Sosiale medier skaper stereotyper – eller?

happy-housewife

Fant et innlegg jeg i utgangspunktet skrev i sommer tiltenkt NRK, men så ble det aldri noe av. Poster det her i stedet jeg, det er like aktuelt nå:

Rosabloggere og husmødre troner på sosiale medier-toppen i Norge, mennene kommer etter med sine machoblogger. Sørger sosiale medier for at vi aldri blir kvitt de tradisjonelle kjønnsmønstrene?

I en artikkel om kjønn og nettdebatt i A-magasinet for en del uker tilbake, kom Elisabeth Eide med uttalelsen «Mitt inntrykk er at sosiale medier sluser kvinner inn i tradisjonelle roller.» Jeg vil påstå at sosiale medier langt på vei er med på å understreke kjønnsrollene vi har i samfunnet vårt, men å si at de er skyld i dem også, blir feil. Det er ikke uten grunn at rosa-, mamma- og bakebloggene ble startet i utgangspunktet: De gjenspeiler interessene kvinner allerede har.

På Facebook og Instagram og legger vi ut bilder av dagens middag, barna våre og av det nyeste tilskuddet til huset. Mannfolka skryter av hvor handy de har vært, kvinner hvor fantastiske husmødre de er. Det relativt nye (for nordmenn, i alle fall) Pinterest åpner også for dyrking av interesser, og det er lett å se hvilke som er gjennomgående. Bilder av diverse antrekk, pene ansikter og ikke minst matoppskrifter florerer på tjenesten. Dette er ikke noe nytt, forskjellen er at det vi før hang over gjerdet til naboen og skrøt av, publiserer vi nå til alle på nettet.

Og folk elsker det. Men det er ikke slik at de først fikk vite om disse tingene på internett. Ingen trengte vel å fortelle kvinner at de likte å bake. Sosiale medier har bare gjort det enklere å finne fram til informasjon om de samme interessene. Hvordan skiller dette seg egentlig fra tingene vi snakker om over lunsjen på jobb? Jeg tror folk kjenner seg igjen hvis jeg sier at det er middag, småbarn og ferieturer som er de største samtaleemnene.

Rosabloggerne regjerer i sin hakket mer moderne del av bloggosfæren, og er om mulig enda mer populære enn ovennevnte sjangere. Og desto mer hatet og forfulgt. Hverdagsbloggeren Inspirato kom med et kraftig sleivspark mot de oransje trynene i dagens outfit, og ble hyllet for det. At noen ga dem inn en gang for alle, var den ukas høydepunkt. Mange elsker rosabloggerne, mange elsker å hate dem, disse uambisiøse, godtroende og enkle skapningene. De som virkelig tar kvinnens «plikt» til å se pen ut på alvor.

Sosiale medier er ikke skyld i rollemønsteret slik vi ser det i dag, men kun en forlengelse av dem slik de mer eller mindre alltid har vært. Samtidig vil det alltid være motreaksjoner: Det finnes flust av anti-mammablogger der ute, av både menn og kvinner. Antibloggeren Magnhild gjør et nummer ut av at hennes blogg er grå, ikke rosa, og tiltrekker seg dermed en skare av folk som vil lese blogg om noe annet enn ovennevnte temaer. Mannebloggen Singelmann har vekket interesse med sine ironiske vinklinger av en manns hverdagsproblemer. Slike blogger appellerer til begge kjønn, men det er kanskje her flest menn dras inn i bloggverden: Med enkel humor som lokkemiddel. Enkel, slik menn alltid fremstilles når det snakkes om tradisjonelle kjønnsmønster.

Det er vel ingen tvil om at tradisjonelle kjønnsroller i Norge står sterkt, selv i 2013, og kanskje er det et problem, men sosiale medier er heller stedet vi får utløp for dem, fremfor hvor vi blir presentert for dem.

Lær barna koding, for helvete!

(Dagens mest barnevennlige tittel også…)

Barn og unge i dag spiller for mye dataspill, sies det. Dataspill gjør dem introverte og late, sies det. Ikke minst blir man avhengig. Det går ut over det sosiale og skolen.

Så hvorfor har så mange eksempler i media vist det motsatte den siste tida?

En far forteller hvordan han oppmuntret sin sønn til å lære seg koding. En hel skoleklasse digger fysikk på grunn av et spill. Selskaper rekrutterer utviklere på datatreff der man tidligere trodde det kun fantes Coladrikkende latsabber.

Ah, så datamaskiner kan altså brukes til noe nyttig, og trenger ikke gjøre kiden din til en taper! Så godt å vite.

Når poden først har fått en datamaskin mellom hendene, og er interessert i å bruke den, kan man jo like gjerne oppmuntre til bruk – på riktig måte. Nå sitter jeg ikke her og sier at spilling er bortkastet, bare så det er sagt. Mye av min barndom ble tilbragt foran en PC. Det startet med læringsspill for barn, med matte, naturfag og språk. Så kom The Sims, og jeg styrte andre personers liv (og lærte meg at jeg er et rutinemenneske…). Da jeg ble litt eldre fattet jeg interesse for strategispill som Civilization og Black & White. Spill der jeg måtte tenke mye, planlegge og deretter utføre. Jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning på kunnskaper og evner jeg har i dag.

Og jeg er ikke engang blant dem som kan kode.

Det å kunne skape noe på en PC i dag, er som å ha superkrefter. Tro meg; hadde jeg kunnet å programmere, ville jeg levd av det, uten tvil. Men jeg oppdaget aldri den muligheten før jeg ble eldre, og nå har jeg aldri tid. Eller, jeg tar meg ikke tid. Jeg tror at man som barn for det første lærer lettere og fortere, og for det andre tar man seg tid til å lære noe. Evnen og muligheten til å sette seg ned med noe og bare gjøre den ene tingen i timesvis. Når man er voksen må man ofre en del ting for å kunne gjøre nettopp dét, og da er det kun de aller mest dedikerte som får det til.

Code.org og den norske varianten Lær Kidsa Koding er i mine øyne fantastiske tiltak, som ønsker å gjøre akkurat det jeg snakker om: Introdusere programmering i skolen, og dermed plante et frø som kan vokse seg til å bli noe stort og fint. Og jeg sier kan, for det er tross alt ikke alle barn som vil se magien i dette. Og det er jo bra; vi trenger ikke at alle blir superutviklere heller. Men det hadde vært flott om de som ble det, ble virkelige superhelter – fordi de har kodet hele livet. Snakker et språk som er naturlig for dem.

Noe av det beste med å kunne skape er mestringsevne. Jeg tror at mange barn som står i fare for å falle utenfor tidlig i skolen, vil kunne «reddes» med spill og programmering. Se bare på ovennevnte skoleklasse, der en dedikert lærer har utviklet et fysikkspill, og dermed økt samtliges karakterer i realfag. Hvorfor skulle ikke det skje i Norge?

Gode karakterer kommer ikke bare av at man er naturlig smart, men av motivasjon. Og motivasjon får man når man greier noe. Men ungene trenger voksne til å vise dem disse mulighetene. Da jeg var liten var det ingen som viste meg dette, naturlig nok, fordi så få ante noe om PC i det hele tatt. De fleste lærerne hadde vel knapt tatt i en. Det samme gjaldt foreldrene.

Når vi først sitter inne med all den kunnskapen vi har i dag, mener jeg den bør overføres til de yngste. Det gjelder å ikke undervurdere dem. Eller mulighetene.

Bare se på disse:
Kids Code the Darndest Things: 10 Amazing Youth Innovators