Hei, inspirasjon!

Dette er hva jeg fikk opp da jeg søkte på "inspired" og "creative" på Colourbox. Hvorfor er soloppganger alltid med når man snakker om inspirasjon? Hmm.

I dag har jeg vært på BloggCamp. Litt fordi det var gratis, mye fordi jeg er så nerd at jeg liker foredrag og sånt, men aller mest for å bli inspirert. Jeg har en tendens til å bli overinspirert av slike ting, faktisk. Når jeg går hjem etter å ha hørt på mennesker som har fått til noe, ivrer jeg etter å få til noe, jeg også. Jeg vil starte mange prosjekter på én gang, få til alt på én gang.

Akkurat slik har jeg det nå.

BloggCamp er altså en fagdag der man får servert mange små foredrag med litt faglig input i hver. Blogging, markedsføring – både personlig og profesjonell – og foto var årets emner. Jeg er interessert i dem alle. Så nå prøver jeg å organisere all informasjonen, og finne ut hvordan jeg kan bruke den til noe fornuftig.

Inspya - inspire

Her er hva jeg sitter igjen med etter BloggCamp2012:
1. Jeg vil bli en bedre blogger

…fordi blogging er så j*vlig viktig. Neida, men jeg liker jo egentlig å skrive her inne, så hvorfor det skjer så sporadisk aner jeg ikke. Eller, jeg vet jo at det kommer av andre prioriteringer (Du vet; Facebook, Twitter, fjas). Likevel burde jo skrivegleden motivere meg til å blogge mer. Men nei. Og når jeg først gjør det, er det så og si ingen rød tråd heller. Det skal man jo ha, sier de. Nå har jeg litt sosiale medier, litt reise, litt personlige greier – det blir ingenting av noe. I dag har jeg fått mange gode tips som jeg håper jeg kan bruke når jeg bare blir ferdig som student – om TRE uker!

2. Jeg vil fortsatt jobbe i media

Det er ingen tvil om hvor hjertet mitt ligger hva karriere angår. Jeg har nok perioder hvor jeg går lei av maset om sosiale medier (derav lang pause fra dette temaet her inne), men jeg fikk en god boost i dag. Påvirkningskraften man oppnår gjennom disse er helt unik, og jeg slutter ikke å fascineres av det. I dag er jeg journalist, noe jeg vil fortsette med så lenge jeg synes det er gøy. Om ti år er jeg fortsatt i media, men kanskje på «den andre siden». Kommunikasjon er så vanskelig for mange, og jeg vil være en del av teamet som gjør det enklere.

3. Jeg må ta vare på hobbyen min

…som er foto. Bare tjue minutter av dagens opplegg handlet om fotografi, men det var nok til å motivere meg til å ta flere bilder. Jeg elsker å ta bilder. Så fort jeg får et kamera mellom hendene, er det ikke måte på hvor spennende en kvist kan bli. Også en ting som blir nedprioritert av grunner jeg ikke forstår. Det verste er at det er jo så lett. Hele verden er et eneste fotostudio, men jeg klarer likevel ikke ta med meg kameraet i veska. Tre uker…

Midt i eksamenstida var dette akkurat det avbrekket jeg trengte. Nå er jeg inspirert igjen, endelig.

Reklamer

Mitt liv uten kaffe

Kaffe <3

For noen uker siden – eller helt eksakt 19 dager siden – bestemte jeg meg for å kutte ut kaffe. Helt. Cold turkey med en gang. Ikke fordi jeg skulle slutte for alltid, og ikke fordi jeg ville pine meg selv. Jeg ville bare se hvilken effekt det ville ha på meg. Som et morsomt lite eksperiment. Jeg følte meg ofte utmattet, og uten at jeg er noen forsker, kan det jo hende kaffe hadde en ørliten rolle her. Så jeg bestemte meg for å droppe kaffen i én måned, og heller drikke te.

Og gud, for en effekt jeg merket.

1. Hodepine

Ca. alle jeg har fortalt dette til har spurt om jeg har hatt mye vondt i hodet. En utbredt bivirkning av plutselig «mangel» på koffein i kroppen. Og joda, jeg fikk det de første par dagene. Rett i medusinskapet og inn i Paracetens lindrende rus. Nåja, rus får man vel ikke akkurat av to piller, men. Heldigvis gikk det over fort, og det var slett ikke det verste jeg opplevde.

2. Slapphet

Surprise; jeg ble trøtt av å ikke drikke kaffe. Behovet for å ta seg en lur meldte seg ganske kjapt, jeg klarte rett og slett ikke la være. MEN etter en ukes tid merket jeg at jeg ble mer og mer opplagt igjen, så jeg trodde jeg kunne klart meg fint uten kaffe sånn rent energimessig. Det sier også noe om min teori om at det å drikke mye kaffe etter hvert kan gjøre en immun mot koffeineffekten. Selvfølgelig kan utmattelse ha andre årsaker også, faktisk uendelig mange andre årsaker. Men denne uka har jeg merket av energinivået har dalt kraftig igjen, så det var en kortvarig glede, det der. Men fortsatt ikke det verste.

3. Irritabel

Nå skjønner du, har vi kommet til det verste. Ganske kort tid etter at kroppen fikk kjenne på koffeinsuget, ble jeg transformert. Til Superirritable Idabitch! Enorme humørsvingninger, generell bitterhet (eller vent, den var kanskje der fra før den) og nedovermunn. Dette jobbet jeg virkelig hardt for å skjule altså. Har ikke hørt noen klager heller, men JEG merket det, og det var jævlig. Er kaffe virkelig min kilde til lykke? Kan virke sånn, gitt. Ikke at det er verdens undergang, men det skremmer meg at humøret mitt blir så påvirket av en sånn filleting. Jeg liker definitivt Solstråle-Ida bedre enn Superirritable Idabitch.

4. Kroppen

Kort sagt: Kaffe er et utmerket middel for god fordøyelse. Say no more.

Så i dag kapitulerte jeg, rett og slett. Jeg liker ordet kapitulere. Det er mye finere enn å si «Jeg ga opp». For jeg gjorde ikke egentlig det. Ok da, så gjorde jeg kanskje det, men det var av hensyn til meg selv og de rundt meg, jeg lover. Så nå trapper jeg veldig forsiktig opp igjen. Den første kaffen var himmelsk, kan jeg fortelle dere. Nesten orgasmisk. Uten at det betyr at det blir 19 nye dager med kaffekutt igjen med det første, bare for å få den opplevelsen. No way.

Kaffe ❤

Foto: Colourbox

Fascinerende fenomen

Harry Potter 7 by ~kika283 @ deviantartKlumpen i halsen, tårer i øynene, skjelvende lepper – alle tre er på plass idet mektig musikk akkompagnerer magien som stråler over lerretet. «Only I can live forever.» Gåsehud for hvert ord den karakteristiske stemmen ytrer. Jada, jeg har vært på kino. Nå er Potter-eventyret over.

Jeg kan på ingen måte påberope meg å være noe i nærheten av en Potter-fanatiker, men jeg tilhører like fullt generasjonen som er vokst opp med historien. Jeg har lest alle bøkene, sett alle filmene. Jeg kan historien, men ikke så mye ut over det. Og det holder lenge for meg.

Flere voksne filmvitere har de siste ukene uttalt at de misunner dem som har vært med fra starten og kunnet vokse opp med Harry Potter. Et utsagn jeg forstår godt, for du verden, så unikt det må ha vært. Både bok- og filmserien har slått alle mulige rekorder hva salg og tilbedelse angår, med 450 millioner solgte bøker på 60 ulike språk, hvilket gjør den til verdens mest solgte bokserie. Filmene er den mest innbringende serien noensinne med 6,3 milliarder innspilte dollar.

Men det handler ikke bare om tall, det er alt rundt det magiske universet. J.K. Rowling har skapt en alternativ verden for små (og store) boknerder, inkludert meg selv. Selv om vi nå er tilnærmet voksne har nok mange fortsatt å være en del av den verdenen vi ble invitert inn i da vi var ni-ti år gamle. Vi kjenner menneskene i den, ordene og uttrykkene som brukes der, vi vet om alle stedene og ikke minst hvem som er gode og hvem som er onde. Jeg fascineres av at det er mulig å påvirke så mange mennesker kun ved hjelp av fantasien og evnen til å skrive ned dens produksjon. Jeg innser at jeg høres ut som en fanatiker likevel, og det uten å ha engasjert meg noe i den kulturen som er skapt rundt Harry Potter. Det sier en god del om fenomenet.

Jeg kjenner til og med litt på den følelsen mange beskriver etter å ha sett slutten på kino i disse dager. Nå er det hele over, vi har ikke flere bøker eller filmer i vente. Det føles litt spesielt etter ti år med forventninger. De mest ekstreme snakker om Post Potter Depression. Det er opprettet egne Facebook-grupper for mennesker som søker hjelp eller i det minste trøst i den tomme tilværelsen de nå føler. Og det på grunn av en fiksjonsfortelling om en trollmannsgutt.

Jeg tror ikke Potter-serien ville oppnådd samme effekt for, si, 50 år siden. Ja, man kan argumentere med at Lord of the Rings ble mektig populær på 1960-tallet, men dagens teknologi har tillatt Potter å bli så mye mer. Dessuten er det to helt ulike typer historier som er personlige på hver sin måte. Poenget er i alle fall at det moderne samfunnet har så uendelig mange muligheter, og menneskene rundt merkevaren Harry Potter har utnyttet dem godt. Fra den første boka kom i 1997 til den siste i 2007 utviklet internett seg enormt, og dermed også måter å nå ut til målgruppen på. Internett har ført tilhengerne sammen og gitt dem et sted å møte hverandre, forfatteren og andre mennesker bak Potter-hypen. Til og med nå som den siste filmen er ute er ikke eventyret over. Pottermore åpner i oktober i år, et nettsted der Rowling og Potterentusiaster skal dele historier fra universet hun har skapt, og flette dem sammen. En oppfinnelse som utvilsomt ville vært umulig å gjennomføre på 60-tallet.

Så ja, jeg forstår veldig godt hvorfor de som ikke har vært en del av dette er misunnelige. You should be.

Avbrekk i Riga

I fjor skrev jeg om London og påsto at dette ikke er en reiseblogg. Det er det heller ikke nå, men jeg var nylig i Riga og tar meg friheten til å publisere noe derfra også.

Først litt om Riga

Man vil fort merke at dette ikke er en veldig stor by, men den har likevel mye av det som trengs for å tilfredsstille byferieentusiasten. Selv er jeg ganske interessert i historie og gode fotomotiver, i tillegg til den rene byfølelsen med alt det innebærer. Det vil si trasking til føttene svir, uterestauranter og kaféer man kan hvile på og man kommer vel ikke unna shoppingmuligheter heller. Riga inneholder alt dette, og den inneholder både en hyggelig gamleby og et bysentrum. Selv oppholdt jeg meg mest i gamlebyen av den enkle grunn at sentrum ikke er særlig interessant. Gamlebyen har flott arkitektur og et historisk preg, men er godt blandet med moderne elementer i form av biler, nyere bygninger og merkevarer og bylarmen som bakgrunnsmusikk. Det er likevel et relativt rolig sted man kan bruke flere dager på å utforske samtidig som man  finner roen slik ferien er ment for.

Gamlebyen i Riga

Jeg reiste til byen alene og fant det ganske befriende og ikke minst var det nok best med tanke på at nysgjerrigheten min ble trigget for hvert nytt hjørne jeg kom til. Hvis man ikke passer på, kan man komme til å gå hele dagen uten å spise rett og slett fordi man hele tiden utsetter det etter hvert som man oppdager nye ting som skal sjekkes ut. Jeg brukte for eksempel en hel time på å «jobbe» meg mot mitt egentlige mål (Krigsmuseet) fordi det var så mye å fotografere på veien dit!

Kirketårn

Ting om Riga


Jeg liker lister, så jeg har like godt laget en over noe av hva jeg fikk ut av turen, som varte i fire dager, og noen tips om hva som bør sees:

* Man vil fort merke at det virker som om tiden stoppet opp for ti år siden i Latvia – det sees på klær, høres i musikken og generelt stilmessig overalt.

* Central Market er virkelig enormt, og verdt et besøk. Jeg brukte flere timer bare på å skumme gjennom alle bodene, som selger alt mellom himmel og jord. Frukt, grønnsaker, blomster, klær, sko, hatter – alt. Benytt også sjansen til å kikke på folkelivet i Riga, hit kommer alle typer mennesker.

Central Market

* Krigsmuseet har like mange etasjer som historien er lang. Slike muséer har alltid en spesiell stemning, men mest inntrykk gjorde Afghanistan-utstillingen. Bilder tatt av latviske soldater med «Brothers in arms» som bakgrunnsmusikk er kanskje en klisjé, men den traff meg midt i hjertet.

* Som nevnt følte jeg ikke det var like god atmosfære utenfor Gamlebyen, men i parken Bastejkalns, som ligger i sentrum, fant jeg en oase av et tehus. Apsara ligger i skyggen fra trærne og er en middels stor trehytte med veranda, der man kan strekke ut slitne bein på de store sofaene fylt med puter. På et brett får man servert hjemmelaget fruktiste (eller varm te) og noe attåt hvis man vil det. Meget velkomment avbrekk.

Apsara tehus Iste og kanelbolle

* Mens man likevel er i parken kan man se den lille broen med hengelåser – en tradisjon for nygifte der man henger låsen på broen og kaster nøkkelen etterpå. Ekte kjærleik?

Hengelåsbroen

* Selv om det er sommer, anbefaler jeg å innta én av middagene i en kjeller – på middelalderrestauranten Rozengrals. Konseptet er gjennomført; lys kommer utelukkende fra stearinlys, det kan faktisk være vanskelig å se hva man spiser! Betjeningen er selvfølgelig kledd i middelalderkostymer, og det spilles levende middelaldermusikk hele tiden. Ikke påtrengende, tvert imot ganske beroligende. Selve maten er laget kun av råvarer som var tilgjengelig i middelalderen, ingen poteter, for eksempel. Ikke tro at du kan bestille en brus her, heller, det ville være blasfemisk. Jeg spiste det som kalles Duck drumstick, en porsjon and som ville vært nok til to Idaer. Nydelig
var det i alle fall – anbefales.

Rozengrals
* De utallige gatemusikantene var underholdende, men gud, for noen låtvalg. Hvem som kom på at de skulle gjøre en cover av finske The Rasmus’ «In the Shadows» kan jeg virkelig ikke forstå. Og det på trompet. Klesvalget var også noget tvilsomt.

Gatemusikanter

* Reiser man alene, kan det fort være at man opplever bedre service, i alle fall er det min erfaring på denne turen. Aner ikke om det har noe med det faktum at jeg var alene eller kanskje til og med at jeg er dame, men hyggelig var det.

* Riga er en svært vindfull by – og ikke bare ved elva Daugava, som deler byen i to – men overalt.

Det blåser!

* Riga i juni er meget godt egnet for kafélivet!

Kafélivet

Flere bilder fra turen kan sees på Flickr.

Fire ting jeg har lært om å flytte

Så har jeg endelig rotet meg til Oslo da. Byen jeg har hatt lyst til å bo i siden jeg var sikkert 12 år gammel. Jeg har vært her i fire dager og koser meg veldig allerede! Bor midt i sentrum og har alt jeg trenger rett utafor døra. Veldig spent på hvordan det blir når skoleåret starter, har hørt ymse om dette stedet. Blant annet ser jeg meg alltid rundt et par ganger før jeg går inn på badet for å spane etter kakkerlakker.  Men til poenget med dette innlegget:

Fire ting jeg har lært om å flytte

Det tar alltid lenger tid enn man beregner

Ikke bare fordi man har mer ting enn man tror (som kommer i punktet under) eller fordi det generelt går tregt. Været kan være en vel så effektiv stopper for prosessen. Jeg var «heldig» og skulle flytte midt under den verste flomperioden. Regn er for eksempel ikke så bra når du skal frakte en seng på hengeren, selv med presenning. Dermed måtte vi utsette all kjøring til Oslo i tre dager. Så beregn alltid mer tid enn du tror du vil bruke, bare til uforutsette forsinkelser.

Man har alltid mer dritt enn man tror

Kjent sak; man finner alltid igjen småtteri man ikke husket at man eide engang når man er igang med å pakke livet sitt ned i esker. Egentlig bør man bare dedikere en ekstra eske til alle disse tingene. Eventuelt kan man gjøre som meg; være brutal og kaste alt man ikke har brukt  det siste året, eller siste seks månedene for den saks skyld. Sparer en for masse plass og ikke minst plundring med hvor man skal gjøre av det dit du flytter.

Man klarer ikke alltid alt selv

Det var det jeg skulle da. Planlegge alt, pakke alt og bære alt selv. Det eneste jeg ville ha hjelp til var kjøring. Jada. Jeg planla og pakket alt selv jeg, men fant fort ut at foreldre og sterke kompiser er utrolig kjekt å ha. Og det er OK å bite i det sure eplet og spørre om hjelp iblant, man kan være superwoman likevel!

Godt tips for å slippe å bære store møbler ned trappa: Selg dem, så kan den som kjøper slite med det selv! 😀

Det er lurt å planlegge i god tid før

Det er bare ikke alltid så enkelt når alt skal skje på en gang. Bacheloroppgave og eksamener tok naturligvis opp tida i forkant av flyttinga, så egentlig ble det tatt ganske på sparket. Kunne nok blitt litt mer effektivt om jeg hadde satt av noen timer til planlegging av logistikken, særlig når møbler skulle kjøres hit og dit mellom tre byer. Men vi kom jo i mål på ei uke, så det var kanskje ikke verst likevel.

Jeg har sikkert lært mange flere enn fire ting om å flytte, men det får da være grenser for hvor mye man skal skrive om akkurat det.

Nå gleder meg allerede til neste flytting! Jada.

Flyttelass

Et eksempel på hvordan det kan se ut et par timer etter at man flyttet inn i leiligheten.

Med eller ikke med?

På tide å skrive igjen, kanskje. Ikke at jeg har gjort noe annet de siste månedene; bachelorrapporten har virkelig tatt mer tid enn jeg forventet. Samtidig har vi skrevet om et utrolig spennende tema, nemlig fysisk vs digitalt format-problematikken, og det sett fra en liten, uavhengig platebutikks ståsted. Les mer om det her.

En annen grunn til at jeg ikke har vært aktiv på denne bloggen er rett og slett at jeg vet at folk (vel, de fleste) ikke er interessert i å lese om hva jeg spiser og når jeg går på do. De innleggene ville blitt like tørre som knekkebrødene kostholdet mitt stort sett har dreid seg om. Jeg har sittet på skolen 24/7, ikke mye å fortelle om. Samtidig ser man jo at de bloggerne som deler hverdagen sin på nett blir mye lest, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Noen seriøs portefølje blir det uansett ikke av slikt. Dessuten har jeg brukt Twitter og Facebook for å dele ting som skjer og ytre ymse meninger.

I dag har jeg brukt en del tid på å lese artikler om bruk og ikke-bruk av nettopp sosiale medier, og oppdaget at det er et tema jeg har mange tanker om. Denne artikkelen setter fokus på de som har valgt (ja, for man har visstnok et valg) å ikke være så synlige på nett som de fleste av oss strengt tatt er. I kommentarene under slenger mange seg på og gjør det til et poeng at de ikke er så tilgjengelige, og rakker til og med ned på bruk av sosiale medier. Det kan virke som om de har inntrykk av at det ikke finnes noen mellomting mellom å være totalt usynlig på nett og å blotte hele sitt privatliv for resten av verden.

Jeg mener det er et godt stykke igjen fra å ha Facebook, Twitter og lignende som en del av hverdagen til å miste kontrollen. Vi kan fortsatt i stor grad velge hvilken informasjon vi vil dele om oss selv og hvem vi vil dele den med. Selv liker jeg å være en del av hva som skjer rundt meg på alle plan, og nettsamfunn som disse to blir en naturlig del av det med alt det innebærer. Jeg innrømmer glatt at jeg sjekker disse før jeg leser avisen om morgenen, som sier litt om hvordan det har forandret livene våre. Jeg ser ingen grunn til å endre vanene så lenge jeg er herre over hva folk leser om meg i den grad jeg ønsker.

Nå finnes det såklart løsninger for de som er spesielt interessert i å snoke, bare se på Firefox-plug-in’en Firesheep, som lar brukeren få tilgang til profiler via åpne nettverk. Det handler om å være bevisst når man har et liv på nettet. Det høres nok ille ut når jeg sier «et liv på nettet», men det er  større sannhet i det enn mange vil vedkjenne seg; livene våre har i stor grad flyttet seg til nettbaserte samfunn. Ekstremtilfellene tilbringer mer tid foran skjermen enn ute blant folk, og føler seg likevel ikke alene. Uten at jeg sier at det er hva jeg ville gjort. Jeg vil ha i pose og sekk; et liv på bakken og et i skyene. Tilbake til poenget: Jeg har blitt mer forsiktig med hvilken type informasjon jeg deler etter å ha blitt bevisst på digitale mediers makt. Jeg tar det likevel som en selvfølge at deler av livet mitt er åpnet for omverdenen og ikke minst at tankene mine blir påvirket av hva mediene setter på dagsorden. Vi lever i 2011, dette er blitt like naturlig som å gå på butikken.

Jeg kan godt forstå at en del frykter denne «revolusjonen», det kan være rimelig overveldende. Det er et valg man tar; synlig eller ikke synlig. Noen vil kanskje beskrive det mer drastisk; med eller ikke med. Ja, man går glipp av ting når man unngår sosiale medier. Spørsmålet er hvor viktig det er for deg. Som personene i NRKs artikkel sier, de trenger ikke alltid være tilgjengelige og synes det er deilig å ikke være det. Flott, sier jeg. Men å sette seg på en pidestall og forvente heder og ære fordi man ikke benytter seg av mulighetene dagens teknologi tilbyr, blir feil. Selv om de nylig har mistet en god del brukere har Facebook fortsatt 700 millioner brukere på verdensbasis.

Blir bare dumt å gjøre narr av det.

Barn på Facebook?

 

Barn på Facebook

I den verdensberømte lokalavisa Østlendingen er det lørdag publisert en artikkel om en familie der både barna og foreldrene er på Facebook. De voksne ønsker å følge med på hva som skjer med barna deres også på den digitale plattformen. Dette fikk meg til å tenke: Er sosiale medier som Facebook egentlig noe for barn? Hvorfor skal barn under 16 år delta på noe som i stor grad er tilpasset unge voksne?

Kall meg gjerne gammeldags, men personlig mener jeg at barn ikke har noe på Facebook å gjøre. Man kan argumentere med at nettstedet har til hensikt å bringe mennesker sammen for å lettere holde kontakten over større avstander, men innholdet på siden er som regel ikke på nivå med det et barn forstår. Det at foreldrene oppretter en egen profil der for å kunne følge med på hva barna gjør er en fin måte å delta i barnas hverdag på, men å la dem være der i det hele tatt tyder vel på at de ikke er like oppdatert som de burde være.

På min egen Facebook-wall er statusene fra venner stort sett av typen ”i kveld skal jeg på fylla” eller ”i dag er jeg fyllesjuk”. Veldig få handler om noe et barn kan relatere til. Også bilder som blir publisert er ofte fra festen kvelden før eller andre typiske voksenaktiviteter. Så bortsett fra de mange spillene som finnes, ser jeg ikke hvordan ungene kan få noe særlig ut av å være en del av dette nettsamfunnet. I Østlendingen-artikkelen sier den yngste sønnen på 13 år at han bruker Facebook mest til nettopp spill, at han ikke legger ut så mye personlig. Da er vel hele poenget med Facebookprofilen borte? Eller har samfunnet vårt, både på voksen- og barnenivå, blitt slik at man være en del av Facebookhysteriet for å være en del av samfunnet ellers?

Som nevnt tror jeg ikke at alle foreldre vet så mye om Facebook. De er en del av en generasjon som ikke har noen stor erfaring med verken internett eller sosiale medier. Mange vet ikke engang hvordan man bruker PC, selv om det i stor grad har vært et arbeidsverktøy de to siste tiårene. Det å bruke nettet med alt det har å tilby av sosiale tjenester og mulighet til å eksponere seg selv er de ikke vant med, og dermed har de ingenting å komme med når de skal sette rammer for barnas databruk. Å opprette en profil på Facebook er en forutsetning og et godt sted å starte når man skal bli kjent med dette nettstedet, men er du ikke en del av en generasjon som bruker tjenesten naturlig, vil man heller ikke bli kjent med alle aspektene ved fenomenet.

Jeg sier ikke at barn er helt uten evne til å være kritiske og ansvarlige i forhold til nettvett. Ifølge forskning.no er faktisk de fleste barn svært flinke til akkurat dette. Men internett har vokst seg til å bli noe så stort at alle kan utgi seg for å være hvem som helst, og man kan få folk til å tro hva som helst. Et godt eksempel er bloggen Flinke Piker, der det til slutt viste seg å være en enkeltperson som utgav seg for å være tre ekstremt seksuelt aktive venninner. Selv om det nok var mange som gjennomskuet historien på en eller annen måte, ble aldri bloggeren avslørt før hun selv valgte å gå ut i media. Jeg vil tippe at en del av leserne slukte alt hun publiserte og en del syntes nok det var overdrevet, men valgte likevel å tro at personene var ekte. Denne episoden gjorde såvidt jeg vet ingen skade på noen, men vi hører om nok av tilfeller der barn er blitt lurt til å møte mennesker de har møtt på nett, som egentlig er gamle griser med skumle baktanker.

Så hvordan skal foreldre som kan mye mindre enn barna kunne argumentere for at de ikke skal få lov til å ha profil på Facebook? Barna kan i utgangspunktet si hva de vil og foreldrene vil tro det, fordi de ikke har erfaring med opplegget. Og hvordan skal man forklare barn konsekvenser av å publisere innhold på nett og de risikoene som finnes med sosiale medier? Jeg mener skolen har et ansvar her. Jeg aner ikke hvor stor vekt grunnskolen legger på bruk av internett i dag, men de burde absolutt ta opp temaet mer enn én gang og sørge for at barna forstår hva det innebærer å delta på Facebook. Det er også en selvfølge at det blir tatt opp på foreldremøter og lignende, slik at man kan diskutere hva man bør gjøre og hva som er vanlig praksis i andre familier. Har man ikke peiling på hva Facebook dreier seg om bør man aktivt gå inn for å finne det ut, slik at man har noen kloke ord å komme med når poden på 12 år registrerer seg der. Et godt sted å starte er barnevakten.no, som har mange tips for både bruk av internett, tv og mobiltelefon.