Barn på Facebook?

 

Barn på Facebook

I den verdensberømte lokalavisa Østlendingen er det lørdag publisert en artikkel om en familie der både barna og foreldrene er på Facebook. De voksne ønsker å følge med på hva som skjer med barna deres også på den digitale plattformen. Dette fikk meg til å tenke: Er sosiale medier som Facebook egentlig noe for barn? Hvorfor skal barn under 16 år delta på noe som i stor grad er tilpasset unge voksne?

Kall meg gjerne gammeldags, men personlig mener jeg at barn ikke har noe på Facebook å gjøre. Man kan argumentere med at nettstedet har til hensikt å bringe mennesker sammen for å lettere holde kontakten over større avstander, men innholdet på siden er som regel ikke på nivå med det et barn forstår. Det at foreldrene oppretter en egen profil der for å kunne følge med på hva barna gjør er en fin måte å delta i barnas hverdag på, men å la dem være der i det hele tatt tyder vel på at de ikke er like oppdatert som de burde være.

På min egen Facebook-wall er statusene fra venner stort sett av typen ”i kveld skal jeg på fylla” eller ”i dag er jeg fyllesjuk”. Veldig få handler om noe et barn kan relatere til. Også bilder som blir publisert er ofte fra festen kvelden før eller andre typiske voksenaktiviteter. Så bortsett fra de mange spillene som finnes, ser jeg ikke hvordan ungene kan få noe særlig ut av å være en del av dette nettsamfunnet. I Østlendingen-artikkelen sier den yngste sønnen på 13 år at han bruker Facebook mest til nettopp spill, at han ikke legger ut så mye personlig. Da er vel hele poenget med Facebookprofilen borte? Eller har samfunnet vårt, både på voksen- og barnenivå, blitt slik at man være en del av Facebookhysteriet for å være en del av samfunnet ellers?

Som nevnt tror jeg ikke at alle foreldre vet så mye om Facebook. De er en del av en generasjon som ikke har noen stor erfaring med verken internett eller sosiale medier. Mange vet ikke engang hvordan man bruker PC, selv om det i stor grad har vært et arbeidsverktøy de to siste tiårene. Det å bruke nettet med alt det har å tilby av sosiale tjenester og mulighet til å eksponere seg selv er de ikke vant med, og dermed har de ingenting å komme med når de skal sette rammer for barnas databruk. Å opprette en profil på Facebook er en forutsetning og et godt sted å starte når man skal bli kjent med dette nettstedet, men er du ikke en del av en generasjon som bruker tjenesten naturlig, vil man heller ikke bli kjent med alle aspektene ved fenomenet.

Jeg sier ikke at barn er helt uten evne til å være kritiske og ansvarlige i forhold til nettvett. Ifølge forskning.no er faktisk de fleste barn svært flinke til akkurat dette. Men internett har vokst seg til å bli noe så stort at alle kan utgi seg for å være hvem som helst, og man kan få folk til å tro hva som helst. Et godt eksempel er bloggen Flinke Piker, der det til slutt viste seg å være en enkeltperson som utgav seg for å være tre ekstremt seksuelt aktive venninner. Selv om det nok var mange som gjennomskuet historien på en eller annen måte, ble aldri bloggeren avslørt før hun selv valgte å gå ut i media. Jeg vil tippe at en del av leserne slukte alt hun publiserte og en del syntes nok det var overdrevet, men valgte likevel å tro at personene var ekte. Denne episoden gjorde såvidt jeg vet ingen skade på noen, men vi hører om nok av tilfeller der barn er blitt lurt til å møte mennesker de har møtt på nett, som egentlig er gamle griser med skumle baktanker.

Så hvordan skal foreldre som kan mye mindre enn barna kunne argumentere for at de ikke skal få lov til å ha profil på Facebook? Barna kan i utgangspunktet si hva de vil og foreldrene vil tro det, fordi de ikke har erfaring med opplegget. Og hvordan skal man forklare barn konsekvenser av å publisere innhold på nett og de risikoene som finnes med sosiale medier? Jeg mener skolen har et ansvar her. Jeg aner ikke hvor stor vekt grunnskolen legger på bruk av internett i dag, men de burde absolutt ta opp temaet mer enn én gang og sørge for at barna forstår hva det innebærer å delta på Facebook. Det er også en selvfølge at det blir tatt opp på foreldremøter og lignende, slik at man kan diskutere hva man bør gjøre og hva som er vanlig praksis i andre familier. Har man ikke peiling på hva Facebook dreier seg om bør man aktivt gå inn for å finne det ut, slik at man har noen kloke ord å komme med når poden på 12 år registrerer seg der. Et godt sted å starte er barnevakten.no, som har mange tips for både bruk av internett, tv og mobiltelefon.

Reklamer

Kvinne går til legen – mann går på by’n

Bokomslaget til Kvinne går til legen - mann går på by'n

…heter en bok jeg nettopp har lest. En bok som gjorde sterkt unntrykk på meg. Vi får oppleve hvordan et ektepar kjemper mot hennes brystkreft, sett gjennom hans øyne. Carmen og Stijn bor i utkanten av Amsterdam og har en liten datter på ett år, Luna, da vi kommer inn i historien. Begge er svært vellykkede forretningsmennesker som driver hvert sitt reklamefirma. Så får de vite at Carmen har brystkreft. Deres tilsynelatende perfekte liv går i tusen knas, og det er denne prosessen boka beskriver, mer detaljert enn man er forberedt på.

Stijns historie bringer fram mange inntrykk og følelser hos leseren. Den skildrer den hverdagslige kampen mot kreft, samtidig som man skal prøve å bevare et forhold som, på grunn av sykdommen, er på vei nedover. Den beskriver frustrasjonen over å se sin elskede i et smertehelvete og langsomt gli inn i døden. Han forteller om håp, fortvilelse, kjærlighet, usikkerhet og raseri. Håpet om at sykdommen mot alle odds skal gi seg, fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe, kjærligheten mellom to mennesker, usikkerhet rundt det å elske noen, raseri mot kreft, mot helsevesenet og mot seg selv.

På toppen av det hele er Stijn selverklært monofob, som betyr angst for å være monogam og følgende ”påtvunget” utroskap. Han har aldri vært trofast mot Carmen, det har alltid vært andre kvinner på siden av ekteskapet. For det meste har det vært (for ham) ubetydelige one-night-stands, men også langvarige seksuelle forbindelser. Problemet blir ikke mindre når Carmen blir syk. Stijn flykter fra all elendigheten og rett inn i utroskapens bekymringsløse tilstand. Han blir etter hvert følelsesmessig avhengig av en annen kvinne, Roos. Denne måten å takle problemene på gjør at man som leser blir revet mellom flere følelser. Man blir i første omgang svært opprørt over oppførselen hans,fordi han er egoistisk og bedrar sin dødssyke kone. På en annen side får man også en slags medlidenhet for ham, som om man føler at det han gjør er en naturlig reaksjon i en slik situasjon. Samtidig er det uforståelig at Carmen, som er klar over mange av disse andre kvinenne, tilgir ham og kaller det ”en uvane” på lik linje med å bite negler.

Ved å lese dene boka vil man, sannsynligvis, etter nesten hvert kapittel trenge noen minutter til å tenke over det man har lest. Man vil føle at man er med i historien, man blir nært knyttet til karakterene og føler med dem på veien. Man blir fortvilet og frustrert, setter seg selv inn i Stijns sted og kjenner raseriet over å måtte stå på sidelinja, maktesløs, og miste sitt livs kjærlighet. Man blir plutselig så veldig takknemlig for alt og alle man har i livet sitt når man leser denne boka.

Jeg blir overrasket om noen sitter med tørre øyne mot slutten av boka.