Jeg har vært ute i kulda i dag! 14 spek til tross, pakket jeg meg inn for å ta noen bilder. Det er så mange koselige plasser i Elverum, typiske julekortmotiver. Og så er det mye glitrende snø, som gjør det enda penere. Her er noen av bildene, resten kan sees på Flickr.
Blomster med vinterkåpen på
Nedsnødde spor
Vinterkvister
Så var det jul igjen, som man pleier å si. Jeg er glad i jula, den er til for å samle mennesker. Alle har vel sine meninger om hvorfor man feirer jul, men for meg betyr det å komme hjem og kose meg med nærmeste familie. Det betyr også et etegilde uten like, gavehaug under treet, som jeg selvfølgelig er med på å pynte, og ikke minst betyr det ferie. Total avslapning. Det er ingenting som er så kjærkomment som juleferien; da har jeg helt fri og tar det med ro med god samvittighet.
Desembermåned for studenter tilsier gjerne en stressende måned med eksamener og innleveringsdatoer. Dette semesteret har vært hektisk for alle, derfor synes jeg vi fortjener denne pausen. Jeg har respekt for de som orker å ha en jobb også i denne ferien, det gjør ikke jeg. Mange unge jobber og går på skole, enten én av delene eller begge deler om gangen, hele året. Alle ferier benyttes til å tjene opp litt ekstra penger. Jeg tror det er viktig å ha i alle fall litt fri i løpet av året for å lade batteriene, derfor setter jeg meg selv på lading i fire sammenhengende uker i år, uten noen jobb å tenke på.
Jeg innser at jeg er heldig som har mulighet til å feire jul på denne måten. Det er ikke alle som har noen i det hele tatt, les bare VG Netts saker om ensomhet denne uka. Jeg har bestemt meg for at om jeg noen gang blir alene på julaften, skal jeg bruke dagen på frivillig arbeid for hjemløse eller noe lignende. I et samfunn der idealet er tosomhet er det dessverre ofte slik at de som bare er én blir utstøtt.Det er viktig å ikke sitte alene i en tid som i så stor grad fokuserer på samhold, derfor er det godt at det finnes tilbud også til dem som ikke har noen.
Ha en fortsatt fin jul.
…heter en bok jeg nettopp har lest. En bok som gjorde sterkt unntrykk på meg. Vi får oppleve hvordan et ektepar kjemper mot hennes brystkreft, sett gjennom hans øyne. Carmen og Stijn bor i utkanten av Amsterdam og har en liten datter på ett år, Luna, da vi kommer inn i historien. Begge er svært vellykkede forretningsmennesker som driver hvert sitt reklamefirma. Så får de vite at Carmen har brystkreft. Deres tilsynelatende perfekte liv går i tusen knas, og det er denne prosessen boka beskriver, mer detaljert enn man er forberedt på.
Stijns historie bringer fram mange inntrykk og følelser hos leseren. Den skildrer den hverdagslige kampen mot kreft, samtidig som man skal prøve å bevare et forhold som, på grunn av sykdommen, er på vei nedover. Den beskriver frustrasjonen over å se sin elskede i et smertehelvete og langsomt gli inn i døden. Han forteller om håp, fortvilelse, kjærlighet, usikkerhet og raseri. Håpet om at sykdommen mot alle odds skal gi seg, fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe, kjærligheten mellom to mennesker, usikkerhet rundt det å elske noen, raseri mot kreft, mot helsevesenet og mot seg selv.
På toppen av det hele er Stijn selverklært monofob, som betyr angst for å være monogam og følgende ”påtvunget” utroskap. Han har aldri vært trofast mot Carmen, det har alltid vært andre kvinner på siden av ekteskapet. For det meste har det vært (for ham) ubetydelige one-night-stands, men også langvarige seksuelle forbindelser. Problemet blir ikke mindre når Carmen blir syk. Stijn flykter fra all elendigheten og rett inn i utroskapens bekymringsløse tilstand. Han blir etter hvert følelsesmessig avhengig av en annen kvinne, Roos. Denne måten å takle problemene på gjør at man som leser blir revet mellom flere følelser. Man blir i første omgang svært opprørt over oppførselen hans,fordi han er egoistisk og bedrar sin dødssyke kone. På en annen side får man også en slags medlidenhet for ham, som om man føler at det han gjør er en naturlig reaksjon i en slik situasjon. Samtidig er det uforståelig at Carmen, som er klar over mange av disse andre kvinenne, tilgir ham og kaller det ”en uvane” på lik linje med å bite negler.
Ved å lese dene boka vil man, sannsynligvis, etter nesten hvert kapittel trenge noen minutter til å tenke over det man har lest. Man vil føle at man er med i historien, man blir nært knyttet til karakterene og føler med dem på veien. Man blir fortvilet og frustrert, setter seg selv inn i Stijns sted og kjenner raseriet over å måtte stå på sidelinja, maktesløs, og miste sitt livs kjærlighet. Man blir plutselig så veldig takknemlig for alt og alle man har i livet sitt når man leser denne boka.
Jeg blir overrasket om noen sitter med tørre øyne mot slutten av boka.
