Sosiale medier gir oss ADHD

80% av oss bruker nettet daglig. 84 minutter i snitt. For noen av oss er nettet med oss hele dagen. 57% av nettbrukere har tilgang på en smarttelefon. 17% av nettbrukere har tilgang på et nettbrett. Vi kan være tilgjengelige absolutt overalt, hele tida. Og det er vi. For svært mange har det nesten blitt som en «frivillig tvang». Vi er blitt så avhengige av det, at vi er villige til å betale for å skru av tilgjengeligheten vår. Vi klarer ikke skru den av på egenhånd. Det gjør noe med oss som sosiale dyr, og det gjør noe med oss som intelligente dyr. Vi blir til zombier. Vi får ADHD-symptomer.

Skal snart begynne å jobbe. Skal bare sjekke Facebook og Twitter først. Slik har hverdagen blitt. En artikkel i D2 forrige fredag handler om mennesker som har innført perioder i hverdagen da de ikke er på nett. En «nettdiett». De snakker om hvor befriende det er – i motsetning til hva man skulle tro. I dag tror jeg de fleste kjenner seg mer stressa enn fri hvis de for eksempel skulle miste mobilen. Som meg. Men om man gjør det til rutine, er det noe helt annet. Selv blir jeg ikke lenger frustrert om jeg legger igjen telefonen hjemme og går en tur ut. Derimot blir jeg det hvis jeg ufrivillig glemmer den før jeg drar på jobb. Det er noe med å bevisst ta seg fri, og tvinge seg selv til å nyte det. Det funker.

Men disse menneskene i artikkelen snakker også om en annen type stress; det vi kjenner på når vi jobber, leser (en bok eller på nett) og — for studenters del — sitter i forelesning. Man faller mye raskere av lasset, fordi man distraheres, eller er vant til distraksjoner. Jeg kjenner meg igjen også her. Jeg har store vanskeligheter med å lese ting nøye. Kan bare konsentrere meg i et kort tidsrom av gangen. Ofte har jeg mange faner med artikler oppe, og leser dem alle samtidig; litt her og litt der. I forrige uke begynte jeg å lese den mye omdiskuterte artikkelen «Why women can’t have it all», som egentlig er mer en avhandling enn en artikkel hva lengde angår. Jeg er ennå ikke ferdig med den. Jeg har ikke greid å komme meg gjennom, selv om jeg faktisk finner den veldig interessant. Det er for mange distraksjoner. Jeg er for lett å distrahere.

Jeg kom seint i gang med sosiale medier, og det var ikke før jeg gikk på høgskolen at det virkelig ble en del av hverdagen min. Jeg var skeptisk til det meste av det som dukket opp av slike ting. Hadde ikke Spotify engang før lenge etter lanseringen. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig var jeg helt ukritisk til alle sosiale medier. Jeg skulle prøve alt: Path, Pinterest — alle disse nisjegreiene. Etter at flere gikk ut i media og snakket om å kutte ned på nettbruk, innså jeg hvor dette var i ferd med å ta veien. Jeg hadde innarbeidet en ekstremt stressende rutine, ganske ubevisst. Hvorfor måtte det være slik?

Svaret var jo at det måtte det ikke. Jeg slettet alle mine kontoer, utenom Facebook, Twitter og LinkedIn. Tre steder jeg får noe ut av. Vel, det er begrenset hva jeg får ut av Facebook, men der kommer følelsen av å gå glipp av noe inn. Jeg er ikke helt avvent ennå — langt ifra. Men jeg er ikke så aktiv som jeg var. Twitringen har også roet seg betraktelig. Men nå er det ikke selve bruken som bekymrer meg. Det er konsekvensene av den.

Evnen til å fokusere, og å gjøre det over lang tid. Det er lenge siden jeg greide å sette meg ned med én eneste arbeidsoppgave og bare jobbe med den i flere timer i strekk. Og jeg savner det. Jeg tror jeg har gjort noen tabber de siste åra på grunn av dette konstante sosiale jaget. Hvor mye bedre kunne for eksempel bacheloroppgaven min blitt hvis sosiale medier ikke var en del av livet mitt? Sånn kan jeg gå rundt og tenke. Også veldig stressende. På fritida klarer jeg ikke se en film engang uten å bli rastløs. Jeg klarer ikke begynne på den eviglange lista over bøker jeg har lyst til å lese. Det bekymrer meg, for jeg har virkelig vært en bokelskende person hele livet.

Flere tjenester tilbyr nå internettfrie perioder, mot at man betaler. Som de snakker om i D2s artikkel, virker det totalt unødvendig å skulle betale for å bare koble ut nettet i en times tid. Men så vanskelig har det altså blitt for mange av oss, inkludert meg selv.Jeg vurderer sterkt å teste det ut. På en annen side, er jeg jo ferdig med studietiden nå, og jeg har en type jobb som jeg greier å gjøre uten at sosiale medier avbryter «flowen». Jeg føler nesten at det er litt for sent. Dog, jeg skal ikke ha denne stillingen for alltid. Som skrivende journalist tror jeg det kan bli et nyttig verktøy.

Hvordan bli større enn Beatles

Justin Bieber

Jeg må snakke litt om Justin Bieber. Ikke fordi jeg digger ham – jeg har faktisk aldri hatt noe forhold til denne personen før. Men den siste måneden har jeg omtrent ikke hatt noe valg; alle som leser nettaviser har fått ham omtrent opp i halsen. Plutselig var han der. Plutselig i Norge. Og for et hysteri. Jeg ble helt målløs; jeg hadde ikke engang hørt musikken, men han har en større innflytelse på flere tenåringsjenter enn jeg kunne innbilt meg. Og dette stammer fra noen YouTubevideoer?

Jeg fascineres stadig av måten web 2.0 gir nye muligheter for påvirkning, og ikke minst makt. Noen  kaller det Pop Star 2.0, og det er akkurat hva det er. Det holder ikke å gjøre ting på “gamlemåten” lenger. Skal du bli noe eller noen i popverden i dag, må du over på sosiale medier. Tidligere var disse popstjernene så fjerne fra virkeligheten. Så lite folkelige (med noen hederlige unntak, såklart). Jeg husker jo selv min prektige boybandperiode; da hadde fansen et fellesskap hvor vi snakket OM idolene våre. Nå deltar stjernen selv i dette fellesskapet, og det gjør ham mektigere enn noen gang. Forbes har listet Bieber som nummer tre på lista over de mest innflytelsesrike kjendisene i verden. Han danker ut gamle ringrever man skulle tro var mektigere, som Elton John og Paul McCartney (gud, jeg høres gammel ut nå….) – nettopp fordi han har tatt en ganske annen rolle som artist enn hva de gjorde da de en gang i steinalderen inntok musikkscenen. Men det gjør noe med fansen – på en negativ måte.

I går ble billettene til neste års nevrosefest lagt ut. Etter det omstridte overraskelsesbesøket som bare småjentene satte pris på, var det vel ingen som ble overrasket over et nytt kaos. Men nå har kaoset flyttet seg til landet der det hele begynte – Internett. Norske twitrere har måttet kjempe hardt for å unngå å få minst én sinna Beliebertweet i feeden sin. Og alle kjenner vel minst én som har skrytt av å ha kjøpt billetter på pur faen. Om det er sant eller ikke, er ikke poenget.

Vi elsker å hate Beliebers, og vi elsker å hisse dem opp, for så å kunne hate dem enda mer. Historier om folk som kjøper billetter bare for å brenne dem og legge ut bilder av ritualet på nettet. Venner som svarebørs-raper (en ny utgave av faceraping, ser det ut til) kompiser. SMSer fra Beliebers på randen av selvmord hvis de ikke får puste samme luft som helten.  Enkelte har til og med truet disse modige spøkefuglene. Da boyband hadde sin storhetstid tidlig på 2000-tallet, var det bare asiaterjentene som var i nærheten av så intense som Bieberfansen er i dag. Det er helt ekstremt hvor dedikerte de er, og at ikke Bieber selv er livredd, er et mysterium.

Jeg har lenge lurt på hva som skal til og hvem som skulle få den samme statusen som de virkelig store gutta på 60- og 70-tallet. Det virker som om jeg har fått svaret nå. Det som skal til er en vilje til å brette ut livet sitt for verden, et smart markedsføringshode og tilgang til Internett. Personen som fikk det til er Justin Bieber (18) fra Stratford, Ontario. Mitt neste spørsmål er hvor langt strikken vil tøyes, og ikke minst: Hvor lenge det vil vare.

Derfor velger jeg journalistikken

Skrivemaskin
Journalistyrket er perfekt for en som vil bygge karriere. Jeg har antakelig et kontroversielt syn på hva som er viktig i livet, i forhold til mange andre. Jeg ønsker meg ikke barn, for meg er det å være lykkelig synonymt med å ha en bra karriere. Jeg har etter hvert innsett at å bli journalist – bortsett fra det rent faglige – passer meg bedre av flere grunner enn jeg først trodde. Her er de:

Muligheter og variasjon

Som journalist kan jeg jobbe overalt, med alt mulig. Jeg kan lære mange ting innenfor én stilling, og oppgavene vil aldri være like. Optimalt sett, i alle fall. Ingen saker man skriver vil være prikk lik noe man har gjort tidligere. Dessuten finnes det mange nivåer her: Jeg befinner meg nå på begynnelsen av min stige (selv om jeg har mye ansvar nå også).  I journalistyrket kan jeg velge å være “vanlig” journalist for alltid, og bevege meg innenfor mange typer journalistikk. Samtidig kan jeg velge å klatre; bli redaksjonssjef, redaktør eller en annen form for leder. Eller jeg kan bli rådgiver; hoppe over til “den andre siden”. Det var uansett aldri målet mitt å starte på toppen. Jeg vil bygge meg oppover.

Utfordring

Henger sammen med forrige punkt. Fordi oppgavene er varierte i både tema og størrelse, har jeg alle forutsetninger for å kunne utfordre meg selv. Jeg kan velge å skrive om et tema jeg aldri har hørt om, eller jeg kan velge å gjøre en stor sak som krever mye tid og research. Jeg kan hoppe ut i ting jeg aldri har gjort før på eget initiativ.

Arbeidsliv

Og da mener jeg et helt liv i arbeid. Jeg ser for meg at jeg vil bli deprimert når jeg en gang skal slutte å jobbe. Jeg er glad i å jobbe, og kan ikke ha fri for lenge, da går jeg på veggen. Pensjonisttilværelsen påvirker alle forskjellig, men jeg tror ikke jeg vil like det. Men jeg kan selvfølgelig ikke forutsi framtida. Som journalist kan jeg uansett fortsette å jobbe selv om jeg har nådd pensjonsalder. Ingen kan hindre meg i å fortsette å skrive.

Det å gi

Noen mennesker finner mening i å jobbe for interesseorganisasjoner, helsevesen o.l. fordi de vil hjelpe andre. Det er viktig for dem å gi andre et bedre liv – de bryr seg. Man kan si at jeg er egoistisk som aldri kunne hatt et slikt yrke, men jeg finner også en slags tilfredsstillelse hver gang jeg gjør noe for andre. Journalister jobber for andre hver dag. Vi har et samfunnsoppdrag; vi skal opplyse, avdekke og tale de svakes sak. Jeg liker tanken på at jeg kan bidra til dette, samtidig som jeg får noe ut av det selv.

Det er perfekt for meg.