Med livet altså. Det er spørsmålet. Skal jeg bli en som jobber med ”noe innen media”? De siste ukene har jeg innsett at hvis jeg vil skifte retning i livet må jeg gjøre det snart. Som tidligere nevnt har jeg nådd mitt siste studieår på Medieproduksjon, og det betyr at til våren må jeg søke meg på ny skole. Jeg kan selvfølgelig søke jobber og satse på at det går bra, men jeg er nok ikke klar for det. Kanskje jeg liker å være student, og ikke vil gi slipp på den tilværelsen helt enda. Men mest er det fordi jeg begynner å tro at det ikke er denne veien jeg vil fortsette på. Jeg tror gresset er grønnere et annet sted.
Jeg har virkelig tenkt på dette i det siste, og gikk så drastisk til verks at jeg pløyde gjennom ei liste over alle utdanninger i Norge. Hvis jeg skal bli så suksessfull som jeg vil, må jeg velge noe jeg både er flink til og har interesse for. Det må da resultere i et fornuftig valg?
Så da har jeg funnet ut at jeg vil reise til hovedstaden og ta jus. Helomvending. Fra noe kreativt og praktisk til noe tilsynelatende tungt, kjedelig og uhyggelig teoretisk. Og ikke minst tidkrevende. For å bli advokat må man gå den femårige jussen på Universitetet i Oslo. Og jeg tror jeg kan klare det. Jeg har alltid likt jus, det lille jeg har hatt. To år med rettslære på videregående og et lite emne kalt Medierett på Høgskolen kan vel neppe kalles noen solid erfaring fra jus, men det er smakebiter jeg virkelig har hatt sansen for. Dette vil jeg prøve!
Hvorfor vil jeg ikke fortsette med medieproduksjon hvis jeg synes det er morsomt? Jeg skal selvfølgelig fullføre bachelorgraden min.
Men det å ha det morsomt resulterer ikke nødvendigvis i å gjøre det godt i arbeidslivet.
Mediebransjen er uhyre usikker, man er alt annet enn garantert jobb etter endt utdannelse. Ikke minst bør man være flinkere enn gjennomsnittet for å få de jobbene som finnes. Samt være rett person på rett sted til rett tid.
Dette er noe jeg ikke er motivert til å oppnå. Målet mitt er å komme meg ut i arbeidslivet så fort som mulig etter utdanningen, og det er naivt å tro at det vil skje etter dette studiet.
En jusutdannelse, femårig eller ikke, vil åpne svært mange dører karrieremessig. En som har juridisk kompetanse kan få jobb i så og si alle etater og bedrifter. En advokat kan jobbe i egen eller andres praksis, i Politiet, som dommer, lista er lang. Det er rett og slett en rimelig sikker utdannelse.
Nå høres det vel ut som om det er mamma som har tvunget meg til denne avgjørelsen, det er jo så fornuftig at det er kvalmt. Men jeg innser at jeg bør gjøre noe jeg er flink til, og jeg har alltid vært flink i teoretiske fag. Jeg bør gjøre noe jeg liker, og jeg har alltid syntes jus er spennende. Jeg bør velge noe som gir meg en jobb, og det gjør denne. Og selv om det ikke er det viktigste for meg, så er lønnen upåklagelig.
Jeg har et halvt år eller så å tenke ferdig på, men jusutdanningen er vel egentlig så nær perfekt for meg som det går an.
Ida Nyborg 