Lær barna koding, for helvete!

(Dagens mest barnevennlige tittel også…)

Barn og unge i dag spiller for mye dataspill, sies det. Dataspill gjør dem introverte og late, sies det. Ikke minst blir man avhengig. Det går ut over det sosiale og skolen.

Så hvorfor har så mange eksempler i media vist det motsatte den siste tida?

En far forteller hvordan han oppmuntret sin sønn til å lære seg koding. En hel skoleklasse digger fysikk på grunn av et spill. Selskaper rekrutterer utviklere på datatreff der man tidligere trodde det kun fantes Coladrikkende latsabber.

Ah, så datamaskiner kan altså brukes til noe nyttig, og trenger ikke gjøre kiden din til en taper! Så godt å vite.

Når poden først har fått en datamaskin mellom hendene, og er interessert i å bruke den, kan man jo like gjerne oppmuntre til bruk – på riktig måte. Nå sitter jeg ikke her og sier at spilling er bortkastet, bare så det er sagt. Mye av min barndom ble tilbragt foran en PC. Det startet med læringsspill for barn, med matte, naturfag og språk. Så kom The Sims, og jeg styrte andre personers liv (og lærte meg at jeg er et rutinemenneske…). Da jeg ble litt eldre fattet jeg interesse for strategispill som Civilization og Black & White. Spill der jeg måtte tenke mye, planlegge og deretter utføre. Jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning på kunnskaper og evner jeg har i dag.

Og jeg er ikke engang blant dem som kan kode.

Det å kunne skape noe på en PC i dag, er som å ha superkrefter. Tro meg; hadde jeg kunnet å programmere, ville jeg levd av det, uten tvil. Men jeg oppdaget aldri den muligheten før jeg ble eldre, og nå har jeg aldri tid. Eller, jeg tar meg ikke tid. Jeg tror at man som barn for det første lærer lettere og fortere, og for det andre tar man seg tid til å lære noe. Evnen og muligheten til å sette seg ned med noe og bare gjøre den ene tingen i timesvis. Når man er voksen må man ofre en del ting for å kunne gjøre nettopp dét, og da er det kun de aller mest dedikerte som får det til.

Code.org og den norske varianten Lær Kidsa Koding er i mine øyne fantastiske tiltak, som ønsker å gjøre akkurat det jeg snakker om: Introdusere programmering i skolen, og dermed plante et frø som kan vokse seg til å bli noe stort og fint. Og jeg sier kan, for det er tross alt ikke alle barn som vil se magien i dette. Og det er jo bra; vi trenger ikke at alle blir superutviklere heller. Men det hadde vært flott om de som ble det, ble virkelige superhelter – fordi de har kodet hele livet. Snakker et språk som er naturlig for dem.

Noe av det beste med å kunne skape er mestringsevne. Jeg tror at mange barn som står i fare for å falle utenfor tidlig i skolen, vil kunne «reddes» med spill og programmering. Se bare på ovennevnte skoleklasse, der en dedikert lærer har utviklet et fysikkspill, og dermed økt samtliges karakterer i realfag. Hvorfor skulle ikke det skje i Norge?

Gode karakterer kommer ikke bare av at man er naturlig smart, men av motivasjon. Og motivasjon får man når man greier noe. Men ungene trenger voksne til å vise dem disse mulighetene. Da jeg var liten var det ingen som viste meg dette, naturlig nok, fordi så få ante noe om PC i det hele tatt. De fleste lærerne hadde vel knapt tatt i en. Det samme gjaldt foreldrene.

Når vi først sitter inne med all den kunnskapen vi har i dag, mener jeg den bør overføres til de yngste. Det gjelder å ikke undervurdere dem. Eller mulighetene.

Bare se på disse:
Kids Code the Darndest Things: 10 Amazing Youth Innovators

Just do it!

Løper med kameraJeg går som nevnt et ganske kreativt studie kalt medieproduksjon. Her lærer man ikke å bli kreativ, men basisen til det å kunne lage noe kreativt. Det er først når du vet hvilke muligheter du har at du kan virkeliggjøre idéene dine.

Om ikke så lenge er jeg ferdig utdannet medieprodusent, eller hva jeg skal kalle det, og har vel uttrykt at jeg ikke er så selvsikker som jeg burde være. Mye av grunnen til det er at jeg ikke har benyttet de mulighetene skolen gir studentene til å utfolde seg. Veldig mange forventer mer av skolen enn hva den har gitt dem, men veldig få har faktisk tatt initiativ til egen læring. Vil man bli en flink videoprodusent er man pent nødt til å trene, og det holder ikke med skoleoppgavene man har fått i løpet av studietiden.

Det handler om å aktivt se etter muligheter til å praktisere faget man er interessert i. Jeg har i snart tre år hatt en fin utstyrspark og flere redigeringslaber til disposisjon når enn jeg måtte ønske, men jeg har utrolig nok ikke benyttet dem til annet enn nettopp disse skoleoppgavene. Det kan jeg angre på, det. Man kan ikke få kunnskap rett i fanget, man må oppsøke den selv. Det man burde gjøre var å ta med seg kamera, løpe rundt og gjøre opptak og så rett på laben etterpå. Gjerne sitte der hele natta.

Om du har muligheten til å bruke ordentlig utstyr og bli erfaren innen ditt interesseområde, så nøl ikke med å bruke den. En skikkelig portefølje er ikke dumt å ha når man etter endt utdanning skal ut i et marked der kun de beste er gode nok.