Det siste året

Den første uka av høstsemesteret er kommet til veis ende, og det har gått i en farlig fart. Man kan godt si at de første ukene foregår i et relativt bedagelig tempo hva mediestudenter angår, men i hodet mitt har det vært fullt kjør fra dag én. Egentlig før det også. Alt om å leve i nuet har hjernen min fortrengt, og så har den bestemt seg for at jeg heller skal tenke på framtida.

Jeg er nå kommet til mitt siste år på Høgskolen i Gjøvik, og det betyr at nå gjelder det, faktisk. Det er nå jeg skal ha lært meg masse kule ting og nå skal jeg gjøre noe med det.

Jeg skal i praksis hos en bedrift, og der skal jeg produsere videoer og forbedre websider, for å nevne noe. Jeg skal ha et fordypningsprosjekt, hvilket går ut på å ”lage” en artist på svært kort tid. Det innebærer lyd- og videoproduksjon, foto, markedsføring med mer. I tillegg skal jeg ha et fag som virker latterlig irrelevant blant disse to andre tingene; 3D-modellering. Det koker liksom bort i grøten.

Dette blir et semester der jeg endelig skal få gjøre det jeg kom til Gjøvik for å gjøre; lage video og sånn. Ja, det er i grunn slik jeg beskriver studiet når folk spør hva jeg driver med.

Saken er at jeg føler ikke at jeg har gjort noe av det tidligere. Jeg kan ingenting jeg. Åjoda, jeg kan litt, men stort sett i teorien. Hele våren har jeg gledet meg til dette semesteret, for det er nå jeg skal skinne. Nå skal jeg ha det gøy, og gjøre ting som jeg mener jeg får bruk for i arbeidslivet. Video og sånn. Likevel har denne følelsen av inkompetanse sneket seg innpå meg. Fra å være forventningsfull og positiv har jeg gått til å være litt mer nervøs og ikke fullt så selvsikker. Tenk om jeg ikke får til dette.

Greit nok, jeg blir ikke alene i alt, men i praksisbedriften skal jeg løpe rundt med kamera og sitte på eget kontor og produsere fancy stuff som bedriften har ønsket seg. Det ligger et press der. Jeg må prestere noe. Jeg vet ikke helt hva de forventer. Jeg er da ikke klar for noen jobb i media!

Dette er lille-Ida som snakker. Hun lager et problem av noe som egentlig ikke finnes. Enda. Nå må store-Ida ta over. Hun klarer å være positiv og ta utfordringen på strak arm. Det er det som trengs nå. Fornuftig tenkning og bittelitt tapperhet er alt som skal til. Jeg kan dette, og det jeg ikke kan skal jeg lære. Det er jo derfor jeg går på skole, er det ikke? Det er bare lagt så mye alvor rundt det siste studieåret at jeg føler jeg må kunne alt fra før. Det er for sent å lære noe nytt.

Slike tanker kan vel hvem som helst få, når det begynner å spisse seg til i utdannelsen. Ikke rart man blir stresset. Nå er det på tide å snu tankene rundt, og gjøre seg klar til et spennende og ikke minst morsomt semester. Som i tillegg vil gi meg noe å bryne meg på.

Hva mer kan jeg kreve?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s