Twitter for journalister


I klassen på NKF er vi 30 journalistspirer som alle en dag vil jobbe med «noe innen media» (vil jeg tro da). En av mine hjertesaker er at vi blir mer bevisste på sosiale medier når vi først skal inn i bransjen. Nå tenker du sikkert «Dere er jo så unge, alle bruker jo sosiale medier på deres alder.» Det tenkte jeg også, men sannheten er at de fleste i klassen ikke engang vet hva Twitter brukes til. Derfor dedikerer jeg dette innlegget til dere som er usikre. En slags liste med grunner til at vi som journalister bør bruke Twitter både privat og profesjonelt.

Kontakter og kilder
Det blir ofte sagt at Facebook er stedet du kan snakke med vennene dine, mens Twitter er stedet der du kan snakke med alle du skulle ønske var vennene dine. Det er en god forklaring. På Twitter vil du finne et hav av mennesker innenfor vårt yrke og ikke minst folk med kunnskaper om alt mellom himmel og jord. Se på det som et enormt potensielt kontaktnett og et kildearkiv. Twitter har fjernet barrieren mellom eliten og mannen i gata: alle kan snakke med alle, og det gjør jobben vår mye enklere. Følg maktfolka (f. eks. statsministeren), folk som jobber med ting du skriver om og andre journalister.

Nyhetsoversikt
Vi bruker internett ganske annerledes i dag enn hva vi gjorde for bare fem år siden. Fra å oppsøke hvert enkelt nettsted, lar vi nettstedene komme til oss. RSS-feeds er bare ett eksempel. Ved å følge kontoer på Twitter får man et kjapt og bredt bilde av hva som rører seg i nyhetsbildet til enhver tid, rett i egen feed. Selv følger jeg en hel del aviser og journalister som deler sine nyheter. Det er så mye mer effektivt enn å oppsøke hvert nettsted spesifikt. Jeg ville antakelig ikke oppsøkt alle disse avisene engang, om det ikke var for at jeg kunne samle dem alle på ett sted. Slik har det blitt. @Aftenposten, @journalisten og @NRKno er gode å starte med.

Trender
Twitter er et utmerket sted å henge for å høre enkeltmenneskers stemmer, som er viktig for journalister. Vi skal sette ting på dagsorden, og da må vi jo vite hva folk bryr seg om for tida. Hashtags (#) er et nyttig verktøy her. Gå inn på hashtags.no for å se hvilke temaer som blir mest omtalt i Norge.

Research og dyrking av egne interesser
Fordi Twitter er ment for å dele ting; lenker, bilder, video – alt, er det et ypperlig sted om du ønsker å spesialisere deg i emner eller bare lese om hva som interesserer deg. Her er også hashtags flott, og man kan følge mennesker med samme interesser som en selv. Forutsatt at de deler interessant innhold, kan Twitter da bli din førstekilde for å finne artikler om temaer du skal skrive om. Jeg følger blant annet @socialTalk_no, @NRKbeta og @thomasmoen, som alle deler masse innhold om sosiale medier, som jeg naturlig nok leser mye om.

Dele egne artikler
Det er jo ikke bare de andre som skal dele ting – det skal vi også! Det er ikke til å stikke under en stol at lesertall har mye å si i alle fall om man jobber for en større redaksjon. Derfor bør sakene våre deles med så mange som mulig. Rundt 250 000 nordmenn er nå på Twitter, og det sier seg selv at det er gode muligheter for å få noen ekstra klikk her. Da promoterer du jo samtidig deg selv som journalist, og det er viktig. Ingen vits i å være redd for å synliggjøre seg selv. Twitter er sådan et rimelig trygt sted å gjøre det på: her vil du uansett aldri være alene om å dele egne ting.

Twitter er altså et kjekt verktøy som gjør journalistarbeidet enklere på flere måter. Du vil åpenbart få mest ut av det ved å delta selv, men det er ingenting i veien for å bare følge andre og lese hva som blir lagt ut. Bare det å se titler gjør at du har en viss oversikt over nyhetsbildet hver dag.

Noen grunn til å ikke være der som unge, vordende journalister i et moderne og teknologisk samfunn, ser jeg i alle fall ikke.

Reklamer

Om gubbefaktor og stammespråk

Sosiale medier kan være forvirrende.For en tid tilbake skrev jeg et gjesteblogginnlegg for nettstedet Sosialkontoret. Temaet er like gjeldende nå som for en måned siden, så jeg publiserer det her også.

Nylig ble det kjørt en debatt rundt årets versjon av undersøkelsen «Norske virksomheters bruk av sosiale medier», som ble publisert i november. Den viste at så få som under halvparten av norske bedrifter bruker sosiale medier-konsulenter, noe som vekket reaksjoner både hos bedrifter og konsulenter. Og hos meg.

I en uttalelse til Kampanje hevder Joakim Vars Nilsen at det ikke er bruk for sosiale medier-konsulenter i bedrifter. Jeg la spesielt merke til en kommentar fra markedsdirektør i Dataforeningen, Edgar Valdmanis, om at konsulentenes stammespråk går over hodet på ham. Jeg vil tro han ikke er alene, og ser for meg at dette er et problem for mange bedrifter. Spesielt gjelder det nok nasjonale bedrifter med en godt voksen ledelse. Det er jo ingen hemmelighet at det er de yngre generasjonene som har best kunnskap om sosiale medier, det har tross alt fulgt dem gjennom oppveksten. De store, verdensomspennende bedriftene er naturlig nok også gode på sosiale medier, de har strengt tatt ikke noe valg og hyrer inn egne personer bare til å twitre for dem.

Betyr dette at norske bedrifter har for høy «gubbefaktor» til at de greier å følge med på trendene? Eller føler de at det kun er de største bedriftene som trenger å følge dem? Hvis det er slik er det ikke rart at over halvparten av norske bedrifter dropper å benytte seg av eksterne konsulenter.

Ansvaret er derfor todelt; bedrifter har såvisst en jobb å gjøre når det gjelder å holde seg oppdatert på markedsføringskanaler og nye strategier, men konsulentene må også tilpasse seg etter kundens nivå. Det er ikke noe poeng i å «briefe» med fagspråk hvis ingen forstår hva du vil si. Noe annet vil bare ødelegge konsulentenes omdømme. God kommunikasjon bør jo være nettopp hva en kommunikasjonsrådgiver bedriver.

Bevisstheten rundt konseptet sosiale medier har økt, ifølge rapporten, men det kommer likevel fram at sosiale medier fortsatt mest blir brukt til helt ordinær markedsføring. Det tyder på at man har rett i å tro at mange ikke har nok kunnskap om hvilke nye muligheter sosiale medier gir. Det betyr også at de ikke har forstått begrepet sosiale medier. Jeg tør derfor å påstå at det er bruk for konsulenter på dette området, fordi mange bedrifter ikke gjør en god nok jobb med å tilegne seg kunnskapen på egenhånd.

Det handler bare om kommunikasjon.

Bilde tatt fra The Creative Blend.

Forbannelsen del 2

Twitter + jobb?

Hvordan får man seg jobb gjennom twitring?

Jeg var ikke ferdig med å rante om markedsføring i sosiale medier nei (ref. forrige innlegg). Denne gangen vil jeg si noe til privatpersoner som forsøker å skaffe seg jobb gjennom Twitter.

Det finnes ingen tall på hvor mange som har blitt rekruttert gjennom denne kanalen (iflg. Google). Til dét er fenomenet for nytt. Men det skjer, det har vi sett gjennom solskinnshistorier som denne og denne. Jeg finner det veldig interessant og det er jo egentlig supersmart, men slike skriverier gjør også at mange får en naiv idé om at det er så enkelt som dét. Litt for ofte dukker det opp tweets i strømmen min som lyder noe sånt som «Kan noen gi meg jobb?» Tja. Det er vel ikke stort å si om den tweeten. Var det meningen at noen skulle reagere? I så fall hvem? Hva er det DU kan?

De som blir rekruttert fra Twitter er ikke de som er arbeidsløse og whiner om det på nettet. I de aller fleste tilfeller handler det om mennesker som har oppnådd gode resultater i jobben de allerede har, twitret om det og slik blitt oppdaget av sin nye arbeidsgiver.

Så: «Jeg vil ha en jobb!» eller desperat hinting i form av «Nå har jeg vært arbeidsledig i x antall måneder, DET er kjipt det!» fungerer nok ikke. Det viser vel egentlig bare at du ikke er særlig målrettet, for det første – vil du virkelig ha jobb av hvem som helst, hvor som helst? – og for det andre at du heller bruker tiden på å klage istedet for å være ute og prøve å få jobb. Her drar jeg mange over én kam, men slik jeg ser det er det mer til bry for alle følgerne dine enn det er interessant for potensielle arbeidsgivere å lese slikt.

Selv er jeg student og har ikke så mye arbeidserfaring å vise til enda, men det går fortsatt an å stille seg selv i et godt lys. Får du A på eksamen til jul – twitre om det da vel. Ikke bare markedsfører du deg selv, men du deler en erfaring med følgerne dine også, slik man skal gjøre i sosiale medier. Slik sett kan man kanskje si at «da må man tåle at man whiner også», men det gir deg fremdeles ikke jobb. Og det var jo det du ville ha?

Sosiale medier er en forbannelse

Sosiale medier handler ikke bare om å være på nett

Sosiale medier handler ikke bare om å være på nett

Vel, for mange i alle fall.

Man kommer ikke fra det faktum at man er litt «utafor» hvis man ikke befinner seg på et eller annet sosialt medie nå. Jeg har skrevet om det tidligere. Det gjelder både privatpersoner og bedrifter. Mens jeg har studert (jeg studerer forsåvidt fortsatt) media har jeg blitt mer og mer bevisst på bruken av både Facebook og Twitter med flere, men jeg opplever at mange ikke er i nærheten engang. Her er min utblåsning om temaet.

Det jeg irriterer meg mest over er bedriftene. Når det gjelder markedsføring handler det ikke lenger om å rope høyest eller mase mest, men om langsiktig tenkning og relasjonsbygging. Thomas Moen kaller fenomenet «fireworks vs bonfires», som jeg synes er et godt visuelt bilde på nettopp dette. Fireworks dreier seg om tilbudsplakatene med stjerner og – ja, fyrverkeri – for å fremheve tilbudskampanjer. «SALG!» og «TILBUD!» er vi nå blitt ganske immune mot fordi vi ser det overalt, hele tiden. Bannerklikk har blitt redusert med så mye som 50% siden 2007, for å ha et tall å underbygge med. Bonfires, derimot, dreier seg om at bedriftene bruker sosiale medier til å skape et sted der de kan møte forbrukerne og som forbrukerne føler at de vil komme tilbake til. Et koselig leirbål, altså. Jeg tror jeg har lyst til å kalle dette «den gamle» og «den nye» markedsføringen.

Så til utblåsningen: Hver gang jeg ser en Facebook-page som bare inneholder «den gamle markedsføringen» får jeg lyst til å gi den aktuelle bedriften en ørefik. Eller i det minste sende en veldig sint mail. «Hvorfor er dere på Facebook?!?» ville jeg skrevet. Og dette gjelder definitivt mange bedrifter, uten at jeg nevner navn. Et godt kjennetegn er at veggen deres bare inneholder deres egne poster. Hva er poenget med å benytte et sosialt medie hvis man ikke er sosial? Det ligger i ordet at det handler om en dialog – man skulle tro at bedriften klarte å klekke ut at denne dialogen er med forbrukerne. En statusoppdatering som sier «Nå har vi tilbud på dette fantastiske produktet!» rett og slett skriker monolog. Det samme gjelder alle andre nettsamfunn; har du ikke noe bedre å komme med, bør du kanskje holde tyst her også.

Nå skal jeg bryte min egen regel og nevne navn likevel, for jeg er ikke bare sur og grinete. Det finnes flinke aktører også. Hardware.no bruker Facebook rimelig aktivt, men ikke for å reklamere for noen. De er heller ikke en leverandør av noe produkt, men er likevel et godt eksempel på at det funker å åpne seg for publikum, gjøre markedsføringen mer personlig og rett og slett framstå som folkelig. De publiserer ikke bare artikler de har skrevet og håper på det beste, men poster bilder fra kontoret og forteller om hverdagen i bedriften. For eksempel da de gjorde en hel artikkelserie om en stakkars PC-bruker som måtte ty til Mac mens PCen var til reparasjon. Eller da de utførte «knusetesten» og filmet hele seansen. De oppnår masse oppmerksomhet uten å prøve for hardt. Jeg liker det.

MEN: Alle trenger altså ikke Facebook. Eller Twitter. Eller Google+, for den som er (eller vil være) så innovativ. Slik jeg ser det handler det om målgruppe; noen bedrifter retter seg mot mennesker som ikke bryr seg nevneverdig om sosiale medier. Det kan helt klart også handle om mangel på kunnskap rundt det hele. Hvis dere så fryktelig gjerne vil joine Facebook for å nå ut, men ikke har peiling, har jeg ett tips: Hyr en kommunikasjonsrådgiver – nuh!

Fascinerende fenomen

Harry Potter 7 by ~kika283 @ deviantartKlumpen i halsen, tårer i øynene, skjelvende lepper – alle tre er på plass idet mektig musikk akkompagnerer magien som stråler over lerretet. «Only I can live forever.» Gåsehud for hvert ord den karakteristiske stemmen ytrer. Jada, jeg har vært på kino. Nå er Potter-eventyret over.

Jeg kan på ingen måte påberope meg å være noe i nærheten av en Potter-fanatiker, men jeg tilhører like fullt generasjonen som er vokst opp med historien. Jeg har lest alle bøkene, sett alle filmene. Jeg kan historien, men ikke så mye ut over det. Og det holder lenge for meg.

Flere voksne filmvitere har de siste ukene uttalt at de misunner dem som har vært med fra starten og kunnet vokse opp med Harry Potter. Et utsagn jeg forstår godt, for du verden, så unikt det må ha vært. Både bok- og filmserien har slått alle mulige rekorder hva salg og tilbedelse angår, med 450 millioner solgte bøker på 60 ulike språk, hvilket gjør den til verdens mest solgte bokserie. Filmene er den mest innbringende serien noensinne med 6,3 milliarder innspilte dollar.

Men det handler ikke bare om tall, det er alt rundt det magiske universet. J.K. Rowling har skapt en alternativ verden for små (og store) boknerder, inkludert meg selv. Selv om vi nå er tilnærmet voksne har nok mange fortsatt å være en del av den verdenen vi ble invitert inn i da vi var ni-ti år gamle. Vi kjenner menneskene i den, ordene og uttrykkene som brukes der, vi vet om alle stedene og ikke minst hvem som er gode og hvem som er onde. Jeg fascineres av at det er mulig å påvirke så mange mennesker kun ved hjelp av fantasien og evnen til å skrive ned dens produksjon. Jeg innser at jeg høres ut som en fanatiker likevel, og det uten å ha engasjert meg noe i den kulturen som er skapt rundt Harry Potter. Det sier en god del om fenomenet.

Jeg kjenner til og med litt på den følelsen mange beskriver etter å ha sett slutten på kino i disse dager. Nå er det hele over, vi har ikke flere bøker eller filmer i vente. Det føles litt spesielt etter ti år med forventninger. De mest ekstreme snakker om Post Potter Depression. Det er opprettet egne Facebook-grupper for mennesker som søker hjelp eller i det minste trøst i den tomme tilværelsen de nå føler. Og det på grunn av en fiksjonsfortelling om en trollmannsgutt.

Jeg tror ikke Potter-serien ville oppnådd samme effekt for, si, 50 år siden. Ja, man kan argumentere med at Lord of the Rings ble mektig populær på 1960-tallet, men dagens teknologi har tillatt Potter å bli så mye mer. Dessuten er det to helt ulike typer historier som er personlige på hver sin måte. Poenget er i alle fall at det moderne samfunnet har så uendelig mange muligheter, og menneskene rundt merkevaren Harry Potter har utnyttet dem godt. Fra den første boka kom i 1997 til den siste i 2007 utviklet internett seg enormt, og dermed også måter å nå ut til målgruppen på. Internett har ført tilhengerne sammen og gitt dem et sted å møte hverandre, forfatteren og andre mennesker bak Potter-hypen. Til og med nå som den siste filmen er ute er ikke eventyret over. Pottermore åpner i oktober i år, et nettsted der Rowling og Potterentusiaster skal dele historier fra universet hun har skapt, og flette dem sammen. En oppfinnelse som utvilsomt ville vært umulig å gjennomføre på 60-tallet.

Så ja, jeg forstår veldig godt hvorfor de som ikke har vært en del av dette er misunnelige. You should be.

Friends?

Friends?

Jeg lurer av og til på hvilke forutsetninger folk har for å sende venneforespørsler på Facebook. Må det være en venn eller kan det like gjerne være en vi kun vet navnet på, som også vet vårt eget navn? Av og til virker det som om enkelte har lyst til å befriende hele verden, uavhengig om man kjenner dem eller ikke.

En annen tendens jeg har merket er det man kan kalle en «opprydning» i vennelista. Jeg gjør det selv med jevne mellomrom, og det er vel så interessant å spekulere i hvilke faktorer som får en til å «unfriende» personer. Det digitale sosiale samfunn gjør det mulig for oss å være selektive på et helt annet nivå når det kommer til bekjentskaper. Hva må man gjøre eller, kanskje helst ikke gjøre, for å bli stående på vennelista?

Svært mange vil jeg tro var overivrige da Facebook først gjorde sitt inntog, og la til rubbel og bit som venner. Hvor gammel var jeg på den tiden? 16? I alle fall var ikke jeg særlig betenksom da jeg sendte og mottok forespørsler på den tida. Det holdt liksom at man var på nikk eller hadde felles bekjente. Men nu du, er det andre tider. Jeg er nådeløs og nyter det. «Unfriend»-knappen blir benyttet så fort jeg ser en oppdatering tilhørende personer jeg vet jeg aldri vil se igjen (bevisst eller ubevisst). Men det handler ikke bare om dét. Jeg vil tro mange andre tenker som meg på akkurat dette; jeg har ingen interesse av å ha venner i noen sosiale medier som spammer veggen med FarmVille-oppdateringer, spamlenker og lignende. Nybakte mødre som utelukkende forteller om hver gang lillegutt gjør i bleia er et kapittel for seg. Jeg er overhodet ikke interessert. Beklager, du må bort. Det er litt som da jeg skrev om flytting; mennesker jeg ikke har snakket med det siste året går som regel ut.

Dette får meg til å tenke over sosiale normer som blir overført fra det virkelige liv og som skapes som et resultat av nye muligheter. Jeg vil påstå at jeg ikke hadde følt noe stort behov for å tilbringe masse tid med mødre og deres nyfødte i virkeligheten heller. Det samme gjelder jo også andre mennesker jeg ikke har noe til felles med eller som er plagsomme, på samme måte som en FarmVille-invitasjon er plagsom, omtrent. Jeg har også slettet venner som spammer, nesten uansett hva det måtte gjelde. Både Twitter- og Facebook-venner er blitt slettet fra min liste på bakgrunn av ukritisk bruk av statuser. Noen får bli hvis det de poster som regel er interessant å lese.  Kall meg kynisk, men jeg trenger ikke disse tingene i livet mitt, verken på nett eller i virkeligheten. Teknologien har gjort at man meget enkelt kan unngå  å få det i fanget i alle fall på nettet, jeg ønsker meg en slik funksjon IRL også.

På bakgrunn av disse noe ustrukturerte tankene har jeg laget et søtt lite regelverk som jeg synes alle burde følge når de skal være på sosiale plattformer:

  1. Vær kritisk med antall og innhold i statusoppdateringer/tweets, det skal være utrolig spennende hvis du er nødt til å spamme.
  2. Man er aldri nødt til å spamme.
  3. Så langt det er mulig, unngå å dele alle highscorene dine i spill du spiller, det er ikke spennende.
  4. Opprett en egen profil for babyen din slik at de som faktisk er interessert kan lese alt den finner på der.
  5. Ikke trykk på alle lenker som helt åpenbart er lureri. Du får mest sannsynlig ikke se en jente som får orgasme på en berg-og-dal-bane likevel, og alle får se at du trykket.

Jeg tror det var alt. Takk!

 

Google+: Do We Really Need This?

Jeg har kastet meg på Google+-bølgen, så hvorfor ikke kaste meg på blogge-om-hva-jeg-synes-bølgen også? 

XKCD Google Plus
Jeg liker konseptet med sirkler der du kan velge hva du vil dele med hvem. Det er praktisk for både ulike yrkesgrupper (elev/lærer-forhold, f.eks.) og ulike vennekretser, for å nevne et par. For min egen del er det supert for å skille mellom ulike studentmiljøer og andre ting som skiller «sirklene» fra hverandre. Å kunne dele ting etter hva man tror er interessant for den bestemte kretsen tror jeg er en av de viktigste sosiale funksjonene ved G+. Jeg vet i alle fall at jeg selv har slettet mange Facebook-venner fordi de utelukkende postet ting jeg var totalt uinteressert i.

Jeg har ikke prøvd videochatgreia enda, jeg er ikke kjempeglad i videochat, faktisk. Jeg har inntrykk av at det er denne funksjonen som har møtt størst entusiasme blant de som har prøvd G+, jeg hører den fungerer strålende. Jeg ser for meg at det kan bli en morsom lekegreie i samme form som IRC-chat (for de som er nerdete nok til det) og lignende. Kanskje kan det også bli et nyttig verktøy for skolearbeid der gruppemedlemmer ønsker å ha hjemmekontor, men jeg kan godt tenke meg at funksjonen inviterer mer til fjas enn fornuftige diskusjoner. Det er så langt uten tvil dette som skiller G+ i størst grad fra Facebook.

Jeg tror likevel ikke Google+ blir noen erstatning for Facebook, i alle fall ikke enda. I verste fall er det en stor hype i en måned eller to framover, for så å bli glemt. Selv om det nå er høy interesse for det, er det ennå flest «early adopters» (nerder, for de som vil bruke et enklere navn) som bruker G+ og faktisk deler noe der. Alle andre – i mitt kontaktnett i alle fall – er for det meste bare nysgjerrige eller har gjort det fordi de allerede bruker Gmail og lignende, men de deler ennå ikke noe særlig. Fordi de har Facebook. Og Twitter. Og blogg. Og alt mulig annet. Jeg vet selv ikke helt hva jeg skal med det, det er ikke interessant for meg før «alle» jeg kjenner bruker det. Jeg følger med på hva folk jeg kjenner driver med på Facebook og leser for det meste artikler som linkes til via Twitter. Som journalisten Jeff Jarvis skriver:

* Facebook er for relasjoner
* Google+ er for å dele
* Twitter er for kringkasting
* Blogger er for å skrive

Jeg gir G+ en real sjanse, men med en naturlig dose skepsis. Lykke til.