Jeg har overlevd min første uke i full jobb. Jeg har mye på hjertet.
For et par uker siden tenkte jeg: Hjelp! Eller, kanskje litt mer sånn: *gulp* Jeg er snart ferdig på skolen, og da skal jeg jobbe. Bare jobbe. Ikke studere. No more pensum. Jeg burde hoppe av glede, sant? Derimot er jeg nesten litt nervøs. Jeg har jo alltid vært elev og student, jeg. Hva skal jeg gjøre nå da? Er jeg klar for dette?
Når arbeidsdagen er over, kan jeg faktisk gå hjem og gjøre noe annet enn å studere. Tanken er himmelsk, men gjør også at jeg føler meg litt tom, på en måte. Jeg vet ikke hva jeg skal fylle det tomrommet med.
En helt ny tankegang!
Og nå har den tiden kommet.
Studietida er over, jeg har en jobb. Og jeg elsker det så langt. Jeg har en helt ny ro over meg, når jeg nå slipper å ha den konstante skyldfølelsen over at det er noe jeg burde ha gjort. I et tidligere innlegg skrev jeg grunnene til at jeg valgte å hoppe av studiet, og jeg har stort sett fått innfridd mine forventninger.
Men det er noe mer: I lengre tid har jeg følt meg utbrent og uinspirert, jeg har slitt med å bry meg om skolen og det å virkelig brenne for noe. Til og med ting jeg har brent for tidligere ble vanskelig. Men nå, bare i løpet av den første uka i arbeid, kjenner jeg en ny giv. Jeg er engasjert, jeg trives og jeg VIL virkelig gå på jobb klokka 07.00 hver dag.
Jobben jeg har er noe unik, fordi jeg er den eneste som utfører den på heltid. Det medfører et stort ansvar, og jeg innser at jeg mest sannsynlig ikke ville fått en slik sjanse noe annet sted. Det gjør meg inspirert, og jeg håper det varer.
Fortsatt er det en liten stemme inni meg som prøver å hindre meg i å slappe av når jeg ikke er på jobb. Men det kan jeg vel ikke forvente at endrer seg bare den første uka. Men ting går i riktig retning.
Ida Nyborg 