…heter en bok jeg nettopp har lest. En bok som gjorde sterkt unntrykk på meg. Vi får oppleve hvordan et ektepar kjemper mot hennes brystkreft, sett gjennom hans øyne. Carmen og Stijn bor i utkanten av Amsterdam og har en liten datter på ett år, Luna, da vi kommer inn i historien. Begge er svært vellykkede forretningsmennesker som driver hvert sitt reklamefirma. Så får de vite at Carmen har brystkreft. Deres tilsynelatende perfekte liv går i tusen knas, og det er denne prosessen boka beskriver, mer detaljert enn man er forberedt på.
Stijns historie bringer fram mange inntrykk og følelser hos leseren. Den skildrer den hverdagslige kampen mot kreft, samtidig som man skal prøve å bevare et forhold som, på grunn av sykdommen, er på vei nedover. Den beskriver frustrasjonen over å se sin elskede i et smertehelvete og langsomt gli inn i døden. Han forteller om håp, fortvilelse, kjærlighet, usikkerhet og raseri. Håpet om at sykdommen mot alle odds skal gi seg, fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe, kjærligheten mellom to mennesker, usikkerhet rundt det å elske noen, raseri mot kreft, mot helsevesenet og mot seg selv.
På toppen av det hele er Stijn selverklært monofob, som betyr angst for å være monogam og følgende ”påtvunget” utroskap. Han har aldri vært trofast mot Carmen, det har alltid vært andre kvinner på siden av ekteskapet. For det meste har det vært (for ham) ubetydelige one-night-stands, men også langvarige seksuelle forbindelser. Problemet blir ikke mindre når Carmen blir syk. Stijn flykter fra all elendigheten og rett inn i utroskapens bekymringsløse tilstand. Han blir etter hvert følelsesmessig avhengig av en annen kvinne, Roos. Denne måten å takle problemene på gjør at man som leser blir revet mellom flere følelser. Man blir i første omgang svært opprørt over oppførselen hans,fordi han er egoistisk og bedrar sin dødssyke kone. På en annen side får man også en slags medlidenhet for ham, som om man føler at det han gjør er en naturlig reaksjon i en slik situasjon. Samtidig er det uforståelig at Carmen, som er klar over mange av disse andre kvinenne, tilgir ham og kaller det ”en uvane” på lik linje med å bite negler.
Ved å lese dene boka vil man, sannsynligvis, etter nesten hvert kapittel trenge noen minutter til å tenke over det man har lest. Man vil føle at man er med i historien, man blir nært knyttet til karakterene og føler med dem på veien. Man blir fortvilet og frustrert, setter seg selv inn i Stijns sted og kjenner raseriet over å måtte stå på sidelinja, maktesløs, og miste sitt livs kjærlighet. Man blir plutselig så veldig takknemlig for alt og alle man har i livet sitt når man leser denne boka.
Jeg blir overrasket om noen sitter med tørre øyne mot slutten av boka.
Ida Nyborg 