Første gang jeg skulle klippe håret mitt i Oslo endte jeg opp med å ganske enkelt velge ut ifra en kombinasjon av nærhet til leiligheten min og lav pris. Jeg hadde ingen store forventninger til verken kunnskaper eller service. Jeg gikk meget fornøyd ut igjen av salongen en time senere, men ikke bare fordi jeg ble så fin på håret. Jeg hadde tydeligvis valgt Oslos, muligens Norges, mest utadvendte frisør, for på denne timen hadde jeg tilsynelatende fått en ny venn. Samtalen gikk i ett hele tiden, på engelsk fordi han er italiener, og vi fortalte om oss selv og diskuterte alt mulig. For eksempel hadde han et flammende innlegg om hvor falsk Jan Thomas er og hvordan han skulle banke sistnevnte i alle mulige frisørkonkurranser. Kjempemorsomt! Vi hilser hver gang jeg går forbi salongen nå.
Poenget med historien er selvfølgelig verken at jeg var hos frisøren eller at han var veldig kul. Jeg ble bare utrolig overrasket over å finne en person i Oslo som var så åpen og pratsom mot en totalt fremmed.
I utlandet snakker mange om nordmenn som kalde og «inni seg»; vi holder oss for oss selv og snakker ikke med folk vi ikke kjenner. Eventuelt lar hverandre være i fred, avhengig av hvordan man ser det. Jeg kan på en fridag gå hele dagen og ikke ha en ordentlig, muntlig samtale med noen. Kun korte ord som «hei» og «takk» hvis jeg handler på butikken. Jeg kan gå hvor som helst uten å tenke på å møte kjentfolk, noe jeg ganske sikkert ville gjort i en liten by som Gjøvik, der jeg bodde før. Helvete, hvis man smiler til noen uten å være butikkpersonale blir man jo nesten stemplet som gal.
Likevel. Jeg ser på meg selv som rimelig utadvendt og glad i folk, men jeg trives egentlig litt med at det er slik. Hver gang jeg går gjennom sentrum med «Walls in Motion» av Ugress på øret, vil jeg nødig måtte stoppe og prate med noen. Jeg går inne i en boble, i min egen verden. Én ting er sikkert; når man bor alene i en stor by har man i alle fall nok tid til å tenke. Jeg forstår godt at mange føler seg ensomme.
Jeg vet at mange snakker om et fellesskap etter sommerens hendelser, men jeg har virkelig ikke hatt den følelsen. Ei heller har jeg testet den teorien så mye, men slik jeg ser det har alt vært som vanlig. Kanskje sett bort ifra at jeg fikk en mye større «hjem»-følelse etter 22. juli. Oslo er min by nå.
Selv om man er alene.
Men ja, det gjør meg alltid i ekstra godt humør hvis det – mot all formodning – skulle skje at noen er ekstra imøtekommende og villig til å føre en samtale. Med unntak av pågående fylliker på trikken (ja, jeg har opplevd det). Den nevnte frisøren er et eksempel på et av disse friske pustene i hverdagen som utløser et ekstra smil eller en stjerne i journalen for den dagen.
Noen ganger tror jeg nesten jeg kan skimte troen på menneskeheten i det fjerne.
Ida Nyborg 