Lær barna koding, for helvete!

(Dagens mest barnevennlige tittel også…)

Barn og unge i dag spiller for mye dataspill, sies det. Dataspill gjør dem introverte og late, sies det. Ikke minst blir man avhengig. Det går ut over det sosiale og skolen.

Så hvorfor har så mange eksempler i media vist det motsatte den siste tida?

En far forteller hvordan han oppmuntret sin sønn til å lære seg koding. En hel skoleklasse digger fysikk på grunn av et spill. Selskaper rekrutterer utviklere på datatreff der man tidligere trodde det kun fantes Coladrikkende latsabber.

Ah, så datamaskiner kan altså brukes til noe nyttig, og trenger ikke gjøre kiden din til en taper! Så godt å vite.

Når poden først har fått en datamaskin mellom hendene, og er interessert i å bruke den, kan man jo like gjerne oppmuntre til bruk – på riktig måte. Nå sitter jeg ikke her og sier at spilling er bortkastet, bare så det er sagt. Mye av min barndom ble tilbragt foran en PC. Det startet med læringsspill for barn, med matte, naturfag og språk. Så kom The Sims, og jeg styrte andre personers liv (og lærte meg at jeg er et rutinemenneske…). Da jeg ble litt eldre fattet jeg interesse for strategispill som Civilization og Black & White. Spill der jeg måtte tenke mye, planlegge og deretter utføre. Jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning på kunnskaper og evner jeg har i dag.

Og jeg er ikke engang blant dem som kan kode.

Det å kunne skape noe på en PC i dag, er som å ha superkrefter. Tro meg; hadde jeg kunnet å programmere, ville jeg levd av det, uten tvil. Men jeg oppdaget aldri den muligheten før jeg ble eldre, og nå har jeg aldri tid. Eller, jeg tar meg ikke tid. Jeg tror at man som barn for det første lærer lettere og fortere, og for det andre tar man seg tid til å lære noe. Evnen og muligheten til å sette seg ned med noe og bare gjøre den ene tingen i timesvis. Når man er voksen må man ofre en del ting for å kunne gjøre nettopp dét, og da er det kun de aller mest dedikerte som får det til.

Code.org og den norske varianten Lær Kidsa Koding er i mine øyne fantastiske tiltak, som ønsker å gjøre akkurat det jeg snakker om: Introdusere programmering i skolen, og dermed plante et frø som kan vokse seg til å bli noe stort og fint. Og jeg sier kan, for det er tross alt ikke alle barn som vil se magien i dette. Og det er jo bra; vi trenger ikke at alle blir superutviklere heller. Men det hadde vært flott om de som ble det, ble virkelige superhelter – fordi de har kodet hele livet. Snakker et språk som er naturlig for dem.

Noe av det beste med å kunne skape er mestringsevne. Jeg tror at mange barn som står i fare for å falle utenfor tidlig i skolen, vil kunne «reddes» med spill og programmering. Se bare på ovennevnte skoleklasse, der en dedikert lærer har utviklet et fysikkspill, og dermed økt samtliges karakterer i realfag. Hvorfor skulle ikke det skje i Norge?

Gode karakterer kommer ikke bare av at man er naturlig smart, men av motivasjon. Og motivasjon får man når man greier noe. Men ungene trenger voksne til å vise dem disse mulighetene. Da jeg var liten var det ingen som viste meg dette, naturlig nok, fordi så få ante noe om PC i det hele tatt. De fleste lærerne hadde vel knapt tatt i en. Det samme gjaldt foreldrene.

Når vi først sitter inne med all den kunnskapen vi har i dag, mener jeg den bør overføres til de yngste. Det gjelder å ikke undervurdere dem. Eller mulighetene.

Bare se på disse:
Kids Code the Darndest Things: 10 Amazing Youth Innovators

Hvorfor jeg forsvant fra sosiale medier

Så – jeg tok en slags pause fra sosiale medier. Noen vil kanskje kalle det avvenning, men jeg forbinder avvenning med abstinenser, og det har jeg faktisk ikke hatt. Det bare skjedde. Plutselig sjekket jeg aldri Twitter , og jeg var aldri særlig aktiv på Facebook mer – helt uten problemer. Slik har det blitt: Det føles nesten som en bragd at det var enkelt. Satt på spissen kunne jeg sagt at jeg meldte meg ut av en stor del av dagens samfunn, for det er jo sosiale medier blitt.

Er jeg spik spenna gærn?!

Neida. Årsaken til denne plutselige stansen i min fascinasjon – og ja, sikkert avhengighet – av sosiale medier, var en stadig klarere bevissthet om at den var ute av kontroll. Det var for mange impulser; konsentrasjonen min ville hele tiden splitte seg i tre hundre, og jeg holdt på å eksplodere. Jeg ble et urolig, ufokusert og stressa menneske, og jeg hatet det. Så jeg holdt opp. Jeg trengte å få tilbake kontrollen.

Det er noe galt når man ikke får til å fokusere på jobb eller skole i mer enn ett minutt av gangen, fordi man føler at det hele tiden er noe man bør få med seg et sted ute i verden. På Internett.

Jeg tilhører en generasjon som fikk med seg det siste av hverdagene uten PC. Da jeg var åtte år fikk jeg min aller første stasjonære datamaskin. Den brukte jeg til å legge puslespill og til å skrive søte små barnehistorier i Wordpad. I gamle dager. De som er født bare noen få år seinere vet ikke hvordan en skoledag uten distraherende SMSer er. De vet ikke hvordan en bukselomme kjennes ut uten en mobil oppi.

Hjernens rastløshet

Dagens unge er rastløse på en helt annen måte enn jeg var da jeg var barn. Mange av mine klassekamerater hadde det man kalte «mark i rumpa»; manglende evne til å sitte stille. I dag er det hodet som ikke kan stå stille. Det trenger kontinuerlig stimulans, og det får det: Gjennom statusoppdateringer på sosiale medier, rullende nyhetsfeeder og gjennom TV. Nå er riktignok sistnevnte en del eldre enn meg selv, men TV-produksjoner tilpasser seg også den nye tiden. Klippingen er raskere. Det må den være, ellers faller seeren av. Det blir for kjedelig. Slikt sier noe om samfunnet vårt på så mange måter.

Man trenger ikke være rakettforsker for å påstå at det jeg beskriver over, er mye av årsaken til at mennesket sliter med stress. Med så mye stimulans, og i tillegg en forventning om at man skal være med på alt, er det uunngåelig å gå på en smell.

Vær våken

Det er derfor viktig å være bevisst, og motbevegelsen til sosiale medier-trendene har lenge ventet på sin tur. Nå kommer det for fullt: Mindfulness. Å leve i nuet. Være våken, og legge fra seg de tingene som stresser en. Slappe av, meditere. Arbeidsplassene arrangerer stressmestringskurs, og dét er ikke uten grunn. Vi fikk de teknologiske mulighetene i fanget, kastet oss over dem – og vi aner ikke hvordan vi skal stoppe det når det går over stokk og stein.

Det finnes likevel mange ting du kan gjøre uten noe kurs for å komme vekk fra den digitale hverdagen en stund. Her er tre av dem:

Finn tilbake til de analoge fritidssyslene

Les en bok. Jeg syntes dette var utrolig vanskelig, fordi jeg ikke lenger var vant til å lese lengre tekster. Men da jeg tvang meg til å sitte der med historien, ble omverdenen plutselig borte. Å leve seg inn i noen andre menneskers liv i en fremmed virkelighet på slutten av dagen, er bare utrolig avkoblende.

Gjør alvor av den kaffen

Møt folk på ordentlig. Gå på kafé, gå en tur – anything – og bare prat. En ordentlig samtale er det ingenting som kan erstatte.

Eliminer dørstokkmila

Jeg kaster like godt stein i glasshus, og oppfordrer dere til å trene. Selv har jeg brukt lang tid på å komme meg dit, men trening kurerer virkelig gruff. For det første er det din private terapitime: Hjernen får bearbeidet tankene dine mens du svetter på sykkelen eller tredemølla. For det andre har du kanskje et mål – og det å ha et mål som ikke har med verken jobb eller studier å gjøre, er viktig. Å føle at man mestrer noe mer enn akkurat hva man fyller arbeidsdagen med, og å ha noe helt utenforstående å jobbe mot.

Bare disse tre enkle – og kanskje helt opplagte – tiltakene gjør at du fyller dagen din med mer enn bare ting som kommer fra Internett. Jeg sitter foran skjermen åtte timer daglig på jobb, men hjemme vil jeg ha mulighet til å velge.

Sosiale medier gir oss ADHD

80% av oss bruker nettet daglig. 84 minutter i snitt. For noen av oss er nettet med oss hele dagen. 57% av nettbrukere har tilgang på en smarttelefon. 17% av nettbrukere har tilgang på et nettbrett. Vi kan være tilgjengelige absolutt overalt, hele tida. Og det er vi. For svært mange har det nesten blitt som en «frivillig tvang». Vi er blitt så avhengige av det, at vi er villige til å betale for å skru av tilgjengeligheten vår. Vi klarer ikke skru den av på egenhånd. Det gjør noe med oss som sosiale dyr, og det gjør noe med oss som intelligente dyr. Vi blir til zombier. Vi får ADHD-symptomer.

Skal snart begynne å jobbe. Skal bare sjekke Facebook og Twitter først. Slik har hverdagen blitt. En artikkel i D2 forrige fredag handler om mennesker som har innført perioder i hverdagen da de ikke er på nett. En «nettdiett». De snakker om hvor befriende det er – i motsetning til hva man skulle tro. I dag tror jeg de fleste kjenner seg mer stressa enn fri hvis de for eksempel skulle miste mobilen. Som meg. Men om man gjør det til rutine, er det noe helt annet. Selv blir jeg ikke lenger frustrert om jeg legger igjen telefonen hjemme og går en tur ut. Derimot blir jeg det hvis jeg ufrivillig glemmer den før jeg drar på jobb. Det er noe med å bevisst ta seg fri, og tvinge seg selv til å nyte det. Det funker.

Men disse menneskene i artikkelen snakker også om en annen type stress; det vi kjenner på når vi jobber, leser (en bok eller på nett) og — for studenters del — sitter i forelesning. Man faller mye raskere av lasset, fordi man distraheres, eller er vant til distraksjoner. Jeg kjenner meg igjen også her. Jeg har store vanskeligheter med å lese ting nøye. Kan bare konsentrere meg i et kort tidsrom av gangen. Ofte har jeg mange faner med artikler oppe, og leser dem alle samtidig; litt her og litt der. I forrige uke begynte jeg å lese den mye omdiskuterte artikkelen «Why women can’t have it all», som egentlig er mer en avhandling enn en artikkel hva lengde angår. Jeg er ennå ikke ferdig med den. Jeg har ikke greid å komme meg gjennom, selv om jeg faktisk finner den veldig interessant. Det er for mange distraksjoner. Jeg er for lett å distrahere.

Jeg kom seint i gang med sosiale medier, og det var ikke før jeg gikk på høgskolen at det virkelig ble en del av hverdagen min. Jeg var skeptisk til det meste av det som dukket opp av slike ting. Hadde ikke Spotify engang før lenge etter lanseringen. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig var jeg helt ukritisk til alle sosiale medier. Jeg skulle prøve alt: Path, Pinterest — alle disse nisjegreiene. Etter at flere gikk ut i media og snakket om å kutte ned på nettbruk, innså jeg hvor dette var i ferd med å ta veien. Jeg hadde innarbeidet en ekstremt stressende rutine, ganske ubevisst. Hvorfor måtte det være slik?

Svaret var jo at det måtte det ikke. Jeg slettet alle mine kontoer, utenom Facebook, Twitter og LinkedIn. Tre steder jeg får noe ut av. Vel, det er begrenset hva jeg får ut av Facebook, men der kommer følelsen av å gå glipp av noe inn. Jeg er ikke helt avvent ennå — langt ifra. Men jeg er ikke så aktiv som jeg var. Twitringen har også roet seg betraktelig. Men nå er det ikke selve bruken som bekymrer meg. Det er konsekvensene av den.

Evnen til å fokusere, og å gjøre det over lang tid. Det er lenge siden jeg greide å sette meg ned med én eneste arbeidsoppgave og bare jobbe med den i flere timer i strekk. Og jeg savner det. Jeg tror jeg har gjort noen tabber de siste åra på grunn av dette konstante sosiale jaget. Hvor mye bedre kunne for eksempel bacheloroppgaven min blitt hvis sosiale medier ikke var en del av livet mitt? Sånn kan jeg gå rundt og tenke. Også veldig stressende. På fritida klarer jeg ikke se en film engang uten å bli rastløs. Jeg klarer ikke begynne på den eviglange lista over bøker jeg har lyst til å lese. Det bekymrer meg, for jeg har virkelig vært en bokelskende person hele livet.

Flere tjenester tilbyr nå internettfrie perioder, mot at man betaler. Som de snakker om i D2s artikkel, virker det totalt unødvendig å skulle betale for å bare koble ut nettet i en times tid. Men så vanskelig har det altså blitt for mange av oss, inkludert meg selv.Jeg vurderer sterkt å teste det ut. På en annen side, er jeg jo ferdig med studietiden nå, og jeg har en type jobb som jeg greier å gjøre uten at sosiale medier avbryter «flowen». Jeg føler nesten at det er litt for sent. Dog, jeg skal ikke ha denne stillingen for alltid. Som skrivende journalist tror jeg det kan bli et nyttig verktøy.