Endelig der

Freedom

Jeg har overlevd min første uke i full jobb. Jeg har mye på hjertet.

For et par uker siden tenkte jeg: Hjelp! Eller, kanskje litt mer sånn: *gulp* Jeg er snart ferdig på skolen, og da skal jeg jobbe. Bare jobbe. Ikke studere. No more pensum. Jeg burde hoppe av glede, sant? Derimot er jeg nesten litt nervøs. Jeg har jo alltid vært elev og student, jeg. Hva skal jeg gjøre nå da? Er jeg klar for dette?

Når arbeidsdagen er over, kan jeg faktisk gå hjem og gjøre noe annet enn å studere. Tanken er himmelsk, men gjør også at jeg føler meg litt tom, på en måte. Jeg vet ikke hva jeg skal fylle det tomrommet med.

En helt ny tankegang!

Og nå har den tiden kommet.

Studietida er over, jeg har en jobb. Og jeg elsker det så langt. Jeg har en helt ny ro over meg, når jeg nå slipper å ha den konstante skyldfølelsen over at det er noe jeg burde ha gjort. I et tidligere innlegg skrev jeg grunnene til at jeg valgte å hoppe av studiet, og jeg har stort sett fått innfridd mine forventninger.

Men det er noe mer: I lengre tid har jeg følt meg utbrent og uinspirert, jeg har slitt med å bry meg om skolen og det å virkelig brenne for noe. Til og med ting jeg har brent for tidligere ble vanskelig. Men nå, bare i løpet av den første uka i arbeid, kjenner jeg en ny giv. Jeg er engasjert, jeg trives og jeg VIL virkelig gå på jobb klokka 07.00 hver dag.

Jobben jeg har er noe unik, fordi jeg er den eneste som utfører den på heltid. Det medfører et stort ansvar, og jeg innser at jeg mest sannsynlig ikke ville fått en slik sjanse noe annet sted. Det gjør meg inspirert, og jeg håper det varer.

Fortsatt er det en liten stemme inni meg som prøver å hindre meg i å slappe av når jeg ikke er på jobb. Men det kan jeg vel ikke forvente at endrer seg bare den første uka. Men ting går i riktig retning.

Advertisements

Et godt sted å lære

Nå har jeg vært i praksis to dager i uken i to uker, og jammen er det moro allerede!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg føler meg som en idiot mange ganger, fordi jeg som regel må svare nei på spørsmål om jeg har lært ting. Men det gjør ingenting, virker det som, for på den lille tiden jeg har vært der har jeg lært masse. Og man skulle kanskje tro at de som jobber der ville være opptatt av egne ting og ikke ha tid til meg, men det er ikke tilfellet. Tvert imot er de ivrige etter å vise meg hvordan de gjør ting og hvordan ting fungerer. Jeg tror ikke jeg kunne valgt en bedre praksisplass.

Hittil har jeg vært med på å rigge før filming i studio samt lært litt bruk av HD-kamera, og ikke minst har jeg fått prøve meg i Adobe After Effects, som jeg aldri hadde brukt før. Dessuten har jeg fått klippet litt, som er den delen jeg liker aller best med prosessen. Postproduksjon har alltid vært mer interessant for meg enn selve filmingen. Og når jeg nå har fått leke i After Effects, som er som Photoshop for video, er jeg i himmelen.

Utover høsten har jeg blitt lovet å være med på flere prosjekter, og jeg gleder meg. Usikkerheten jeg følte før semesteret kom i gang er så og si borte, og jeg har fått igjen ”gløden”. Jeg merker at jeg koser meg når jeg er på Lillehammer, det er noe helt annet å drive med video i en ordentlig bedrift enn å gjøre det på skolen. Misforstå meg rett, på skolen har vi flott utstyr og mulighet til å utfolde oss mye, men det er noe med at dette er på ordentlig. Dette er slik det faktisk fungerer i arbeidslivet.

Den gode følelsen jeg får når jeg får drive med video gjør at jeg har lyst til å lære meg mer og bli flink. Jeg er motivert igjen. Hurra!