Og da mener jeg hjem-hjem, ikke hjem til hybelen. Mamma-hjem. Det er fint det.
Gjennom tenårene var det alltid det å flytte hjemmefra som var drømmen. Jeg var såklart en vanskelig tenåring, og syntes ikke det var så stas å bo hjemme alltid. Jeg hadde lyst til å flytte til Oslo da jeg var 14, men det var nok like greit at det aldri ble noe av.
Så ble jeg 18, og det var tid for å begi seg ut på nye eventyr, det vil si gå mer skole i en annen by. Skal vel ikke påstå at jeg dro så langt avgårde, det er bare sju mil hjem til Elverum. Men hadde det vært for noen år siden, hadde det ikke vært langt nok; jeg ville til utlandet jeg, helst.
Men jeg er glad det ikke skjedde, i første omgang. Det å flytte hjemmefra var godt, men å bare kunne ta en biltur og være hjemme hos familien igjen synes jeg er betryggende. Gjøvik er en fin by å bo i for meg som aldri hadde bodd alene før; den er ikke så stor, og som sagt er det ikke lange veien hjem igjen.
Det er først nå i det siste at jeg virkelig har sett verdien av det å kunne komme hjem til mamma. Det er ikke sånn at jeg var så ivrig på å reise hjem i helgene det første året mitt på Gjøvik, det var mer som en nødvendighet for å opprettholde kontakten. Såklart hadde jeg hjemlengsel noen ganger, men det siste året har jeg satt ordentlig pris på det man kaller hjem-hjem.
Man er alltid velkommen hjemme, uansett om man dukker opp uventet eller planlagt. Og det spiller nesten ingen rolle hva man får til middag, fordi det er mamma som har laget den (og man har sluppet å gjøre noe selv). De lange samtalene ved kjøkkenbordet, å sitte på terrassen med en bok, å slippe å tenke på alt skolearbeidet som venter tilbake i Gjøvik – det er noe helt spesielt over alt det.
Det er ikke sånn at jeg kommer til å flytte tilbake etter å ha fullført min bachelor, det skal nok stå dårlig til for at det kommer til å skje. Men det å ha et ”fristed” som man alltid kan reise til er utrolig kjært for meg. Og det tror jeg alle som bor hjemmefra også synes ellervil synes etter hvert.
Ida Nyborg 