Lær barna koding, for helvete!

(Dagens mest barnevennlige tittel også…)

Barn og unge i dag spiller for mye dataspill, sies det. Dataspill gjør dem introverte og late, sies det. Ikke minst blir man avhengig. Det går ut over det sosiale og skolen.

Så hvorfor har så mange eksempler i media vist det motsatte den siste tida?

En far forteller hvordan han oppmuntret sin sønn til å lære seg koding. En hel skoleklasse digger fysikk på grunn av et spill. Selskaper rekrutterer utviklere på datatreff der man tidligere trodde det kun fantes Coladrikkende latsabber.

Ah, så datamaskiner kan altså brukes til noe nyttig, og trenger ikke gjøre kiden din til en taper! Så godt å vite.

Når poden først har fått en datamaskin mellom hendene, og er interessert i å bruke den, kan man jo like gjerne oppmuntre til bruk – på riktig måte. Nå sitter jeg ikke her og sier at spilling er bortkastet, bare så det er sagt. Mye av min barndom ble tilbragt foran en PC. Det startet med læringsspill for barn, med matte, naturfag og språk. Så kom The Sims, og jeg styrte andre personers liv (og lærte meg at jeg er et rutinemenneske…). Da jeg ble litt eldre fattet jeg interesse for strategispill som Civilization og Black & White. Spill der jeg måtte tenke mye, planlegge og deretter utføre. Jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning på kunnskaper og evner jeg har i dag.

Og jeg er ikke engang blant dem som kan kode.

Det å kunne skape noe på en PC i dag, er som å ha superkrefter. Tro meg; hadde jeg kunnet å programmere, ville jeg levd av det, uten tvil. Men jeg oppdaget aldri den muligheten før jeg ble eldre, og nå har jeg aldri tid. Eller, jeg tar meg ikke tid. Jeg tror at man som barn for det første lærer lettere og fortere, og for det andre tar man seg tid til å lære noe. Evnen og muligheten til å sette seg ned med noe og bare gjøre den ene tingen i timesvis. Når man er voksen må man ofre en del ting for å kunne gjøre nettopp dét, og da er det kun de aller mest dedikerte som får det til.

Code.org og den norske varianten Lær Kidsa Koding er i mine øyne fantastiske tiltak, som ønsker å gjøre akkurat det jeg snakker om: Introdusere programmering i skolen, og dermed plante et frø som kan vokse seg til å bli noe stort og fint. Og jeg sier kan, for det er tross alt ikke alle barn som vil se magien i dette. Og det er jo bra; vi trenger ikke at alle blir superutviklere heller. Men det hadde vært flott om de som ble det, ble virkelige superhelter – fordi de har kodet hele livet. Snakker et språk som er naturlig for dem.

Noe av det beste med å kunne skape er mestringsevne. Jeg tror at mange barn som står i fare for å falle utenfor tidlig i skolen, vil kunne «reddes» med spill og programmering. Se bare på ovennevnte skoleklasse, der en dedikert lærer har utviklet et fysikkspill, og dermed økt samtliges karakterer i realfag. Hvorfor skulle ikke det skje i Norge?

Gode karakterer kommer ikke bare av at man er naturlig smart, men av motivasjon. Og motivasjon får man når man greier noe. Men ungene trenger voksne til å vise dem disse mulighetene. Da jeg var liten var det ingen som viste meg dette, naturlig nok, fordi så få ante noe om PC i det hele tatt. De fleste lærerne hadde vel knapt tatt i en. Det samme gjaldt foreldrene.

Når vi først sitter inne med all den kunnskapen vi har i dag, mener jeg den bør overføres til de yngste. Det gjelder å ikke undervurdere dem. Eller mulighetene.

Bare se på disse:
Kids Code the Darndest Things: 10 Amazing Youth Innovators

Advertisements

Barn på Facebook?

 

Barn på Facebook

I den verdensberømte lokalavisa Østlendingen er det lørdag publisert en artikkel om en familie der både barna og foreldrene er på Facebook. De voksne ønsker å følge med på hva som skjer med barna deres også på den digitale plattformen. Dette fikk meg til å tenke: Er sosiale medier som Facebook egentlig noe for barn? Hvorfor skal barn under 16 år delta på noe som i stor grad er tilpasset unge voksne?

Kall meg gjerne gammeldags, men personlig mener jeg at barn ikke har noe på Facebook å gjøre. Man kan argumentere med at nettstedet har til hensikt å bringe mennesker sammen for å lettere holde kontakten over større avstander, men innholdet på siden er som regel ikke på nivå med det et barn forstår. Det at foreldrene oppretter en egen profil der for å kunne følge med på hva barna gjør er en fin måte å delta i barnas hverdag på, men å la dem være der i det hele tatt tyder vel på at de ikke er like oppdatert som de burde være.

På min egen Facebook-wall er statusene fra venner stort sett av typen ”i kveld skal jeg på fylla” eller ”i dag er jeg fyllesjuk”. Veldig få handler om noe et barn kan relatere til. Også bilder som blir publisert er ofte fra festen kvelden før eller andre typiske voksenaktiviteter. Så bortsett fra de mange spillene som finnes, ser jeg ikke hvordan ungene kan få noe særlig ut av å være en del av dette nettsamfunnet. I Østlendingen-artikkelen sier den yngste sønnen på 13 år at han bruker Facebook mest til nettopp spill, at han ikke legger ut så mye personlig. Da er vel hele poenget med Facebookprofilen borte? Eller har samfunnet vårt, både på voksen- og barnenivå, blitt slik at man være en del av Facebookhysteriet for å være en del av samfunnet ellers?

Som nevnt tror jeg ikke at alle foreldre vet så mye om Facebook. De er en del av en generasjon som ikke har noen stor erfaring med verken internett eller sosiale medier. Mange vet ikke engang hvordan man bruker PC, selv om det i stor grad har vært et arbeidsverktøy de to siste tiårene. Det å bruke nettet med alt det har å tilby av sosiale tjenester og mulighet til å eksponere seg selv er de ikke vant med, og dermed har de ingenting å komme med når de skal sette rammer for barnas databruk. Å opprette en profil på Facebook er en forutsetning og et godt sted å starte når man skal bli kjent med dette nettstedet, men er du ikke en del av en generasjon som bruker tjenesten naturlig, vil man heller ikke bli kjent med alle aspektene ved fenomenet.

Jeg sier ikke at barn er helt uten evne til å være kritiske og ansvarlige i forhold til nettvett. Ifølge forskning.no er faktisk de fleste barn svært flinke til akkurat dette. Men internett har vokst seg til å bli noe så stort at alle kan utgi seg for å være hvem som helst, og man kan få folk til å tro hva som helst. Et godt eksempel er bloggen Flinke Piker, der det til slutt viste seg å være en enkeltperson som utgav seg for å være tre ekstremt seksuelt aktive venninner. Selv om det nok var mange som gjennomskuet historien på en eller annen måte, ble aldri bloggeren avslørt før hun selv valgte å gå ut i media. Jeg vil tippe at en del av leserne slukte alt hun publiserte og en del syntes nok det var overdrevet, men valgte likevel å tro at personene var ekte. Denne episoden gjorde såvidt jeg vet ingen skade på noen, men vi hører om nok av tilfeller der barn er blitt lurt til å møte mennesker de har møtt på nett, som egentlig er gamle griser med skumle baktanker.

Så hvordan skal foreldre som kan mye mindre enn barna kunne argumentere for at de ikke skal få lov til å ha profil på Facebook? Barna kan i utgangspunktet si hva de vil og foreldrene vil tro det, fordi de ikke har erfaring med opplegget. Og hvordan skal man forklare barn konsekvenser av å publisere innhold på nett og de risikoene som finnes med sosiale medier? Jeg mener skolen har et ansvar her. Jeg aner ikke hvor stor vekt grunnskolen legger på bruk av internett i dag, men de burde absolutt ta opp temaet mer enn én gang og sørge for at barna forstår hva det innebærer å delta på Facebook. Det er også en selvfølge at det blir tatt opp på foreldremøter og lignende, slik at man kan diskutere hva man bør gjøre og hva som er vanlig praksis i andre familier. Har man ikke peiling på hva Facebook dreier seg om bør man aktivt gå inn for å finne det ut, slik at man har noen kloke ord å komme med når poden på 12 år registrerer seg der. Et godt sted å starte er barnevakten.no, som har mange tips for både bruk av internett, tv og mobiltelefon.