80% av oss bruker nettet daglig. 84 minutter i snitt. For noen av oss er nettet med oss hele dagen. 57% av nettbrukere har tilgang på en smarttelefon. 17% av nettbrukere har tilgang på et nettbrett. Vi kan være tilgjengelige absolutt overalt, hele tida. Og det er vi. For svært mange har det nesten blitt som en «frivillig tvang». Vi er blitt så avhengige av det, at vi er villige til å betale for å skru av tilgjengeligheten vår. Vi klarer ikke skru den av på egenhånd. Det gjør noe med oss som sosiale dyr, og det gjør noe med oss som intelligente dyr. Vi blir til zombier. Vi får ADHD-symptomer.
Skal snart begynne å jobbe. Skal bare sjekke Facebook og Twitter først. Slik har hverdagen blitt. En artikkel i D2 forrige fredag handler om mennesker som har innført perioder i hverdagen da de ikke er på nett. En «nettdiett». De snakker om hvor befriende det er – i motsetning til hva man skulle tro. I dag tror jeg de fleste kjenner seg mer stressa enn fri hvis de for eksempel skulle miste mobilen. Som meg. Men om man gjør det til rutine, er det noe helt annet. Selv blir jeg ikke lenger frustrert om jeg legger igjen telefonen hjemme og går en tur ut. Derimot blir jeg det hvis jeg ufrivillig glemmer den før jeg drar på jobb. Det er noe med å bevisst ta seg fri, og tvinge seg selv til å nyte det. Det funker.
Men disse menneskene i artikkelen snakker også om en annen type stress; det vi kjenner på når vi jobber, leser (en bok eller på nett) og — for studenters del — sitter i forelesning. Man faller mye raskere av lasset, fordi man distraheres, eller er vant til distraksjoner. Jeg kjenner meg igjen også her. Jeg har store vanskeligheter med å lese ting nøye. Kan bare konsentrere meg i et kort tidsrom av gangen. Ofte har jeg mange faner med artikler oppe, og leser dem alle samtidig; litt her og litt der. I forrige uke begynte jeg å lese den mye omdiskuterte artikkelen «Why women can’t have it all», som egentlig er mer en avhandling enn en artikkel hva lengde angår. Jeg er ennå ikke ferdig med den. Jeg har ikke greid å komme meg gjennom, selv om jeg faktisk finner den veldig interessant. Det er for mange distraksjoner. Jeg er for lett å distrahere.
Jeg kom seint i gang med sosiale medier, og det var ikke før jeg gikk på høgskolen at det virkelig ble en del av hverdagen min. Jeg var skeptisk til det meste av det som dukket opp av slike ting. Hadde ikke Spotify engang før lenge etter lanseringen. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig var jeg helt ukritisk til alle sosiale medier. Jeg skulle prøve alt: Path, Pinterest — alle disse nisjegreiene. Etter at flere gikk ut i media og snakket om å kutte ned på nettbruk, innså jeg hvor dette var i ferd med å ta veien. Jeg hadde innarbeidet en ekstremt stressende rutine, ganske ubevisst. Hvorfor måtte det være slik?
Svaret var jo at det måtte det ikke. Jeg slettet alle mine kontoer, utenom Facebook, Twitter og LinkedIn. Tre steder jeg får noe ut av. Vel, det er begrenset hva jeg får ut av Facebook, men der kommer følelsen av å gå glipp av noe inn. Jeg er ikke helt avvent ennå — langt ifra. Men jeg er ikke så aktiv som jeg var. Twitringen har også roet seg betraktelig. Men nå er det ikke selve bruken som bekymrer meg. Det er konsekvensene av den.
Evnen til å fokusere, og å gjøre det over lang tid. Det er lenge siden jeg greide å sette meg ned med én eneste arbeidsoppgave og bare jobbe med den i flere timer i strekk. Og jeg savner det. Jeg tror jeg har gjort noen tabber de siste åra på grunn av dette konstante sosiale jaget. Hvor mye bedre kunne for eksempel bacheloroppgaven min blitt hvis sosiale medier ikke var en del av livet mitt? Sånn kan jeg gå rundt og tenke. Også veldig stressende. På fritida klarer jeg ikke se en film engang uten å bli rastløs. Jeg klarer ikke begynne på den eviglange lista over bøker jeg har lyst til å lese. Det bekymrer meg, for jeg har virkelig vært en bokelskende person hele livet.
Flere tjenester tilbyr nå internettfrie perioder, mot at man betaler. Som de snakker om i D2s artikkel, virker det totalt unødvendig å skulle betale for å bare koble ut nettet i en times tid. Men så vanskelig har det altså blitt for mange av oss, inkludert meg selv.Jeg vurderer sterkt å teste det ut. På en annen side, er jeg jo ferdig med studietiden nå, og jeg har en type jobb som jeg greier å gjøre uten at sosiale medier avbryter «flowen». Jeg føler nesten at det er litt for sent. Dog, jeg skal ikke ha denne stillingen for alltid. Som skrivende journalist tror jeg det kan bli et nyttig verktøy.
Ida Nyborg 
Jeg har ADHD.
Og jeg må si at det du skriver her er rett og slett uintelligent og provoserende.
Trist at du føler det slik. Jeg tror likevel du skjønner at det ikke var meningen å støte noen som har ADHD.
Jeg syntes det var en interessant vinkling på dette med sosiale medier. Det er helt sant at vi på en måte blir tvunget til å være tilgjengelig hele tiden. Noe som ikke alle takler like godt, og som man burde passe seg litt for slik at man ikke opplever at online-verdenen bare er slitsom. For det er så mye fantastisk man kan dra ut av den 🙂 For hvis man bruker de sosiale mediene rett kan man kan dra utrolig mye nytte og lærdom ut av dem. Det er utrolig mange fagfolk der ute som deler av sin kunnskap gjennom sosiale medier 🙂
Og dette du skriver om at du har fått konsentrasjonsvansker etter at du begynte å bruke sosiale medier, er nok noe du må jobbe med. Selv har jeg ingen store problemer med det, hadde heller ikke det når jeg skreiv bacheloroppgave(som i og for seg handlet om sosiale medier) 🙂 Men vi er så klart forskjellige. Kanskje det kan være lurt å sette av så så mye tid hver dag til de sosiale mediene? Kanskje også på bestemte tider, slik at du kan bruke den tiden som en slags gulrot etter at du har vært flink og arbeidet? 🙂