Jeg tester min makt

Klout-profilen min

Jeg tester ut Klout. En tjeneste som ikke har tatt helt av her til lands, men som man har hørt om hvis man liker sosiale medier.

Det er en tjeneste som ser på hvilken innflytelse du har i sosiale medier, og gjør det om til et tall. Jeg liker konseptet med å kvantifisere hvor mye påvirkning man har. Jeg suger i matte, men synes tall og statistikk er gøy.

Så til testingen. En Klout score rangeres mellom 1 og 100. Jeg har en score på 48 akkurat nå. Midt på treet, altså. Jeg kan se hvem jeg har hatt innflytelse på av følgerne mine, men jeg ser ikke hvordan. Jeg kan spekulere og tolke, men spesifikt er det altså ikke. Jeg tror dette er mer relevant når man har et litt større nettverk enn jeg har. Har jeg fått én mention av noen på Twitter, havner vedkommende øverst på lista over folk jeg påvirker. Hadde jeg vært et større tryne i media, ville lista vært mer representativ for virkeligheten, vil jeg tro.

Jeg blir tildelt en rolle basert på hvordan jeg oppfører meg. Jeg er en Specializer, som vil si at jeg for det meste snakker om et bestemt tema. Under kategorien Topics kan likevel ikke Klout utdype hva dette eller disse temaene er. Så jeg gjetter bare at det er sosiale medier. Selvfølgelig twitrer jeg om andre ting enn dét, men jeg er såpass spesialisert at Klout klassifiserer meg som spesialist. Man kan også være en Socializer, altså en person som er god på dialog med venner og følgere.

Socializer

10KMen Klout er litt juks. Man kan gi og få poeng fra andre, som gir bedre score. Nå har jeg for eksempel 10 poeng jeg kan gi bort, men vil jeg det? Nei. Scoren burde jo måles ut fra den virkelige verden. Ellers er det jo ikke noe poeng, eller? Og ekte statistikk er jo mye morsommere enn falsk.

Kan man måle makt? Og hva bruker man det til? «Jeg har denne scoren på Klout, da kan jeg gjøre slik, for det står på Kloutprofilen min.» Dét kan jo ikke være riktig.

Samtidig gjenspeiler Klout det virkelige liv godt, for i sosiale medier er det faktisk slik at man kan velge hvem man vil være. Hvordan andre mennesker skal oppfatte en. Man kan fremstå som mer populær enn man virkelig er, og man kan fremstå som mer innflytelsesfull enn man egentlig er.

Men når man først skal leke seg med statistikk og morsomme målinger føler jeg det bør være så ekte som mulig. Man føler seg ikke like bra om man jukser seg til en A på eksamen heller.

Statistikk

Bedrifter i USA har brukt Klout flittig til markedsføring, og noen argumenterer til og med for bruk av Klout i ansettelsesprosesser. Slik sett kan «falske» (tilpassede er kanskje et mer riktig ord) være en ulempe.

Det som er gøy med Klout – for jeg liker jo som sagt konseptet – er at man kan bli bevisstgjort på hvilken type man er i de sosiale mediene. Man kan se hvor man står på et gitt tidspunkt, men bestemme seg for å endre oppførsel. Så blir man en annen type.

Men hva skal jeg med denne Klout? Jeg vet ikke. Kan jeg bruke den til noe nyttig? Aner ikke. Slik jeg ser det, er Klout laget av og for mennesker som synes det er gøy å måle og kvantifisere og statistikere (er det et ord?). En fjasefunksjon som ikke kan brukes til noe med mindre det innføres som en skreven regel.

Men fjas kan være fint det også.

Reklamer

Twitter for journalister


I klassen på NKF er vi 30 journalistspirer som alle en dag vil jobbe med «noe innen media» (vil jeg tro da). En av mine hjertesaker er at vi blir mer bevisste på sosiale medier når vi først skal inn i bransjen. Nå tenker du sikkert «Dere er jo så unge, alle bruker jo sosiale medier på deres alder.» Det tenkte jeg også, men sannheten er at de fleste i klassen ikke engang vet hva Twitter brukes til. Derfor dedikerer jeg dette innlegget til dere som er usikre. En slags liste med grunner til at vi som journalister bør bruke Twitter både privat og profesjonelt.

Kontakter og kilder
Det blir ofte sagt at Facebook er stedet du kan snakke med vennene dine, mens Twitter er stedet der du kan snakke med alle du skulle ønske var vennene dine. Det er en god forklaring. På Twitter vil du finne et hav av mennesker innenfor vårt yrke og ikke minst folk med kunnskaper om alt mellom himmel og jord. Se på det som et enormt potensielt kontaktnett og et kildearkiv. Twitter har fjernet barrieren mellom eliten og mannen i gata: alle kan snakke med alle, og det gjør jobben vår mye enklere. Følg maktfolka (f. eks. statsministeren), folk som jobber med ting du skriver om og andre journalister.

Nyhetsoversikt
Vi bruker internett ganske annerledes i dag enn hva vi gjorde for bare fem år siden. Fra å oppsøke hvert enkelt nettsted, lar vi nettstedene komme til oss. RSS-feeds er bare ett eksempel. Ved å følge kontoer på Twitter får man et kjapt og bredt bilde av hva som rører seg i nyhetsbildet til enhver tid, rett i egen feed. Selv følger jeg en hel del aviser og journalister som deler sine nyheter. Det er så mye mer effektivt enn å oppsøke hvert nettsted spesifikt. Jeg ville antakelig ikke oppsøkt alle disse avisene engang, om det ikke var for at jeg kunne samle dem alle på ett sted. Slik har det blitt. @Aftenposten, @journalisten og @NRKno er gode å starte med.

Trender
Twitter er et utmerket sted å henge for å høre enkeltmenneskers stemmer, som er viktig for journalister. Vi skal sette ting på dagsorden, og da må vi jo vite hva folk bryr seg om for tida. Hashtags (#) er et nyttig verktøy her. Gå inn på hashtags.no for å se hvilke temaer som blir mest omtalt i Norge.

Research og dyrking av egne interesser
Fordi Twitter er ment for å dele ting; lenker, bilder, video – alt, er det et ypperlig sted om du ønsker å spesialisere deg i emner eller bare lese om hva som interesserer deg. Her er også hashtags flott, og man kan følge mennesker med samme interesser som en selv. Forutsatt at de deler interessant innhold, kan Twitter da bli din førstekilde for å finne artikler om temaer du skal skrive om. Jeg følger blant annet @socialTalk_no, @NRKbeta og @thomasmoen, som alle deler masse innhold om sosiale medier, som jeg naturlig nok leser mye om.

Dele egne artikler
Det er jo ikke bare de andre som skal dele ting – det skal vi også! Det er ikke til å stikke under en stol at lesertall har mye å si i alle fall om man jobber for en større redaksjon. Derfor bør sakene våre deles med så mange som mulig. Rundt 250 000 nordmenn er nå på Twitter, og det sier seg selv at det er gode muligheter for å få noen ekstra klikk her. Da promoterer du jo samtidig deg selv som journalist, og det er viktig. Ingen vits i å være redd for å synliggjøre seg selv. Twitter er sådan et rimelig trygt sted å gjøre det på: her vil du uansett aldri være alene om å dele egne ting.

Twitter er altså et kjekt verktøy som gjør journalistarbeidet enklere på flere måter. Du vil åpenbart få mest ut av det ved å delta selv, men det er ingenting i veien for å bare følge andre og lese hva som blir lagt ut. Bare det å se titler gjør at du har en viss oversikt over nyhetsbildet hver dag.

Noen grunn til å ikke være der som unge, vordende journalister i et moderne og teknologisk samfunn, ser jeg i alle fall ikke.