Farvel, fornuft!

Hallo, drøm! Jada, jeg er en skikkelig vinglepetter når det gjelder karrierevalg. Det er ikke mange måneder siden jeg skrev om at jeg ville ”ta til fornuften” og studere jus etter de tre årene på Gjøvik. Men så begynte jeg i praksis i medieproduksjon, og jeg fikk plutselig veldig lyst til å holde meg i mediebransjen likevel…

Gjennom høsten prøvde jeg å finne ut hva jeg ville bli innenfor media. For jeg må jo velge én ting – én ting som jeg virkelig vil bli god i, og så kan heller de andre interessene bli en slags hobby. Tenkte jeg. Så jeg var innom videoredigering; noe jeg er veldig glad i og godt kunne tenke meg å lære mer om, men en bransje der kun de beste får delta. Foto – en hobby jeg elsker, men i likhet med editing er det et trangt nåløye å komme gjennom. Og fotoskolene krever mye av deg i opptaksprøvene, etter min mening. Klart, de vil jo se at man har et potensiale, men jeg synes femti bilder er litt overkill, kanskje.

Men nå har jeg bestemt meg. Tror jeg. Jeg har alltid vært glad i og ikke minst god til å skrive, så jeg tenkte; hvorfor ikke bruke det til noe? Så den store planen er nå å bli journalist. Yes. Ei stor stygg vaktbikkje, som noen også liker å kalle det. Men jeg ser det ikke slik. Tekst kan brukes til så mye, det å sette samfunnstemaer på dagsorden synes jeg er viktig. Jeg vil bruke skriveevnen min til å berøre noen, kanskje til og med inspirere. Ambisjoner er viktig, hvordan skal man ellers drives framover? Jeg synes ikke jeg snakker som en drømmer når jeg sier at jeg vil skrive om folk med en historie som kan hjelpe andre.Vaktbikkje

Norges Kreative Fagskole tilbyr et toårig journaliststudium som jeg virkelig har fått tenning på. De har god kontakt med arbeidslivet og flere av studentarbeidene blir også publisert i store og små aviser og tidsskrifter. Det som tiltrekker meg aller mest er de to månedene man blir utplassert i praksis det siste semesteret. Det aller viktigste for å få en fot innafor i media er uten tvil et godt kontaktnett, og det virker det som at man får på NKF. I går var jeg på utdanningsmesse på Lillestrøm og snakket med en journaliststudent fra skolen, som fortalte om skolen, det sosiale og hva hun har gjort i studietiden. Jeg ble overbevist.

Nå kan jeg snart ikke ombestemme meg flere ganger, men jeg blir mer og mer sikker på at dette er veien jeg vil ta. Jeg er supermotivert for å gå to år på NKF nå! Bare så synd at det er lenge til høsten enda…

Barn på Facebook?

 

Barn på Facebook

I den verdensberømte lokalavisa Østlendingen er det lørdag publisert en artikkel om en familie der både barna og foreldrene er på Facebook. De voksne ønsker å følge med på hva som skjer med barna deres også på den digitale plattformen. Dette fikk meg til å tenke: Er sosiale medier som Facebook egentlig noe for barn? Hvorfor skal barn under 16 år delta på noe som i stor grad er tilpasset unge voksne?

Kall meg gjerne gammeldags, men personlig mener jeg at barn ikke har noe på Facebook å gjøre. Man kan argumentere med at nettstedet har til hensikt å bringe mennesker sammen for å lettere holde kontakten over større avstander, men innholdet på siden er som regel ikke på nivå med det et barn forstår. Det at foreldrene oppretter en egen profil der for å kunne følge med på hva barna gjør er en fin måte å delta i barnas hverdag på, men å la dem være der i det hele tatt tyder vel på at de ikke er like oppdatert som de burde være.

På min egen Facebook-wall er statusene fra venner stort sett av typen ”i kveld skal jeg på fylla” eller ”i dag er jeg fyllesjuk”. Veldig få handler om noe et barn kan relatere til. Også bilder som blir publisert er ofte fra festen kvelden før eller andre typiske voksenaktiviteter. Så bortsett fra de mange spillene som finnes, ser jeg ikke hvordan ungene kan få noe særlig ut av å være en del av dette nettsamfunnet. I Østlendingen-artikkelen sier den yngste sønnen på 13 år at han bruker Facebook mest til nettopp spill, at han ikke legger ut så mye personlig. Da er vel hele poenget med Facebookprofilen borte? Eller har samfunnet vårt, både på voksen- og barnenivå, blitt slik at man være en del av Facebookhysteriet for å være en del av samfunnet ellers?

Som nevnt tror jeg ikke at alle foreldre vet så mye om Facebook. De er en del av en generasjon som ikke har noen stor erfaring med verken internett eller sosiale medier. Mange vet ikke engang hvordan man bruker PC, selv om det i stor grad har vært et arbeidsverktøy de to siste tiårene. Det å bruke nettet med alt det har å tilby av sosiale tjenester og mulighet til å eksponere seg selv er de ikke vant med, og dermed har de ingenting å komme med når de skal sette rammer for barnas databruk. Å opprette en profil på Facebook er en forutsetning og et godt sted å starte når man skal bli kjent med dette nettstedet, men er du ikke en del av en generasjon som bruker tjenesten naturlig, vil man heller ikke bli kjent med alle aspektene ved fenomenet.

Jeg sier ikke at barn er helt uten evne til å være kritiske og ansvarlige i forhold til nettvett. Ifølge forskning.no er faktisk de fleste barn svært flinke til akkurat dette. Men internett har vokst seg til å bli noe så stort at alle kan utgi seg for å være hvem som helst, og man kan få folk til å tro hva som helst. Et godt eksempel er bloggen Flinke Piker, der det til slutt viste seg å være en enkeltperson som utgav seg for å være tre ekstremt seksuelt aktive venninner. Selv om det nok var mange som gjennomskuet historien på en eller annen måte, ble aldri bloggeren avslørt før hun selv valgte å gå ut i media. Jeg vil tippe at en del av leserne slukte alt hun publiserte og en del syntes nok det var overdrevet, men valgte likevel å tro at personene var ekte. Denne episoden gjorde såvidt jeg vet ingen skade på noen, men vi hører om nok av tilfeller der barn er blitt lurt til å møte mennesker de har møtt på nett, som egentlig er gamle griser med skumle baktanker.

Så hvordan skal foreldre som kan mye mindre enn barna kunne argumentere for at de ikke skal få lov til å ha profil på Facebook? Barna kan i utgangspunktet si hva de vil og foreldrene vil tro det, fordi de ikke har erfaring med opplegget. Og hvordan skal man forklare barn konsekvenser av å publisere innhold på nett og de risikoene som finnes med sosiale medier? Jeg mener skolen har et ansvar her. Jeg aner ikke hvor stor vekt grunnskolen legger på bruk av internett i dag, men de burde absolutt ta opp temaet mer enn én gang og sørge for at barna forstår hva det innebærer å delta på Facebook. Det er også en selvfølge at det blir tatt opp på foreldremøter og lignende, slik at man kan diskutere hva man bør gjøre og hva som er vanlig praksis i andre familier. Har man ikke peiling på hva Facebook dreier seg om bør man aktivt gå inn for å finne det ut, slik at man har noen kloke ord å komme med når poden på 12 år registrerer seg der. Et godt sted å starte er barnevakten.no, som har mange tips for både bruk av internett, tv og mobiltelefon.