Å bo på studenthjem er noe eget. Et lite samfunn inni samfunnet. Det er vel ingenting som slår å bli vekket av brannalarmen klokka to om natta fordi noen har prøvd å kokkelere. Eller å lese til eksamen mens naboleiligheten har vorspiel. For ikke å snakke om hvor sjarmerende det er når man deler bad med to gutter og begge søler utafor doskåla. Åjada, det er hyggelig å bo sammen med sine medstudenter.
Jeg har bodd på studenthjem to ganger, når man teller med nåværende bolig. Da jeg flyttet hjemmefra for første gang fikk jeg en 13 kvadrats hybel i en høyblokk; veldig søt. Kjøkken og bad ble delt med to andre. I ett år ble jeg værende der, mens nye mennesker flyttet inn og ut av nabohyblene. Av og til hadde jeg til og med gangen for meg selv. Det var i grunn ganske fint. Men ikke alltid.
Mitt beste minne fra Sørbyen Studenthjem er fra da jeg tidlig en morgen kom ut fra rommet mitt og det satt en fremmed mann og sov på kjøkkenet. Ja, han satt på en stol og sov. Rett opp og ned. Helt stein, selvfølgelig. Situasjonen var faktisk ganske ubehagelig, da jeg først skjønte at det var en fremmed og ikke bare naboen som hadde blitt gal eller lignende. Ikke nok med det, han hadde tatt med seg en pizza fra et annet kjøkken, satt på stekeovnen og sølt en krydderpose utover gulvet.
Gudene vet hvor lenge han hadde vært der og hvordan han i det hele tatt kom seg inn.
Kommunikasjon var totalt overflødig, denne karen var helt i sin egen verden. Etter å ha rømt etasjen og ringt politiet ble stakkaren tatt med bort, og jeg var igjen alene, litt redd. Skal si jeg ble flink til å låse døra etter den episoden. Som sagt, studenthjem er flott.
Etter ett år var jeg lei av å bo i et kott som i tillegg var usentralt, og flyttet ned til skoleområdet. Men nå er jeg jaggu tilbake på SOPPs eminente eiendom igjen. Et annet sted i byen, mye mer sentralt enn forrige gang, og nå med kjæledegge, eller type, som det kalles på godt norsk.
Vi har enda ikke hørt noen brannalarm, men et hyggelig nabolag har vi da fått; rett over gata mistenker jeg det foregår lumske ting. Ser for meg en leilighet full av sofaer der folk sitter med hasjpipa si eller setter sprøyter på seg selv. Litt overdrevet kanskje, men man må da få ha litt fantasi. Trivelig er det i alle fall når de har vært på fylla og dekorerer søppelskuret med mageveske og når man stadig kan høre ulike mennesker kaste stein på vinduet for å oppnå kontakt. Ringeklokke blir for dumt.
Det finnes selvfølgelig en hel del fordeler med å bo på studenthjem, ellers hadde jeg jo ikke bodd her. Det er billigere enn de fleste steder av samme standard, alt inkludert (vel, ikke strøm, men den er billigere enn ellers) og ikke minst proffe utleiere. Så får man bare le av alt det andre, det er jo bare komisk uansett. Det er dømt til å skje rare ting når en haug med 18-åringer som aldri har bodd hjemmefra kommer sammen.
Hurra for studenthusene!
Ida Nyborg 