Hvorfor jeg forsvant fra sosiale medier

Så – jeg tok en slags pause fra sosiale medier. Noen vil kanskje kalle det avvenning, men jeg forbinder avvenning med abstinenser, og det har jeg faktisk ikke hatt. Det bare skjedde. Plutselig sjekket jeg aldri Twitter , og jeg var aldri særlig aktiv på Facebook mer – helt uten problemer. Slik har det blitt: Det føles nesten som en bragd at det var enkelt. Satt på spissen kunne jeg sagt at jeg meldte meg ut av en stor del av dagens samfunn, for det er jo sosiale medier blitt.

Er jeg spik spenna gærn?!

Neida. Årsaken til denne plutselige stansen i min fascinasjon – og ja, sikkert avhengighet – av sosiale medier, var en stadig klarere bevissthet om at den var ute av kontroll. Det var for mange impulser; konsentrasjonen min ville hele tiden splitte seg i tre hundre, og jeg holdt på å eksplodere. Jeg ble et urolig, ufokusert og stressa menneske, og jeg hatet det. Så jeg holdt opp. Jeg trengte å få tilbake kontrollen.

Det er noe galt når man ikke får til å fokusere på jobb eller skole i mer enn ett minutt av gangen, fordi man føler at det hele tiden er noe man bør få med seg et sted ute i verden. På Internett.

Jeg tilhører en generasjon som fikk med seg det siste av hverdagene uten PC. Da jeg var åtte år fikk jeg min aller første stasjonære datamaskin. Den brukte jeg til å legge puslespill og til å skrive søte små barnehistorier i Wordpad. I gamle dager. De som er født bare noen få år seinere vet ikke hvordan en skoledag uten distraherende SMSer er. De vet ikke hvordan en bukselomme kjennes ut uten en mobil oppi.

Hjernens rastløshet

Dagens unge er rastløse på en helt annen måte enn jeg var da jeg var barn. Mange av mine klassekamerater hadde det man kalte «mark i rumpa»; manglende evne til å sitte stille. I dag er det hodet som ikke kan stå stille. Det trenger kontinuerlig stimulans, og det får det: Gjennom statusoppdateringer på sosiale medier, rullende nyhetsfeeder og gjennom TV. Nå er riktignok sistnevnte en del eldre enn meg selv, men TV-produksjoner tilpasser seg også den nye tiden. Klippingen er raskere. Det må den være, ellers faller seeren av. Det blir for kjedelig. Slikt sier noe om samfunnet vårt på så mange måter.

Man trenger ikke være rakettforsker for å påstå at det jeg beskriver over, er mye av årsaken til at mennesket sliter med stress. Med så mye stimulans, og i tillegg en forventning om at man skal være med på alt, er det uunngåelig å gå på en smell.

Vær våken

Det er derfor viktig å være bevisst, og motbevegelsen til sosiale medier-trendene har lenge ventet på sin tur. Nå kommer det for fullt: Mindfulness. Å leve i nuet. Være våken, og legge fra seg de tingene som stresser en. Slappe av, meditere. Arbeidsplassene arrangerer stressmestringskurs, og dét er ikke uten grunn. Vi fikk de teknologiske mulighetene i fanget, kastet oss over dem – og vi aner ikke hvordan vi skal stoppe det når det går over stokk og stein.

Det finnes likevel mange ting du kan gjøre uten noe kurs for å komme vekk fra den digitale hverdagen en stund. Her er tre av dem:

Finn tilbake til de analoge fritidssyslene

Les en bok. Jeg syntes dette var utrolig vanskelig, fordi jeg ikke lenger var vant til å lese lengre tekster. Men da jeg tvang meg til å sitte der med historien, ble omverdenen plutselig borte. Å leve seg inn i noen andre menneskers liv i en fremmed virkelighet på slutten av dagen, er bare utrolig avkoblende.

Gjør alvor av den kaffen

Møt folk på ordentlig. Gå på kafé, gå en tur – anything – og bare prat. En ordentlig samtale er det ingenting som kan erstatte.

Eliminer dørstokkmila

Jeg kaster like godt stein i glasshus, og oppfordrer dere til å trene. Selv har jeg brukt lang tid på å komme meg dit, men trening kurerer virkelig gruff. For det første er det din private terapitime: Hjernen får bearbeidet tankene dine mens du svetter på sykkelen eller tredemølla. For det andre har du kanskje et mål – og det å ha et mål som ikke har med verken jobb eller studier å gjøre, er viktig. Å føle at man mestrer noe mer enn akkurat hva man fyller arbeidsdagen med, og å ha noe helt utenforstående å jobbe mot.

Bare disse tre enkle – og kanskje helt opplagte – tiltakene gjør at du fyller dagen din med mer enn bare ting som kommer fra Internett. Jeg sitter foran skjermen åtte timer daglig på jobb, men hjemme vil jeg ha mulighet til å velge.

Jeg vil ikke studere mer

Vurderer å bare starte en matblogg, det er sikkert enklere å oppdatere ofte da… Uansett, her er siste nytt:

Jeg skal slutte på skolen og gå ut i jobb! Sånn. Now it’s out there.

Så til utdypningen.

Jeg begynner å tenke at jeg er avhengig av å gjøre minst ett drastisk valg i året. I fjor ville jeg gå vekk fra fornuften for å bli journalist, og det har jeg gjort. Likevel har jeg nå innsett at utdanningen ved NKF ikke var helt hva jeg hadde tenkt meg. Det er en skole med mye hands-on og man har ansvar for egen læring, det er flott. Likevel er det nok en utdanning for de som er avhengige av mye oppfølging. Jeg som alle andre er jo avhengig av tilbakemelding for å bli bedre, men jeg trenger ikke få det «i fanget». På videregående var jeg nok glad i å lese meg til kunnskap, men etter tre år på høgskole, lærer jeg nå best av learning by doing. Da mener jeg «doing» som i en arbeidssituasjon, ikke en skoleoppgave. Den praksisen jeg har fått på bare tolv uker har vært overveldende lærerik, og jeg forventer at det fortsetter slik det neste året.

Ja, for fra høsten av skal jeg faktisk bli (nesten) voksen og jobbe fulltid. Fryktelig beleilig at folk på jobben bestemmer seg for å formere seg akkurat da jeg har «identitetskrise»… Så fikk jeg altså tilbud om dette vikariatet da, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre avgjørelse for meg akkurat nå.

Nå tenker nok mange at å droppe ut av skolen høres veldig brutalt og ufornuftig ut. Jeg er jo så godt i gang, med bare ett år igjen osv. Jeg har ingenting å bevise for noen andre enn meg selv, men lufter gjerne mine tanker om avgjørelsen likevel:

Grunner til å fortsette på skolen

Utdanning får deg fram

I de fleste bransjer blir høyere utdanning stadig viktigere, og vil man noe sted, er man pent nødt. Jeg har allerede tre år med bachelor bak meg, som har skaffet meg den jobben jeg har i dag. Bare det å ha en grad, uansett emne, ser bra ut på CVen, og vil gi deg helt andre jobbmuligheter enn uten. Studietiden er også en ypperlig mulighet til å bygge kontaktnett, noe jeg har gjort og fått utbytte av mange ganger allerede.

Grunnleggende kunnskap

Det er kjekt å ha en solid teoretisk bakgrunn «i bånn», det gjelder også for journalister. Jeg har lært utrolig mye på bare litt over ett semester, og det har kommet godt med i jobben allerede. Det å kunne presseetikk, være sjangerbevisst og vite hvilke prinsipper journalister står for, er verdifullt. Det er ikke sikkert jeg ville lært det samme like raskt eller på samme måte i praksis.

Utplassering i bedrift

Norges Kreative Fagskole sender – som Høgskolen – ut sine studenter i praksis i to måneder siste semester. Mitt mål hele veien har vært å få være hos Aftenposten i denne perioden. Det er en gyllen sjanse til å skaffe seg både erfaring, en god referanse og ikke minst sjekke ut akkurat den redaksjonen man har lyst til å jobbe i.

Studentlivet

Den lille «studentbobla» er åpenbart noe helt for seg selv. Man lever på en spesiell måte som man sannsynligvis aldri vil få mulighet til seinere. Sove lenge, feste mye, få nye venner, legge opp sin egen timeplan. Man kan være rutinert eller totalt urutinert, alt etter hva som passer. NKF har obligatorisk oppmøte på alle timer, så det er ikke like fritt som høgskoler og universitet, men det er mye ledig tid likevel.

Grunner til å droppe skolen og begynne å jobbe

Erfaring

Jeg ville fått praksis som student også, men bare i to måneder, og det er lenge til. Ved å ta denne jobben, får jeg erfaring NÅ og kanskje helt opp til i tolv måneder. Riktignok ikke i Aftenposten, men så har det seg slik at jeg på den korte tiden jeg har jobbet i Startsiden, har rukket å bli glad i plassen. Jeg trives med arbeidsoppgavene og sosialt, og det er alt som betyr noe for meg akkurat nå. Hva som skjer når vikariatet er over, vet jeg jo ikke ennå, men det er en problemstilling jeg like godt kan bli vant med om jeg skal være i bransjen. Får jeg en god referanse, er jeg uansett ikke sjanseløs etterpå.

Lei av å studere

Man kan bli lei av studenttilværelsen også, og den følelsen kjenner jeg på nå. Det er ganske komplekst, men bunner nok til syvende og sist i at jeg er lei av å alltid «ta med jobben hjem». Som student kan du lese og gjøre innleveringer i det uendelige, man blir aldri ferdig før eksamen er over. Det er ingen fast arbeidstid, og  man har alltid noe hengende over seg. Det gjør – i alle fall for min egen del – at man får dårlig samvittighet av å gjøre andre ting. Jeg er kommet til det punktet at alt dreier seg om skolen, og det blir feil. Jeg gleder meg til å faktisk kunne legge fra meg arbeidet klokka 15-16 de fleste dager, og deretter ha tid til andre ting. Disse andre tingene kommer i et eget punkt.

Struktur

Punktet over går litt over i dette. Jeg har etter hvert innsett at jeg, selv om jeg setter stor pris på friheten studenthverdagen gir meg, er avhengig av en viss rutine for å kunne fungere optimalt. Både fysisk og psykisk. Jeg tror en fast arbeidstid fra 08-15, eller hva det nå blir, vil hjelpe på dette området.

Økonomi

Jeg trenger ikke si at å tjene penger er viktig. Jobben jeg har tatt er et vikariat, men det betyr i alle fall at inntekten min vil være forutsigbar – og ikke minst stor – det neste året. Jeg får spart opp til nedbetaling av studielån, for eksempel. En annen ting er at NKF koster mye penger, og det er ikke noe poeng i å betale for noe man ikke verken får maksimalt ut av eller i det hele tatt har lyst til. Spesielt ikke når jeg, som sagt i punkt 1, vet at jeg ikke vil ha noen bedre sjanser for å få jobb (satt litt på spissen) enn de som ikke har tatt samme utdanning, når jeg går ut etter to år.

Finne seg sjøl

Tja, hvem er jeg egentlig? I studietida har jeg prøvd mye nytt og forskjellig og funnet ting jeg liker og ikke liker. Studietida har vært fint som modningsprosess. Spesielt det siste året har vært ganske stappfullt av nye impulser, med ny by, nye mennesker, ny livsstil og bare masse nytt hele tida. Nå står jeg her og lurer litt på hva som egentlig skjedde, for alt har gått så fort. Hjernen jobber på høygir og prøver å få noe fornuftig ut av det hele. Når jeg nå har stoppet litt opp for å reflektere, føler jeg at det har gått litt over stokk og stein. Det er litt utmattende. Helt vanlig, sikkert, men ikke noen mindre utfordring fordet. Jeg tror at ved å komme meg ut i  arbeidslivet og få denne ene faste rutinen som en jobb er, vil jeg ha tid til å finne «mine» ting. Tingene som jeg liker, og som jeg vil ta med meg videre, istedet for å hoppe fra ting til ting hele tiden. Jeg har et behov for å finne en identitet, selv om det kan høres dypt og dramatisk ut. Jeg vil kunne ha hobbyer uten å få dårlig samvittighet; lese ei bok, følge med på tv-serier, trene så ofte som jeg vil – slike ting. Klart jeg vil ha oppgaver hengende over meg i jobben også, men det vil ikke være konstant.

Det er ikke meningen at dette innlegget skal idyllisere arbeidslivet på noen måte, jeg er forberedt på de utfordringer som følger av full jobb. Og jeg oppfordrer ingen til å droppe ut av skolen uten å tenke nøye gjennom det først. Dette er ikke en avgjørelse jeg har tatt på fem minutter. Jeg ville ikke avbrutt utdanningen om jeg ikke hadde noe bedre å gå til. Jeg er utrolig fornøyd med valget jeg har gjort.

Jeg tester min makt

Klout-profilen min

Jeg tester ut Klout. En tjeneste som ikke har tatt helt av her til lands, men som man har hørt om hvis man liker sosiale medier.

Det er en tjeneste som ser på hvilken innflytelse du har i sosiale medier, og gjør det om til et tall. Jeg liker konseptet med å kvantifisere hvor mye påvirkning man har. Jeg suger i matte, men synes tall og statistikk er gøy.

Så til testingen. En Klout score rangeres mellom 1 og 100. Jeg har en score på 48 akkurat nå. Midt på treet, altså. Jeg kan se hvem jeg har hatt innflytelse på av følgerne mine, men jeg ser ikke hvordan. Jeg kan spekulere og tolke, men spesifikt er det altså ikke. Jeg tror dette er mer relevant når man har et litt større nettverk enn jeg har. Har jeg fått én mention av noen på Twitter, havner vedkommende øverst på lista over folk jeg påvirker. Hadde jeg vært et større tryne i media, ville lista vært mer representativ for virkeligheten, vil jeg tro.

Jeg blir tildelt en rolle basert på hvordan jeg oppfører meg. Jeg er en Specializer, som vil si at jeg for det meste snakker om et bestemt tema. Under kategorien Topics kan likevel ikke Klout utdype hva dette eller disse temaene er. Så jeg gjetter bare at det er sosiale medier. Selvfølgelig twitrer jeg om andre ting enn dét, men jeg er såpass spesialisert at Klout klassifiserer meg som spesialist. Man kan også være en Socializer, altså en person som er god på dialog med venner og følgere.

Socializer

10KMen Klout er litt juks. Man kan gi og få poeng fra andre, som gir bedre score. Nå har jeg for eksempel 10 poeng jeg kan gi bort, men vil jeg det? Nei. Scoren burde jo måles ut fra den virkelige verden. Ellers er det jo ikke noe poeng, eller? Og ekte statistikk er jo mye morsommere enn falsk.

Kan man måle makt? Og hva bruker man det til? «Jeg har denne scoren på Klout, da kan jeg gjøre slik, for det står på Kloutprofilen min.» Dét kan jo ikke være riktig.

Samtidig gjenspeiler Klout det virkelige liv godt, for i sosiale medier er det faktisk slik at man kan velge hvem man vil være. Hvordan andre mennesker skal oppfatte en. Man kan fremstå som mer populær enn man virkelig er, og man kan fremstå som mer innflytelsesfull enn man egentlig er.

Men når man først skal leke seg med statistikk og morsomme målinger føler jeg det bør være så ekte som mulig. Man føler seg ikke like bra om man jukser seg til en A på eksamen heller.

Statistikk

Bedrifter i USA har brukt Klout flittig til markedsføring, og noen argumenterer til og med for bruk av Klout i ansettelsesprosesser. Slik sett kan «falske» (tilpassede er kanskje et mer riktig ord) være en ulempe.

Det som er gøy med Klout – for jeg liker jo som sagt konseptet – er at man kan bli bevisstgjort på hvilken type man er i de sosiale mediene. Man kan se hvor man står på et gitt tidspunkt, men bestemme seg for å endre oppførsel. Så blir man en annen type.

Men hva skal jeg med denne Klout? Jeg vet ikke. Kan jeg bruke den til noe nyttig? Aner ikke. Slik jeg ser det, er Klout laget av og for mennesker som synes det er gøy å måle og kvantifisere og statistikere (er det et ord?). En fjasefunksjon som ikke kan brukes til noe med mindre det innføres som en skreven regel.

Men fjas kan være fint det også.