Hei, inspirasjon!

Dette er hva jeg fikk opp da jeg søkte på "inspired" og "creative" på Colourbox. Hvorfor er soloppganger alltid med når man snakker om inspirasjon? Hmm.

I dag har jeg vært på BloggCamp. Litt fordi det var gratis, mye fordi jeg er så nerd at jeg liker foredrag og sånt, men aller mest for å bli inspirert. Jeg har en tendens til å bli overinspirert av slike ting, faktisk. Når jeg går hjem etter å ha hørt på mennesker som har fått til noe, ivrer jeg etter å få til noe, jeg også. Jeg vil starte mange prosjekter på én gang, få til alt på én gang.

Akkurat slik har jeg det nå.

BloggCamp er altså en fagdag der man får servert mange små foredrag med litt faglig input i hver. Blogging, markedsføring – både personlig og profesjonell – og foto var årets emner. Jeg er interessert i dem alle. Så nå prøver jeg å organisere all informasjonen, og finne ut hvordan jeg kan bruke den til noe fornuftig.

Inspya - inspire

Her er hva jeg sitter igjen med etter BloggCamp2012:
1. Jeg vil bli en bedre blogger

…fordi blogging er så j*vlig viktig. Neida, men jeg liker jo egentlig å skrive her inne, så hvorfor det skjer så sporadisk aner jeg ikke. Eller, jeg vet jo at det kommer av andre prioriteringer (Du vet; Facebook, Twitter, fjas). Likevel burde jo skrivegleden motivere meg til å blogge mer. Men nei. Og når jeg først gjør det, er det så og si ingen rød tråd heller. Det skal man jo ha, sier de. Nå har jeg litt sosiale medier, litt reise, litt personlige greier – det blir ingenting av noe. I dag har jeg fått mange gode tips som jeg håper jeg kan bruke når jeg bare blir ferdig som student – om TRE uker!

2. Jeg vil fortsatt jobbe i media

Det er ingen tvil om hvor hjertet mitt ligger hva karriere angår. Jeg har nok perioder hvor jeg går lei av maset om sosiale medier (derav lang pause fra dette temaet her inne), men jeg fikk en god boost i dag. Påvirkningskraften man oppnår gjennom disse er helt unik, og jeg slutter ikke å fascineres av det. I dag er jeg journalist, noe jeg vil fortsette med så lenge jeg synes det er gøy. Om ti år er jeg fortsatt i media, men kanskje på «den andre siden». Kommunikasjon er så vanskelig for mange, og jeg vil være en del av teamet som gjør det enklere.

3. Jeg må ta vare på hobbyen min

…som er foto. Bare tjue minutter av dagens opplegg handlet om fotografi, men det var nok til å motivere meg til å ta flere bilder. Jeg elsker å ta bilder. Så fort jeg får et kamera mellom hendene, er det ikke måte på hvor spennende en kvist kan bli. Også en ting som blir nedprioritert av grunner jeg ikke forstår. Det verste er at det er jo så lett. Hele verden er et eneste fotostudio, men jeg klarer likevel ikke ta med meg kameraet i veska. Tre uker…

Midt i eksamenstida var dette akkurat det avbrekket jeg trengte. Nå er jeg inspirert igjen, endelig.

Advertisements

Mitt liv uten kaffe

Kaffe <3

For noen uker siden – eller helt eksakt 19 dager siden – bestemte jeg meg for å kutte ut kaffe. Helt. Cold turkey med en gang. Ikke fordi jeg skulle slutte for alltid, og ikke fordi jeg ville pine meg selv. Jeg ville bare se hvilken effekt det ville ha på meg. Som et morsomt lite eksperiment. Jeg følte meg ofte utmattet, og uten at jeg er noen forsker, kan det jo hende kaffe hadde en ørliten rolle her. Så jeg bestemte meg for å droppe kaffen i én måned, og heller drikke te.

Og gud, for en effekt jeg merket.

1. Hodepine

Ca. alle jeg har fortalt dette til har spurt om jeg har hatt mye vondt i hodet. En utbredt bivirkning av plutselig «mangel» på koffein i kroppen. Og joda, jeg fikk det de første par dagene. Rett i medusinskapet og inn i Paracetens lindrende rus. Nåja, rus får man vel ikke akkurat av to piller, men. Heldigvis gikk det over fort, og det var slett ikke det verste jeg opplevde.

2. Slapphet

Surprise; jeg ble trøtt av å ikke drikke kaffe. Behovet for å ta seg en lur meldte seg ganske kjapt, jeg klarte rett og slett ikke la være. MEN etter en ukes tid merket jeg at jeg ble mer og mer opplagt igjen, så jeg trodde jeg kunne klart meg fint uten kaffe sånn rent energimessig. Det sier også noe om min teori om at det å drikke mye kaffe etter hvert kan gjøre en immun mot koffeineffekten. Selvfølgelig kan utmattelse ha andre årsaker også, faktisk uendelig mange andre årsaker. Men denne uka har jeg merket av energinivået har dalt kraftig igjen, så det var en kortvarig glede, det der. Men fortsatt ikke det verste.

3. Irritabel

Nå skjønner du, har vi kommet til det verste. Ganske kort tid etter at kroppen fikk kjenne på koffeinsuget, ble jeg transformert. Til Superirritable Idabitch! Enorme humørsvingninger, generell bitterhet (eller vent, den var kanskje der fra før den) og nedovermunn. Dette jobbet jeg virkelig hardt for å skjule altså. Har ikke hørt noen klager heller, men JEG merket det, og det var jævlig. Er kaffe virkelig min kilde til lykke? Kan virke sånn, gitt. Ikke at det er verdens undergang, men det skremmer meg at humøret mitt blir så påvirket av en sånn filleting. Jeg liker definitivt Solstråle-Ida bedre enn Superirritable Idabitch.

4. Kroppen

Kort sagt: Kaffe er et utmerket middel for god fordøyelse. Say no more.

Så i dag kapitulerte jeg, rett og slett. Jeg liker ordet kapitulere. Det er mye finere enn å si «Jeg ga opp». For jeg gjorde ikke egentlig det. Ok da, så gjorde jeg kanskje det, men det var av hensyn til meg selv og de rundt meg, jeg lover. Så nå trapper jeg veldig forsiktig opp igjen. Den første kaffen var himmelsk, kan jeg fortelle dere. Nesten orgasmisk. Uten at det betyr at det blir 19 nye dager med kaffekutt igjen med det første, bare for å få den opplevelsen. No way.

Kaffe ❤

Foto: Colourbox

Jeg vil ikke studere mer

Vurderer å bare starte en matblogg, det er sikkert enklere å oppdatere ofte da… Uansett, her er siste nytt:

Jeg skal slutte på skolen og gå ut i jobb! Sånn. Now it’s out there.

Så til utdypningen.

Jeg begynner å tenke at jeg er avhengig av å gjøre minst ett drastisk valg i året. I fjor ville jeg gå vekk fra fornuften for å bli journalist, og det har jeg gjort. Likevel har jeg nå innsett at utdanningen ved NKF ikke var helt hva jeg hadde tenkt meg. Det er en skole med mye hands-on og man har ansvar for egen læring, det er flott. Likevel er det nok en utdanning for de som er avhengige av mye oppfølging. Jeg som alle andre er jo avhengig av tilbakemelding for å bli bedre, men jeg trenger ikke få det «i fanget». På videregående var jeg nok glad i å lese meg til kunnskap, men etter tre år på høgskole, lærer jeg nå best av learning by doing. Da mener jeg «doing» som i en arbeidssituasjon, ikke en skoleoppgave. Den praksisen jeg har fått på bare tolv uker har vært overveldende lærerik, og jeg forventer at det fortsetter slik det neste året.

Ja, for fra høsten av skal jeg faktisk bli (nesten) voksen og jobbe fulltid. Fryktelig beleilig at folk på jobben bestemmer seg for å formere seg akkurat da jeg har «identitetskrise»… Så fikk jeg altså tilbud om dette vikariatet da, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre avgjørelse for meg akkurat nå.

Nå tenker nok mange at å droppe ut av skolen høres veldig brutalt og ufornuftig ut. Jeg er jo så godt i gang, med bare ett år igjen osv. Jeg har ingenting å bevise for noen andre enn meg selv, men lufter gjerne mine tanker om avgjørelsen likevel:

Grunner til å fortsette på skolen

Utdanning får deg fram

I de fleste bransjer blir høyere utdanning stadig viktigere, og vil man noe sted, er man pent nødt. Jeg har allerede tre år med bachelor bak meg, som har skaffet meg den jobben jeg har i dag. Bare det å ha en grad, uansett emne, ser bra ut på CVen, og vil gi deg helt andre jobbmuligheter enn uten. Studietiden er også en ypperlig mulighet til å bygge kontaktnett, noe jeg har gjort og fått utbytte av mange ganger allerede.

Grunnleggende kunnskap

Det er kjekt å ha en solid teoretisk bakgrunn «i bånn», det gjelder også for journalister. Jeg har lært utrolig mye på bare litt over ett semester, og det har kommet godt med i jobben allerede. Det å kunne presseetikk, være sjangerbevisst og vite hvilke prinsipper journalister står for, er verdifullt. Det er ikke sikkert jeg ville lært det samme like raskt eller på samme måte i praksis.

Utplassering i bedrift

Norges Kreative Fagskole sender – som Høgskolen – ut sine studenter i praksis i to måneder siste semester. Mitt mål hele veien har vært å få være hos Aftenposten i denne perioden. Det er en gyllen sjanse til å skaffe seg både erfaring, en god referanse og ikke minst sjekke ut akkurat den redaksjonen man har lyst til å jobbe i.

Studentlivet

Den lille «studentbobla» er åpenbart noe helt for seg selv. Man lever på en spesiell måte som man sannsynligvis aldri vil få mulighet til seinere. Sove lenge, feste mye, få nye venner, legge opp sin egen timeplan. Man kan være rutinert eller totalt urutinert, alt etter hva som passer. NKF har obligatorisk oppmøte på alle timer, så det er ikke like fritt som høgskoler og universitet, men det er mye ledig tid likevel.

Grunner til å droppe skolen og begynne å jobbe

Erfaring

Jeg ville fått praksis som student også, men bare i to måneder, og det er lenge til. Ved å ta denne jobben, får jeg erfaring NÅ og kanskje helt opp til i tolv måneder. Riktignok ikke i Aftenposten, men så har det seg slik at jeg på den korte tiden jeg har jobbet i Startsiden, har rukket å bli glad i plassen. Jeg trives med arbeidsoppgavene og sosialt, og det er alt som betyr noe for meg akkurat nå. Hva som skjer når vikariatet er over, vet jeg jo ikke ennå, men det er en problemstilling jeg like godt kan bli vant med om jeg skal være i bransjen. Får jeg en god referanse, er jeg uansett ikke sjanseløs etterpå.

Lei av å studere

Man kan bli lei av studenttilværelsen også, og den følelsen kjenner jeg på nå. Det er ganske komplekst, men bunner nok til syvende og sist i at jeg er lei av å alltid «ta med jobben hjem». Som student kan du lese og gjøre innleveringer i det uendelige, man blir aldri ferdig før eksamen er over. Det er ingen fast arbeidstid, og  man har alltid noe hengende over seg. Det gjør – i alle fall for min egen del – at man får dårlig samvittighet av å gjøre andre ting. Jeg er kommet til det punktet at alt dreier seg om skolen, og det blir feil. Jeg gleder meg til å faktisk kunne legge fra meg arbeidet klokka 15-16 de fleste dager, og deretter ha tid til andre ting. Disse andre tingene kommer i et eget punkt.

Struktur

Punktet over går litt over i dette. Jeg har etter hvert innsett at jeg, selv om jeg setter stor pris på friheten studenthverdagen gir meg, er avhengig av en viss rutine for å kunne fungere optimalt. Både fysisk og psykisk. Jeg tror en fast arbeidstid fra 08-15, eller hva det nå blir, vil hjelpe på dette området.

Økonomi

Jeg trenger ikke si at å tjene penger er viktig. Jobben jeg har tatt er et vikariat, men det betyr i alle fall at inntekten min vil være forutsigbar – og ikke minst stor – det neste året. Jeg får spart opp til nedbetaling av studielån, for eksempel. En annen ting er at NKF koster mye penger, og det er ikke noe poeng i å betale for noe man ikke verken får maksimalt ut av eller i det hele tatt har lyst til. Spesielt ikke når jeg, som sagt i punkt 1, vet at jeg ikke vil ha noen bedre sjanser for å få jobb (satt litt på spissen) enn de som ikke har tatt samme utdanning, når jeg går ut etter to år.

Finne seg sjøl

Tja, hvem er jeg egentlig? I studietida har jeg prøvd mye nytt og forskjellig og funnet ting jeg liker og ikke liker. Studietida har vært fint som modningsprosess. Spesielt det siste året har vært ganske stappfullt av nye impulser, med ny by, nye mennesker, ny livsstil og bare masse nytt hele tida. Nå står jeg her og lurer litt på hva som egentlig skjedde, for alt har gått så fort. Hjernen jobber på høygir og prøver å få noe fornuftig ut av det hele. Når jeg nå har stoppet litt opp for å reflektere, føler jeg at det har gått litt over stokk og stein. Det er litt utmattende. Helt vanlig, sikkert, men ikke noen mindre utfordring fordet. Jeg tror at ved å komme meg ut i  arbeidslivet og få denne ene faste rutinen som en jobb er, vil jeg ha tid til å finne «mine» ting. Tingene som jeg liker, og som jeg vil ta med meg videre, istedet for å hoppe fra ting til ting hele tiden. Jeg har et behov for å finne en identitet, selv om det kan høres dypt og dramatisk ut. Jeg vil kunne ha hobbyer uten å få dårlig samvittighet; lese ei bok, følge med på tv-serier, trene så ofte som jeg vil – slike ting. Klart jeg vil ha oppgaver hengende over meg i jobben også, men det vil ikke være konstant.

Det er ikke meningen at dette innlegget skal idyllisere arbeidslivet på noen måte, jeg er forberedt på de utfordringer som følger av full jobb. Og jeg oppfordrer ingen til å droppe ut av skolen uten å tenke nøye gjennom det først. Dette er ikke en avgjørelse jeg har tatt på fem minutter. Jeg ville ikke avbrutt utdanningen om jeg ikke hadde noe bedre å gå til. Jeg er utrolig fornøyd med valget jeg har gjort.

RIP journalism?

Her om dagen så jeg denne gå som en farsott over nettet:

RIP journalism

Mens jeg er helt enig i at dette knapt kan kalles en nyhetsverdig sak, eller i det hele tatt noe som noen burde snakke om, fikk det meg til å tenke/synse/mene/skrive.

Er Twitter med på å ødelegge journalistikken?

På den ene siden kan man se på det som en lettvinn utvei hva kilder angår. Tenk så ålreit, å slippe å løfte ræva opp av kontorstolen. Å ikke trenge å ta opp telefonen og faktisk snakke med noen. Flott, da.

Nei.

Jeg tror vår generasjon journalister er todelt. Vi har de som vil bli som de gamle heltene; de som dro ut og avslørte heftige, juicy news, som endret verden gjennom pennen. Og vi har de som vil jobbe i nettredaksjonen, der man for det meste sitter inne og publiserer saker man sakser fra NTB. Man lager nyheter, men man slipper å utfordre seg selv.

Slik sett er Twitter perfekt: Twitter inneholder mennesker som sier noe om det som er hot – trending.

Men jeg ser fordeler også, helt klart. For det er jo nettopp «mennesker som sier noe om det som er hot» vi vil ha i nyhetssakene våre. Man må bare bruke kildene riktig. Som med alle andre kilder: De er tilgjengelige for oss, men vi må vite hva vi skal spørre dem om.

Nevnte meme viser altså en sak der journalisten ikke har gjort jobben sin. Kanskje det regnet ute den dagen, eller han lå i senga og ikke orket å stå opp. Hvem vet.

Jeg ser likevel på Twitter som en berikelse av nyhetsbildet. Ikke bare er nyheter mer tilgjengelig enn noen gang på grunn av tjenester som denne, de er også lettere å spre. Vi kan enklere nå ut til folk. Jeg tror ikke vi skal benytte oss av altfor mange sitater som finnes på Twitter, men menneskene som er der vil vi ha. Smarte folk er på Twitter, sier nyhetslæreren min. Det er en sannhet med modifikasjoner, men at mennesker som har noe å komme med er på Twitter, er helt klart. Kilder man aldri ville funnet for ti år siden, kan man komme i kontakt med i dag.

Twitter er ikke journalistikkens dødsdom, men et verdifullt redskap som gjør jobben vår enklere.

Jeg tester min makt

Klout-profilen min

Jeg tester ut Klout. En tjeneste som ikke har tatt helt av her til lands, men som man har hørt om hvis man liker sosiale medier.

Det er en tjeneste som ser på hvilken innflytelse du har i sosiale medier, og gjør det om til et tall. Jeg liker konseptet med å kvantifisere hvor mye påvirkning man har. Jeg suger i matte, men synes tall og statistikk er gøy.

Så til testingen. En Klout score rangeres mellom 1 og 100. Jeg har en score på 48 akkurat nå. Midt på treet, altså. Jeg kan se hvem jeg har hatt innflytelse på av følgerne mine, men jeg ser ikke hvordan. Jeg kan spekulere og tolke, men spesifikt er det altså ikke. Jeg tror dette er mer relevant når man har et litt større nettverk enn jeg har. Har jeg fått én mention av noen på Twitter, havner vedkommende øverst på lista over folk jeg påvirker. Hadde jeg vært et større tryne i media, ville lista vært mer representativ for virkeligheten, vil jeg tro.

Jeg blir tildelt en rolle basert på hvordan jeg oppfører meg. Jeg er en Specializer, som vil si at jeg for det meste snakker om et bestemt tema. Under kategorien Topics kan likevel ikke Klout utdype hva dette eller disse temaene er. Så jeg gjetter bare at det er sosiale medier. Selvfølgelig twitrer jeg om andre ting enn dét, men jeg er såpass spesialisert at Klout klassifiserer meg som spesialist. Man kan også være en Socializer, altså en person som er god på dialog med venner og følgere.

Socializer

10KMen Klout er litt juks. Man kan gi og få poeng fra andre, som gir bedre score. Nå har jeg for eksempel 10 poeng jeg kan gi bort, men vil jeg det? Nei. Scoren burde jo måles ut fra den virkelige verden. Ellers er det jo ikke noe poeng, eller? Og ekte statistikk er jo mye morsommere enn falsk.

Kan man måle makt? Og hva bruker man det til? «Jeg har denne scoren på Klout, da kan jeg gjøre slik, for det står på Kloutprofilen min.» Dét kan jo ikke være riktig.

Samtidig gjenspeiler Klout det virkelige liv godt, for i sosiale medier er det faktisk slik at man kan velge hvem man vil være. Hvordan andre mennesker skal oppfatte en. Man kan fremstå som mer populær enn man virkelig er, og man kan fremstå som mer innflytelsesfull enn man egentlig er.

Men når man først skal leke seg med statistikk og morsomme målinger føler jeg det bør være så ekte som mulig. Man føler seg ikke like bra om man jukser seg til en A på eksamen heller.

Statistikk

Bedrifter i USA har brukt Klout flittig til markedsføring, og noen argumenterer til og med for bruk av Klout i ansettelsesprosesser. Slik sett kan «falske» (tilpassede er kanskje et mer riktig ord) være en ulempe.

Det som er gøy med Klout – for jeg liker jo som sagt konseptet – er at man kan bli bevisstgjort på hvilken type man er i de sosiale mediene. Man kan se hvor man står på et gitt tidspunkt, men bestemme seg for å endre oppførsel. Så blir man en annen type.

Men hva skal jeg med denne Klout? Jeg vet ikke. Kan jeg bruke den til noe nyttig? Aner ikke. Slik jeg ser det, er Klout laget av og for mennesker som synes det er gøy å måle og kvantifisere og statistikere (er det et ord?). En fjasefunksjon som ikke kan brukes til noe med mindre det innføres som en skreven regel.

Men fjas kan være fint det også.

Twitter for journalister


I klassen på NKF er vi 30 journalistspirer som alle en dag vil jobbe med «noe innen media» (vil jeg tro da). En av mine hjertesaker er at vi blir mer bevisste på sosiale medier når vi først skal inn i bransjen. Nå tenker du sikkert «Dere er jo så unge, alle bruker jo sosiale medier på deres alder.» Det tenkte jeg også, men sannheten er at de fleste i klassen ikke engang vet hva Twitter brukes til. Derfor dedikerer jeg dette innlegget til dere som er usikre. En slags liste med grunner til at vi som journalister bør bruke Twitter både privat og profesjonelt.

Kontakter og kilder
Det blir ofte sagt at Facebook er stedet du kan snakke med vennene dine, mens Twitter er stedet der du kan snakke med alle du skulle ønske var vennene dine. Det er en god forklaring. På Twitter vil du finne et hav av mennesker innenfor vårt yrke og ikke minst folk med kunnskaper om alt mellom himmel og jord. Se på det som et enormt potensielt kontaktnett og et kildearkiv. Twitter har fjernet barrieren mellom eliten og mannen i gata: alle kan snakke med alle, og det gjør jobben vår mye enklere. Følg maktfolka (f. eks. statsministeren), folk som jobber med ting du skriver om og andre journalister.

Nyhetsoversikt
Vi bruker internett ganske annerledes i dag enn hva vi gjorde for bare fem år siden. Fra å oppsøke hvert enkelt nettsted, lar vi nettstedene komme til oss. RSS-feeds er bare ett eksempel. Ved å følge kontoer på Twitter får man et kjapt og bredt bilde av hva som rører seg i nyhetsbildet til enhver tid, rett i egen feed. Selv følger jeg en hel del aviser og journalister som deler sine nyheter. Det er så mye mer effektivt enn å oppsøke hvert nettsted spesifikt. Jeg ville antakelig ikke oppsøkt alle disse avisene engang, om det ikke var for at jeg kunne samle dem alle på ett sted. Slik har det blitt. @Aftenposten, @journalisten og @NRKno er gode å starte med.

Trender
Twitter er et utmerket sted å henge for å høre enkeltmenneskers stemmer, som er viktig for journalister. Vi skal sette ting på dagsorden, og da må vi jo vite hva folk bryr seg om for tida. Hashtags (#) er et nyttig verktøy her. Gå inn på hashtags.no for å se hvilke temaer som blir mest omtalt i Norge.

Research og dyrking av egne interesser
Fordi Twitter er ment for å dele ting; lenker, bilder, video – alt, er det et ypperlig sted om du ønsker å spesialisere deg i emner eller bare lese om hva som interesserer deg. Her er også hashtags flott, og man kan følge mennesker med samme interesser som en selv. Forutsatt at de deler interessant innhold, kan Twitter da bli din førstekilde for å finne artikler om temaer du skal skrive om. Jeg følger blant annet @socialTalk_no, @NRKbeta og @thomasmoen, som alle deler masse innhold om sosiale medier, som jeg naturlig nok leser mye om.

Dele egne artikler
Det er jo ikke bare de andre som skal dele ting – det skal vi også! Det er ikke til å stikke under en stol at lesertall har mye å si i alle fall om man jobber for en større redaksjon. Derfor bør sakene våre deles med så mange som mulig. Rundt 250 000 nordmenn er nå på Twitter, og det sier seg selv at det er gode muligheter for å få noen ekstra klikk her. Da promoterer du jo samtidig deg selv som journalist, og det er viktig. Ingen vits i å være redd for å synliggjøre seg selv. Twitter er sådan et rimelig trygt sted å gjøre det på: her vil du uansett aldri være alene om å dele egne ting.

Twitter er altså et kjekt verktøy som gjør journalistarbeidet enklere på flere måter. Du vil åpenbart få mest ut av det ved å delta selv, men det er ingenting i veien for å bare følge andre og lese hva som blir lagt ut. Bare det å se titler gjør at du har en viss oversikt over nyhetsbildet hver dag.

Noen grunn til å ikke være der som unge, vordende journalister i et moderne og teknologisk samfunn, ser jeg i alle fall ikke.

Om gubbefaktor og stammespråk

Sosiale medier kan være forvirrende.For en tid tilbake skrev jeg et gjesteblogginnlegg for nettstedet Sosialkontoret. Temaet er like gjeldende nå som for en måned siden, så jeg publiserer det her også.

Nylig ble det kjørt en debatt rundt årets versjon av undersøkelsen «Norske virksomheters bruk av sosiale medier», som ble publisert i november. Den viste at så få som under halvparten av norske bedrifter bruker sosiale medier-konsulenter, noe som vekket reaksjoner både hos bedrifter og konsulenter. Og hos meg.

I en uttalelse til Kampanje hevder Joakim Vars Nilsen at det ikke er bruk for sosiale medier-konsulenter i bedrifter. Jeg la spesielt merke til en kommentar fra markedsdirektør i Dataforeningen, Edgar Valdmanis, om at konsulentenes stammespråk går over hodet på ham. Jeg vil tro han ikke er alene, og ser for meg at dette er et problem for mange bedrifter. Spesielt gjelder det nok nasjonale bedrifter med en godt voksen ledelse. Det er jo ingen hemmelighet at det er de yngre generasjonene som har best kunnskap om sosiale medier, det har tross alt fulgt dem gjennom oppveksten. De store, verdensomspennende bedriftene er naturlig nok også gode på sosiale medier, de har strengt tatt ikke noe valg og hyrer inn egne personer bare til å twitre for dem.

Betyr dette at norske bedrifter har for høy «gubbefaktor» til at de greier å følge med på trendene? Eller føler de at det kun er de største bedriftene som trenger å følge dem? Hvis det er slik er det ikke rart at over halvparten av norske bedrifter dropper å benytte seg av eksterne konsulenter.

Ansvaret er derfor todelt; bedrifter har såvisst en jobb å gjøre når det gjelder å holde seg oppdatert på markedsføringskanaler og nye strategier, men konsulentene må også tilpasse seg etter kundens nivå. Det er ikke noe poeng i å «briefe» med fagspråk hvis ingen forstår hva du vil si. Noe annet vil bare ødelegge konsulentenes omdømme. God kommunikasjon bør jo være nettopp hva en kommunikasjonsrådgiver bedriver.

Bevisstheten rundt konseptet sosiale medier har økt, ifølge rapporten, men det kommer likevel fram at sosiale medier fortsatt mest blir brukt til helt ordinær markedsføring. Det tyder på at man har rett i å tro at mange ikke har nok kunnskap om hvilke nye muligheter sosiale medier gir. Det betyr også at de ikke har forstått begrepet sosiale medier. Jeg tør derfor å påstå at det er bruk for konsulenter på dette området, fordi mange bedrifter ikke gjør en god nok jobb med å tilegne seg kunnskapen på egenhånd.

Det handler bare om kommunikasjon.

Bilde tatt fra The Creative Blend.