grunn bare innføringer og informasjon, nesten litt for mye for mitt lille hode. Jeg merket også hvor vant jeg var med å alltid ha skolearbeid hengende over meg, det var frustrerende å bare kunne gå hjem fra skolen uten noen plikter. Ganske trist, egentlig.

Men i går fikk vi vår første hjemmeoppgave! Det heter ikke oblig på denne skolen, tydeligvis, nå har vi lekser, litt som på videregående. Ganske mye som minner om videregående, vi har opprop før timene også. Anyway, vi har nå et tre ukers kurs i språk og fortelling med forfatter Atle Næss. Show it, don’t tell it er en gyllen regel i all skriving, og det er dette vi jobber med nå. Språklige bilder; å skrive levende og engasjerende, få leseren til å føle at den er til stede i handlingen. Det er utfordrende, og jeg lærer mye allerede. Det er naturlig nok noe fiksjonsrettet, noe jeg ikke er så sterk på (hey, det er derfor jeg vil bli journalist, right?), men jeg ser at det er relevant. Spesielt siden jeg er interessert i featurejournalistikk, som jo krever at man skriver på en annen måte enn de straight forward nyhetsartiklene.

Første hjemmeoppgave lød som følger: Skriv en scene på rundt 15 linjer som kunne vært introduksjonen til boka Beretningen om et liv. Fiktiv eller ekte hendelse. Husk å vise, ikke fortelle. Ingen flere instruksjoner.

Her kom prokrastineringen inn, men jeg jobbet med de 15 linjene som en helt i går kveld, og rett over midnatt sendte jeg førsteutkastet til Atle Næss. I morgen kan jeg forhåpentligvis sanke inn noen tilbakemeldinger, jobbe mer på den og publisere den her.

So long!

Reklamer

Farvel, fornuft!

Hallo, drøm! Jada, jeg er en skikkelig vinglepetter når det gjelder karrierevalg. Det er ikke mange måneder siden jeg skrev om at jeg ville ”ta til fornuften” og studere jus etter de tre årene på Gjøvik. Men så begynte jeg i praksis i medieproduksjon, og jeg fikk plutselig veldig lyst til å holde meg i mediebransjen likevel…

Gjennom høsten prøvde jeg å finne ut hva jeg ville bli innenfor media. For jeg må jo velge én ting – én ting som jeg virkelig vil bli god i, og så kan heller de andre interessene bli en slags hobby. Tenkte jeg. Så jeg var innom videoredigering; noe jeg er veldig glad i og godt kunne tenke meg å lære mer om, men en bransje der kun de beste får delta. Foto – en hobby jeg elsker, men i likhet med editing er det et trangt nåløye å komme gjennom. Og fotoskolene krever mye av deg i opptaksprøvene, etter min mening. Klart, de vil jo se at man har et potensiale, men jeg synes femti bilder er litt overkill, kanskje.

Men nå har jeg bestemt meg. Tror jeg. Jeg har alltid vært glad i og ikke minst god til å skrive, så jeg tenkte; hvorfor ikke bruke det til noe? Så den store planen er nå å bli journalist. Yes. Ei stor stygg vaktbikkje, som noen også liker å kalle det. Men jeg ser det ikke slik. Tekst kan brukes til så mye, det å sette samfunnstemaer på dagsorden synes jeg er viktig. Jeg vil bruke skriveevnen min til å berøre noen, kanskje til og med inspirere. Ambisjoner er viktig, hvordan skal man ellers drives framover? Jeg synes ikke jeg snakker som en drømmer når jeg sier at jeg vil skrive om folk med en historie som kan hjelpe andre.Vaktbikkje

Norges Kreative Fagskole tilbyr et toårig journaliststudium som jeg virkelig har fått tenning på. De har god kontakt med arbeidslivet og flere av studentarbeidene blir også publisert i store og små aviser og tidsskrifter. Det som tiltrekker meg aller mest er de to månedene man blir utplassert i praksis det siste semesteret. Det aller viktigste for å få en fot innafor i media er uten tvil et godt kontaktnett, og det virker det som at man får på NKF. I går var jeg på utdanningsmesse på Lillestrøm og snakket med en journaliststudent fra skolen, som fortalte om skolen, det sosiale og hva hun har gjort i studietiden. Jeg ble overbevist.

Nå kan jeg snart ikke ombestemme meg flere ganger, men jeg blir mer og mer sikker på at dette er veien jeg vil ta. Jeg er supermotivert for å gå to år på NKF nå! Bare så synd at det er lenge til høsten enda…