Med eller ikke med?

På tide å skrive igjen, kanskje. Ikke at jeg har gjort noe annet de siste månedene; bachelorrapporten har virkelig tatt mer tid enn jeg forventet. Samtidig har vi skrevet om et utrolig spennende tema, nemlig fysisk vs digitalt format-problematikken, og det sett fra en liten, uavhengig platebutikks ståsted. Les mer om det her.

En annen grunn til at jeg ikke har vært aktiv på denne bloggen er rett og slett at jeg vet at folk (vel, de fleste) ikke er interessert i å lese om hva jeg spiser og når jeg går på do. De innleggene ville blitt like tørre som knekkebrødene kostholdet mitt stort sett har dreid seg om. Jeg har sittet på skolen 24/7, ikke mye å fortelle om. Samtidig ser man jo at de bloggerne som deler hverdagen sin på nett blir mye lest, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Noen seriøs portefølje blir det uansett ikke av slikt. Dessuten har jeg brukt Twitter og Facebook for å dele ting som skjer og ytre ymse meninger.

I dag har jeg brukt en del tid på å lese artikler om bruk og ikke-bruk av nettopp sosiale medier, og oppdaget at det er et tema jeg har mange tanker om. Denne artikkelen setter fokus på de som har valgt (ja, for man har visstnok et valg) å ikke være så synlige på nett som de fleste av oss strengt tatt er. I kommentarene under slenger mange seg på og gjør det til et poeng at de ikke er så tilgjengelige, og rakker til og med ned på bruk av sosiale medier. Det kan virke som om de har inntrykk av at det ikke finnes noen mellomting mellom å være totalt usynlig på nett og å blotte hele sitt privatliv for resten av verden.

Jeg mener det er et godt stykke igjen fra å ha Facebook, Twitter og lignende som en del av hverdagen til å miste kontrollen. Vi kan fortsatt i stor grad velge hvilken informasjon vi vil dele om oss selv og hvem vi vil dele den med. Selv liker jeg å være en del av hva som skjer rundt meg på alle plan, og nettsamfunn som disse to blir en naturlig del av det med alt det innebærer. Jeg innrømmer glatt at jeg sjekker disse før jeg leser avisen om morgenen, som sier litt om hvordan det har forandret livene våre. Jeg ser ingen grunn til å endre vanene så lenge jeg er herre over hva folk leser om meg i den grad jeg ønsker.

Nå finnes det såklart løsninger for de som er spesielt interessert i å snoke, bare se på Firefox-plug-in’en Firesheep, som lar brukeren få tilgang til profiler via åpne nettverk. Det handler om å være bevisst når man har et liv på nettet. Det høres nok ille ut når jeg sier «et liv på nettet», men det er  større sannhet i det enn mange vil vedkjenne seg; livene våre har i stor grad flyttet seg til nettbaserte samfunn. Ekstremtilfellene tilbringer mer tid foran skjermen enn ute blant folk, og føler seg likevel ikke alene. Uten at jeg sier at det er hva jeg ville gjort. Jeg vil ha i pose og sekk; et liv på bakken og et i skyene. Tilbake til poenget: Jeg har blitt mer forsiktig med hvilken type informasjon jeg deler etter å ha blitt bevisst på digitale mediers makt. Jeg tar det likevel som en selvfølge at deler av livet mitt er åpnet for omverdenen og ikke minst at tankene mine blir påvirket av hva mediene setter på dagsorden. Vi lever i 2011, dette er blitt like naturlig som å gå på butikken.

Jeg kan godt forstå at en del frykter denne «revolusjonen», det kan være rimelig overveldende. Det er et valg man tar; synlig eller ikke synlig. Noen vil kanskje beskrive det mer drastisk; med eller ikke med. Ja, man går glipp av ting når man unngår sosiale medier. Spørsmålet er hvor viktig det er for deg. Som personene i NRKs artikkel sier, de trenger ikke alltid være tilgjengelige og synes det er deilig å ikke være det. Flott, sier jeg. Men å sette seg på en pidestall og forvente heder og ære fordi man ikke benytter seg av mulighetene dagens teknologi tilbyr, blir feil. Selv om de nylig har mistet en god del brukere har Facebook fortsatt 700 millioner brukere på verdensbasis.

Blir bare dumt å gjøre narr av det.